Strømmen av migranter fra hele Latin-Amerika over grensen til USA er blitt et hett tema i valgkampen, og kan være med på å sikre Trump en ny presidentperiode. Men på litt lengre sikt er migrasjonen et større problem for Latin-Amerika enn for USA. Det er kanskje ikke det første som slår deg om du tar en tur til Mexico city eller São Paulo, men Latin-Amerika er ikke bare en region på flukt; det er blant områdene i verden der fødselsratene har stupt raskest.
Verdens befolkning øker ikke så mye som man forutså for noen år siden. I USA, Europa, Australia og Øst-Asia (inkludert Kina) får folk færre barn, mens befolkningen fremdeles øker i Sør-Asia og Afrika. Dette er også områdene flest migrerer fra. Det som er spesielt med Latin-Amerika, er at landene har fødselsrater på linje med Europa, mens hele 41 millioner latinamerikanere, eller rundt 6 prosent av befolkningen er flyktninger eller nylige migranter.
Mange blir tvunget til å velge mellom yrkeskarriere og barn
Selv om mange drar til nabolandene, betyr det at Latin-Amerika fort kan mangle både arbeidskraft og omsorgspersoner til en aldrende befolkning. Det er ikke lenge siden vi snakket om «Latin-Amerikas befolknings-utbytte» om et forventet økonomisk oppsving som følge av en ung og arbeidsfør befolkning. Det «utbyttet» er forsvunnet like fort som fem millioner brasilianere har forduftet fra folketallet på grunn av lavere fødselstall enn forventet.
Demografer klør seg i hodet over det som har skjedd. Fem land i regionen (Costa Rica, Chile, Argentina, Uruguay og Cuba) har mellom 20 og 30 prosent færre fødsler per år enn de hadde i 2010. Costaricansk-fødte kvinner får nå i gjennomsnitt bare 1,1 barn. For 15 år siden fikk kvinner i alle landene i Latin-Amerika i gjennomsnitt over to barn. Nå gjelder det bare i Bolivia, Peru, Venezuela og fire små-land i Mellom-Amerika. Brasil har ikke hatt lavere befolkningsvekst siden 1872, og flere land er på vei til å få like lave fødselstall som Sør-Europa, der de har ligget på rundt 1,3 barn per kvinne i mange år. Venezuela er likevel det landet hvor befolkningen krymper raskest. De siste tallene tyder på at nesten åtte millioner venezuelanere har flyktet fra økonomisk håpløshet og politisk stagnasjon. Det er dermed den største flyktningkrisen i verden utenfor en konfliktsone.
Forskerne har ikke klare svar på hvorfor kvinner i Latin-Amerika får så få barn. Men noen utviklingstrekk er godt belagt. Høyere utdanning og yrkesdeltakelse hos kvinner er klassiske årsaker til reduserte barnefødsler – også i Latin-Amerika. Det samme gjelder religiøs sekularisering og en svekkelse av sterke «familienormer». En annen grunn er bedre tilgang til prevensjon. Det har blant annet ført til en rask nedgang i tenåringsfødsler. I Chile har antallet tenåringsfødsler falt med 70 prosent de siste 20 årene. En viktig grunn til at Venezuela har høyere fødselstall enn andre land, på tross av økonomisk kollaps, er at den økonomiske krisa har gjort det vanskelig å få tak i prevensjon.
Les også: Er det så vanskelig å få til redusert arbeidstid fordi det er en kvinnegreie?
Men sannsynligvis er årsakene like sammensatte som Latin-Amerika selv. Blant de mer velstående, urbane latinamerikanerne ser vi samme trend som i Europa; at unge prioriterer å sikre seg gode jobber og spennende liv med reising og opplevelser, fremfor å bruke dagene på omsorgsoppgaver. Og med langt dårligere tilgang på barnehager og velferdsordninger enn hos oss, blir mange tvunget til å velge mellom yrkeskarriere og barn. For mange som er mindre privilegerte, er det blitt for dyrt å få barn. Usikre og midlertidige jobber gir ikke nødvendig økonomisk trygghet for å kunne sette barn til verden. Ofte har migrasjonen og de lave fødselstallene samme årsak: manglende økonomiske muligheter.
Siden de fleste migrerer internt i Latin-Amerika, er det også land som kan tjene på endringene. Chile har lenge hatt fødselsrater på rundt 1,5 barn per kvinne, men har mottatt rundt 500.000 venezuelanere. En nylig rapport viste at de har høyere arbeidsdeltakelse enn chilenerne, og bidrar betydelig til landets økonomiske vekst. Colombia har mottatt nesten tre millioner Venezuelanere og burde også stå rustet til å takle egne lave fødselsrater.
Les også: Fram til 80-tallet var det en rørende enighet mellom kristenfolket og Arbeiderbevegelsen.
Men virkeligheten er selvsagt ikke så enkel. Selv om interne migranter i Latin-Amerika drar fordel av felles språk og kulturbakgrunn, så finnes det store barrierer mot integrasjon i samfunnet. Fremmedfrykten har også økt blant annet som følge av økende kriminalitet og vold i mange mottakerland. Der − som her − gis innvandrere kollektiv skyld for det enkelte kriminelle organisasjoner og individer står for. Selv om sammenhengen mellom innvandring og kriminalitet på ingen måte er klar, kan følelse av usikkerhet og pessimisme igjen gi seg uttrykk i lavere fødselstall.
Demografer spår nå at de lave fødselstallene kan bli vedvarende, som de er blitt i Europa. Det betyr at vi må endre våre forestillinger om latinamerikanske storfamilier, og tradisjonelle kjønnsrollemønstre med morsrollen som eneste vei til lykke for kvinner. Men også håpet om rask vekst drevet av en ung arbeidsstokk.
Latinamerikanerne er blitt likere oss, på godt og vondt.
Les flere tekster av Benedicte Bull
Les også: Får vi et nytt mexicansk mirakel?