Utover våren har det på norsk venstreside bygget seg opp en forventning og et krav om at Norge formelt må godkjenne Palestina. Når Israels krigføring i Gaza har vært så voldsom, ble det ytterst vanskelig for Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide å holde fast på posisjonene som har lagt grunnlaget for norsk Midtøsten-politikk. Å markere en endring ble kanskje ekstra viktig fordi USA i et valgår sliter med å holde Israel i ørene. Joe Bidens forsøk på å stoppe Israels krigføring i Gaza blir for tafatte. Han er åpenbart livredd for å kaste mulige velgere i hendene på Donald Trump.
I denne situasjonen blir det viktig å finne andre måter å reagere på. Symbolhandlinger fra andre vestlige land, som Norge, Spania og Irland er et forsøk på å få bevegelse i en ytterst fastlåst konflikt.
Anerkjennelsen fra de tre landene kommer neppe til å bety så mye for utviklingen i Midtøsten, men her hjemme er det en tung symbolhandling. Tar man de lange brillene på, er Norges holdningsendring til Israel i løpet av 80 år snudd 180 grader.
Les også: På venstresiden har «ingen» brydd seg om gutta
Rett etter andre verdenskrig var det i Norge tverrpolitisk enighet om å støtte opp om stormaktenes initiativ til etableringen av staten Israel. Det startet med krig mellom Israel og araberne i 1948 og siden har det vært en uendelig rekke av konflikter, men det forhindret ikke at den norske politikken sto fast. På Stortinget ble det stor oppslutning da foreningen «Israels venner» ble etablert på 60-tallet. I perioden 1981–1985 var over 100 av 155 representanter medlemmer, men i de siste årene er det bare hver sjette representant som er med.
Tar man de lange brillene på, er Norges holdningsendring til Israel i løpet av 80 år snudd 180 grader.
Støtten til Israel var i Norge preget av uvanlige allianser. Fram til 80-tallet var det en rørende enighet mellom kristenfolket og Arbeiderbevegelsen, selv om utgangspunktene for støtten var vidt forskjellige. Folk i fagbevegelsen og i Arbeiderpartiet var begeistret for virkeliggjøringen av den sosialistiske ideen som preget oppbyggingen av Israel. Mange nordmenn reiste til Israel for å ta del i solidaritetstenkningen som lå bak kibbutz-eventyret.
For deler av kristenfolket var det en annen motivasjon. For mange var opprettelsen av staten Israel en bekreftelse på at jødene endelig hadde fått tilbake «det lovede land». I mange kristne miljøer ble det sett på som kristenplikt å støtte Israel. Så sent som i 2015 fikk tidligere biskop Halvor Nordhaug massiv kritikk da han nektet å holde gudstjeneste i et bedehus der Israels flagg var plassert på podiet. Biskopen i Bjørgvin ble ikke levnet mye ære i kommentarfeltene. En innsender skrev følgende: «Den som velsigner Israel, skal jeg velsigne (dvs. Gud); dette står i Guds ord. Biskopen velger å høre på løgnen i media. Å støtte Israel er ikke politikk. Israel er viseren på Guds klokke».
Denne teologiske tenkningen har ikke lenger noe sterkt fotfeste i Den norske kirke, men den preger fortsatt mange lekmannsmiljøer. Kristelig Folkeparti og til dels Fremskrittspartiet henter velgere i disse miljøene, og begge partiene har motsatt seg regjeringens anerkjennelse av Palestina.
Les også: 70 er det nye 50
Den tidligere Vårt Land-redaktøren Erling Rimehaug har gjennom femti år fulgt Midtøsten-konflikten tett. Han har nettopp gitt ut en revidert bok om temaet under tittelen To folk – ett land. Han påpeker at mye av Arbeiderpartiets holdningsendring til Israel startet på 80-tallet. I 1982 tok den norske fagbevegelsen den palestinske fagbevegelsen under sine vinger. Det førte til brudd med den israelske.
Det gikk heller ikke upåaktet hen at Gro Harlem Brundtland på 80-tallet reiste til Stockholm og ga Yasser Arafat en klem. Det var i en periode da hun ikke var statsminister. Norge inntok gradvis en meglerrolle i Midtøsten. Oslo-prosessen på 90-tallet ble drevet fram av sentrale personer i Arbeiderpartiet.
I Israel-spørsmålet skjedde det også en utvikling på borgerlig side. En mer Palestina-vennlig holdning ble båret fram av en så sentral person som Kåre Willoch. Hans påpekninger av urettferdighet skapte frustrasjon særlig i Kristelig Folkeparti.
Det er en lang prosess som ligger bak Norges endrede holdning til Israel. Norges rolle som megler i dette konfliktfylte området er antakelig blitt svært overvurdert. Kanskje er det det regjeringen har innsett når den tar et stort steg i retning av Palestina.
Les også: Tenk deg når legen sier nei, det fins ikke medisin. Den dagen er her nå (+)
Les også: Sigrid Bonde Tusvik: Vi kan dele kvinner inn i to grupper
Les også: Min venn søker svar fra miljøer som vil se verden brenne (+)
