De sitter stille i båten nå: Høyre, KrF og Fremskrittspartiet. Hva mener disse partiene egentlig om det som skjer i Gaza, i Rafah, på Vestbredden, eller oppe i Israels ledelse de siste månedene?
Er konflikten i Midtøsten så partipolitisk tung at det ikke er mulig å rikke seg ut på gatene, bli med i protestene, ta et skikkelig standpunkt for menneskeverd, folkerett og våpenhvile, selv om det betyr å kritisere de land man har kjær: Israel og USA?
Dette er jo partier som ellers er sterke tilhengere av «tough love» når det gjelder ting som kriminalitet og integrering, og handler ikke situasjonen på Gaza om nettopp det: Folkerettsstridig kriminalitet og integrering av Palestina og palestinere i den globale familien og rettsorden? Og menneskeverdet, som ellers står KrF spesielt nært, hvor er kampen for det nå, den høylytte desperate kampen som må til, når man ser at dette settes i spill?
Det er ikke rart at venstresiden og Palestina historisk fant sammen
Barnekropper knust under betong, en pågående sultkatastrofe, folk som jages fra skanse til skanse, soldater som ler i et forsøk på å overleve det de er satt til å gjøre, total destruksjon av Israels sjel, samt av nabofolket, kulturen deres, landet, gater, hus, oliventrær og alt annet levende.
Dette er verken en krig, et forsvar, eller noe som er i nærheten av legitim bruk av våpen og vold. Dette er noe helt annet.
Panikken hos palestinere, panikken hos oss som tvinges til å se på dette, reflekteres ikke i panisk handling verken i regjeringen eller på Stortinget vårt. Unntaket er enkeltpersoner – på venstresiden – blant våre folkevalgte som stadig vekk bruker sine kanaler og får oss til å føles på lag.
Hva mener partiene på høyresiden om massakrene på Gaza? Hva hadde de selv gjort i posisjon?
Det er så merkelig stille.
Jo Moen Bredeveien: Det nitriste fenomenet har kommet til Norge (+)
Vi burde være forbi politiske skillelinjer nå. Men det er vi ikke. Er du på høyresiden, er du på refleks mot venstresiden, og dermed på refleks mot Palestina. Den litt pussige grupperingen «Israels venner» på Stortinget, som har fått leve siden 1960-tallet, har med få unntak alltid bestått av politikere kun fra Høyre, KrF og Frp.
Venstresiden, og spesielt Rødt, får ofte så det smeller om de så mye som er i berøring med fortidens gruff, eller om noen blant dem bruker ordet kommunisme.
Mens den politiske høyresiden slipper billigere unna både fortidens og samtidens synder, kanskje fordi det handler mer om at alt de ikke sier, mer enn hva de sier. Dermed er det vanskeligere å få øye på.
Høyresiden sier for eksempel ikke at Israel driver apartheidpolitikk, selv om Amnesty og andre tunge aktører gjør det. De sier bare ingenting om det. De bruker ikke begreper som «okkupant» og «okkupert», selv om FN gjør det. Men vi vet, at de som ikke sier noe samtykker, og de som samtykker til det konservativt bestående, de støtter automatisk den sterkeste part og verden av i dag. Det burde sende den kollektive høyresiden inn i panikken på flere måter enn kun den indremedisinske.
Det eneste jeg finner på Høyres nettside siden 7. oktober er en sak om at «Hamas har vist at de er villige til å la den hardt prøvede palestinske sivilbefolkningen i Gaza stikken for å nå sine mål. De påføres nå store lidelser som en konsekvens av Hamas’ aggresjon».
Sjefredaktøren: Dagsavisen skriver for deg som er opptatt av å forstå verden
KrF på sin nettside har ikke et eneste treff på «Palestina», men de vil føre «en balansert Midtøsten-politikk som tar utgangspunkt i et ønske om å skape fred og redusere konflikt, og som respekterer menneskerettigheter og folkeretten». Det lyder: «Konflikten mellom israelere og palestinere bør ta utgangspunkt i en fremforhandlet avtale mellom to parter».
Ingen okkupant. Ingen okkupert.
Dette er omtrent like provoserende som når politiet omtaler kvinnemishandling som et «høyt konfliktnivå mellom partene».
Verre blir dette når det følges opp med å «anerkjenne Israels rett til å forsvare seg innenfor internasjonalt anerkjente grenser». For det er jo Israel som bryter de internasjonalt anerkjente grensene ved bosettingspolitikk og okkupasjon og mur. Og da er det vel den andre parten som har rett til å forsvare seg? Eller?
KrF ønsker også «å flytte den norske ambassaden til Jerusalem så snart dette kan la seg gjøre», som vel ikke kan sies å være et budskap forenlig med fred og forsoning. Dette mener forresten Frp også, sammen med at det skal «stilles tydeligere krav til midlene som gis til palestinerne», og i tråd med Høyre, «jobbe for økt samarbeid og samhandel med Israel».
Det er som om hele sannheten, en okkupert part og en okkupant, ikke finnes, i høyresidens utenrikspolitikk for Midtøsten.
Det er ikke rart at venstresiden og Palestina historisk fant sammen. I antikrigskamper og frigjøringskamper på 1960-tallet ble Palestina for noen aktører frontlinjen mot kolonialisme, imperialisme og USAs hegemoni. I dag kobles kampen for Palestina opp med noe mer, med rasisme, med vestens mangeårige hykleri der folkeretten, og menneskerettigheter som vi så inderlig må bevare, ikke gjelder for alle. Jeg er ganske sikker på at de fleste politikere på høyresiden er enige i det siste. Nå er det på tide å snakke høyt om det.
Eller blir det sånn: I sin stillhet – det man tror er dannet ro, så fjernt fra rop, regnvåte teltleirer og fortvilelse blant demonstranter − signaliserer høyresiden til folk og velgere at alt egentlig er i skjønneste orden, og at sinnet og opprørtheten hos alle som ser det pågående folkemordet, er ensbetydende med at de er urokråker som forstyrrer en egentlig harmoni i verden: Stormakter, hierarkier, okkupanter og okkuperte.
Dagsavisen mener: Russetid til besvær (+)