Det er kunsten som kommer til å redde oss alle, men kunsten er av samme grunn ikke uten fiender. Enten det gjelder i klimakampen eller kampen mot folkemordet i Gaza.
Nummenheten kan ramme de beste iblant oss, når den ene krisen etter den andre ikke bare avløser, men overlapper hverandre. Mange «finner ikke lenger ord», som de eneste ordene de finner, og det eneste håpet som finnes er kanskje at vi ikke er på vei mot et vippepunkt, men et vendepunkt.
Det er her kunsten kommer inn. Når vi kaver i mengden av informasjon hvert minutt, hver dag, i gamle og nye medier i salig saus, så trenger vi noen som ikke bare beskriver verden, men som fortolker den for oss. Som vekker oss opp og setter fyr.
Kunstnerne er med rette i harnisk.
Det er det kunsten som kan best av alle. Et dikt som går viralt. Et maleri, et fotografi, en animasjon. Musikk, dans, film, teater, en skulptur, et broderi, en grafikk, alt imellom og alt forbi. Kunsten har ingen grenser, og det vi trenger nå er alt som er grenseløst, i alle betydninger av ordet.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/LG4Q4RGFPREBXD3UNYZLH43KXE.jpg)
Tenk på hvordan vi sier «det var akkurat som kunst» når andre ikke-kunstnere gir oss gåsehud: En politiker i et parlament som vipper verden av pinnen med sterk retorikk. Et kunststykke! En idrettsutøver som får oss alle til å gispe. En kunstner! En avisreportasje som får oss alle til å beveges til handling. Et kunstverk.
Kunst er å få oss til å tro at en annen verden er mulig.
Mye av verdens lidelse i dag er kulturkatastrofer, ikke naturkatastrofer som man fort kan tro, og kunsten må inn i dette farlige rotet av begreper, og skille de fra hverandre for oss, og gi oss små sjokk og åpenbaringer i prosessen. Mye av vår tids kultur så internalisert i oss at vi tror det er natur: Som at noen er fattige og andre rike, eller at krig er uunngåelig hos menneskene og at vi må ruste opp sånn som alle andre gjør, eller at det kapitalistiske, konkurrerende mennesket er en slags ur-figur vi ikke slipper unna.
Les også: The sjov must go on, NRK, skriver Lars West Johnsen
Kunsten må ta oss ut av sedvanen, alt vi har vennet oss til, alt vi tåler, og alt vi ikke tåler og derfor distanserer og dissosierer oss fra, sånn at vi skal klare å leve mens vi overlever ved å slippe å kjenne på alt destruktivt i vår tid.
Kunsten må koble oss på verden igjen, så vi kan redde verden og oss selv på kjøpet.
Kunsten er alt dette vakre og viktige og har alltid vært det, og derfor har kunsten også sterke fiender. To av dem, som kan henge sammen, men ikke nødvendigvis, er kunstig intelligens (KI) og fremveksten av høyreradikale ideer. KI er skumlere enn vi er i nærheten av å begripe, fordi vi ikke evner å forstå hva det gjør med oss om stemmen i lydboken er en datamaskin, at boken er skrevet av en programvare eller at skuespilleren du ser på film aldri har eksistert. At dette kaster kunsten, den som er kritisk og menneskelig, ut i arbeidsløshet, er ikke bare tragisk for dem det gjelder, men for oss som samfunn. Mulig vi ikke forstår hva vi mister før vi mister det, hvis vi ikke mister oss selv på veien.
Vi vet at høyreradikale partier og krefter, samt mennesker som henger i avkrokene deres, gjerne fjerner kunst og kultur fra sine budsjetter om de kan, og at kritikk og latterliggjøring av såkalt «moderne kunst» sitter løst og lett. Tenk på det neste gang noen offentlig håner en kunst eller kunstner, gjerne sammen med noe hoverende om «sugerør i statskassa».
Latterliggjøring er et bevis på at kunst er farlig for de som har makt. Å kutte budsjetter er å strupe kunsten. Også kunstnere skal leve, og de som kutter budsjetter vet hva de gjør: De dreper kunsten, kritikken, og borgernes drømmer om noe annet enn det bestående. Kunstnere lever annerledes enn det bestående, og bare det er en korreks vi alle har godt av.
Kunstnere jobber for eksempel motsatt av tidens arbeidslivsregler om målstyring, markedsundersøkelser og effektivitet. Selv om de gjerne jobber døgnet rundt i perioder. Det er likevel annerledes. Kunstnere skal, som leder av Den norske forfatterforeningen Bjørn Vatne skrev i Klassekampen mandag, jobbe søkende, utfordre etablerte mønstre, jobbe såkalt ineffektivt og tregt, de skal kunne feile, begynne igjen, følge nye innfall eller ombestemme seg. «Hastverk utelukker dette», skriver Vatne, og minner oss om at FrP nylig fremmet et stortingsforslag om å legge ned hele ordningen med Statens kunstnerstipend. For mange kunstnere, enten de jobber med litteratur, dans, bilder, poesi, skulptur, teater eller musikk, er dette stipendet nær sagt alt de har å leve av, og det er småsummer det er snakk om. Luksuriøst er det ikke.
Les også: EØS er viktigere enn noen gang, skriver Kjell Werner
De fleste kunstnere som har jobbet internasjonalt, vet hvor kjapt begrensninger kan komme. Noen land er åpenbare. Andre stadig mer overraskende. I deler av Tyskland, som i Berlin, blir kunstnere i dag straffet økonomisk om de er i nærheten av kritikk av Israel, dersom det kan tolkes antisemittisk. Kunstnerne er med rette i harnisk. Kunsten som kan, skal og må redde oss er blitt ufri.
Kunst har til felles med religion og vitenskap at den både kan brukes av makten og brukes til å kritisere makten. Kunstnere kan godt late som de jobber upolitisk, men det er knapt mulig i verden av i dag. All vitenskapelig briljans, alle guder, alle kunstverk kan brukes til å ødelegge og undertrykke, eller til å legitimere ødeleggelse og undertrykkelse. Det gjelder å vite hvilken herre eller dame man tjener når man tjener og være ærlig om det.
For å kunne ta dette valget fritt, må kunstneren ha råd til å være fri. Der man pleier å si at ytringsfrihet er en forutsetning for alle andre goder i et demokrati, er det reelt sett også motsatt: Goder i et demokrati, som kunstnerstipend og velferdsstat, er en forutsetning for at kunstneren står helt fritt til å ytre seg kritisk.
Les også: Kan Ingvild Kjerkol «ta en Erna» og bli sittende?
Les også: Tore Renberg: – Voksne påfører barn og unge unødvendig frykt og angst
Les også: Tore Renberg: – Voksne påfører barn og unge unødvendig frykt og angst