De siste årene har behandlingen Julian Assange vært en kilde til mistro i vestlige samfunn. Wikileaks-sjefen som avslørte og viste fram vestlige krigsforbrytelser i krigene i Irak og Afghanistan har sittet isolert og fengslet i 12 år – mens de ansvarlige for forbrytelsene han avdekket går fri. Og hele veien har en utlevering til USA truet i bakgrunnen.
Gang på gang har rettslige avgjørelser i Storbritannia, der Assange nå har tilbrakt fem år i høyrisikofengselet Belmarsh etter å ha levd i tilflukt i den ecuadorianske ambassaden i sju år, gått imot Assange. Tidligere i vinter så det ut som om alt håp var ute og utlevering til USA var neste skritt.
Slikt gjør noe med tilliten til prosessen mot Assange – og til våre myndigheter.
I USA venter anklager under The Espionage Act, altså for spionasje, og potensielt 175 år (!) i fengsel – eller det som enda verre er.
I påska kom plutselig et uventet glimt av håp. Da ga britiske High Court Assange medhold i tre punkter i anken mot utlevering til USA. Det går blant annet på krenkelse av Den europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel om ytringsfrihet, og faren for dødsstraff.
Amerikanske myndigheter har fått tre uker på seg til å svare på en henstilling fra den britiske retten. Om retten ikke er fornøyd med garantiene om at minstekrav vil bli møtt ved en utlevering, får Assange en ny sjanse til å anke selve utleveringsvedtaket.
Det kan høres ut som selvfølgeligheter og småtteri, men er ikke det. Dette er første tegn på at sivilsamfunnets kamp for Assange bærer frukter, og et gledelig signal om at ingen er rettsløs i våre vestlige samfunn, selv ikke fiender av den mektige amerikanske staten.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Fortsatt er faren overhengende for at Assange blir utlevert til USA. Avgjørelsen i High Court er i beste fall en foreløpig seier. Det er likevel grunn til å nyte den.
Det har blitt skrevet mange tekster og analyser av tilfellet Assange de siste årene. Det alene er en god nyhet. Da jeg skrev en kommentar om saken for fire år siden, bar den tittelen «Hvorfor er det så stille om Assange?». Som den våkne leser skjønner, var jeg bekymret for at altfor få så ut til å bry seg om behandlingen av Julian Assange.
Norske journalister hadde sluttet å bry seg om Wikileaks, skrev jeg. I flere av de borgerlige avisene i Norge, spesielt Aftenposten og Bergens Tidende, gikk til og med markante stemmer ut og mente at Assange mer eller mindre fortjente den altfor hardhendte behandlingen. Glemt var det at de samme avisene publiserte informasjon fra Wikileaks som viktige avsløringer bare noen år tidligere.
Les også: LO fyller 125 år, og er fortsatt sprek som en ungfole, skriver Kjell Werner
«Makta, derimot, har ikke glemt. Derfor sitter grunnleggeren Julian Assange i et høyrisikofengsel i England, sammen med dømte terrorister», skrev jeg.
Siden har stadig flere engasjert seg i saken, både her hjemme og internasjonalt. Det har blitt stadig lenger mellom tekstene i norske aviser som argumenterer for at Assange får som fortjent. Alt vi har av ytringsfrihetsorganisasjoner og presseorganisasjoner har vært tydelige i kritikken av behandlingen av Assange.
Nå har denne alliansen av stemmer fra sivilsamfunnet delvis vunnet fram. Det er et viktig skritt i riktig retning.
Kanskje i enda større grad fordi mange dessverre er i ferd med å miste tilliten til vestlige rettsstater og demokratier på grunn av prosessen mot Assange. Det har ikke manglet på e-poster i innboksen min om at Assange-saken viser at vi i Vesten ikke er en tøddel bedre enn Vladimir Putin.
Det er selvsagt en tøvete påstand, men følelsen var i ferd med å feste seg hos altfor mange.
Tilfellet Assange har da også vært et sammensurium av stormaktsinteresser og maktpolitikk. Lite viser det bedre enn de mange rundene med voldtektsanklagene mot Assange etter et besøk i Sverige i 2010, da han fortsatt reiste rundt i verden som en slags internettjournalistikkens rockestjerne.
Les også: Vi har skapt en engstelig generasjon unge, skriver Helle Cecilie Palmer
Voldtektssaken er siden henlagt og gjenopptatt flere ganger, og er nå endelig henlagt. Men ikke før britiske myndigheter, ifølge avisa The Guardian, innstendig ba svenskene om å ikke legge saken til side tilbake i 2013.
Slikt gjør noe med tilliten til prosessen mot Assange – og til våre myndigheter. Det samme gjør den påfallende stillheten fra ulike norske regjeringer om behandlingen av Assange. Det er lett å få inntrykk av at noen har snakket sammen, eller i det minste: At USA får det som USA vil ha det.
Avgjørelsen i britiske High Court i påska er derfor en helt nødvendig påminnelse om at vi faktisk har uavhengige domstoler og rettssikkerhet i vår del av verden. Det burde være selvsagt. Men det har ikke vært det i tilfellet Julian Assange.
Saken er ikke vunnet med avgjørelsen i High Court, på langt nær. Men ting er kanskje i ferd med å skje. Det spekuleres nå høylytt i om saken vil få sin løsning i en avtale mellom amerikanske myndigheter og Assange, der han erkjenner skyld på noen punkter i bytte mot at han slipper av kroken.
Det er viktig å beholde oversikten her: Assange er faktisk anklaget – og har fått livet sitt ødelagt – fordi han har delt viktig informasjon med omverden. For å ha begått journalistikk. En erkjennelse av skyld er derfor ikke en ideell løsning, for å si det forsiktig.
Men det er kanskje den beste mulige løsningen, som lar alle parter slippe unna med en noe ære i behold.
Det har fremstått som utenkelig, men nå kan de mange som har støtte Assange de siste årene faktisk se for seg en løsning. Det er en ganske stor seier, tross alt.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Les også: Viljen til å løse «gutteproblemet» virker nærmest fraværende
Les også: Hevder Trump selger bibler for å finansiere rettssak mot pornostjerne
