Husker du så langt tilbake som til 2010, da vi fikk vite hvordan «vestlige verdier» ble representert i krigen mot terror?
Da et knippe av verdens største aviser samarbeidet med Wikileaks, en spennende organisasjon som hadde fått tilgang til hemmelig informasjon og kunne fortelle oss om overgrepene som ble begått i vårt navn i krigene i Afghanistan og Irak?
Du gjør kanskje ikke det.
Norske journalister har nemlig sluttet å bry seg om Wikileaks. Makta, derimot, har ikke glemt. Derfor sitter grunnleggeren Julian Assange i et høyrisikofengsel i England, sammen med dømte terrorister.
Han venter på å bli utlevert til USA, der han trolig vil tiltales for spionasje og risikerer 175 år i fengsel. For å ha gjort et journalistisk arbeid.
Hvorfor er det så stille?
Julian Assange var superstjerne. Han var årets navn i franske Le Monde, en av avisene som samarbeidet med Wikileaks. Men det skulle ikke vare. Etter et besøk i Stockholm i 2010 ble Assange etterforsket for seksuelle overgrep mot to kvinner. Saken er siden henlagt og gjenopptatt flere ganger.
Ord står mot ord, men Assanges himmelferd var over. Få ønsker å stå bak en voldtektsmann.
Sommeren 2012 søkte Assange tilflukt i ambassaden til Ecuador i London, der han fikk innvilget asyl. På dette tidspunktet fantes det et utleveringskrav fra svenske myndigheter.
I løpet av de sju årene han befant seg inne på ambassaden, ble ryktet hans enda dårligere.
Assanges tilhengere har ment at utleveringskravet var en del av en kampanje for å få mannen utlevert til USA, der 18 tiltalepunkter under «The Espionage Act» venter ham.
Dette ble avvist av en stadig større gruppe Assange-kritikere. Han og støttespillerne ble kalt paranoide, også i norske medier. En Bergens Tidende-kommentator kalte Assange en «paranoid og narsissistisk klovn» i 2017.
På dette tidspunktet var Assange enda mer upopulær: Han hadde – kanskje – bidratt til at Donald Trump ble president i USA.
Det var Wikileaks som publiserte lekkasjene fra Demokratenes databaser i valgkampen i 2016, og avslørte at det demokratiske lederskapet saboterte kampanjen til Bernie Sanders for å sikre at Hillary Clinton ble presidentkandidat.
Påstandene om at russiske hackere sto bak innbruddet i serveren er ikke bevist, heller ikke av den grundige Müller-etterforskningen om russisk innblanding i valget. Wikileaks avviser at russere sto bak.
Dette var uansett den siste spikeren i kista for Assange i den «anstendige» delen av vestlig offentlighet.
Klassekampen er et av få unntak i norsk presse, og har de siste månedene skrevet om saken. Wikileaks-redaktør Kristinn Hrafnsson etterlyser der før jul tydelig støtte fra Aftenposten, som vant priser for saker basert på avsløringene i Wikileaks-lekkasjen i 2010.
Nå avgåtte Aftenposten-redaktør Espen Egil Hansens forklaring på hvorfor avisen ikke står opp for Assange på lederplass, er talende:
Wikileaks’ lekkasje fra Demokratenes e-post-server kan mistenkes for å ha favorisert Trump, og Wikileaks publiserte hele lekkasjen i 2010 uten å sladde og sensurere kritiske partier, sier Hansen.
Påstandene er i beste fall kontroversielle.
Mener en pressemann at Wikileaks ikke skulle publisere demokratenes sabotasje av egen kandidat fordi konsekvensen kunne bli at Trump vant valget?
Også påstanden om publisering av hele materialet, må nyanseres. Dette gjorde Wikileaks først etter at en journalist avslørte passordet og ga hele vern tilgang til hele materialet.
Overordnet er poenget uansett dette: Julian Assange risikerer utlevering til USA, stikk i strid med hva Assanges kritikere har hevdet i årevis.
Saken avgjøres 24. februar. Assange risikerer 175 år i fengsel. Nå er siste skanse i selvforsvaret for ikke å heve stemmen at Assange nok vil få en rettferdig rettergang. Igjen: For å ha gitt oss kritisk informasjon om maktovergrep fra vestlige myndigheter.
Klassekampen har også intervjuet pressefrihetsadvokaten James Goodale, som var sentral under publiseringen av Pentagon-papirene i 1971.
Her ble det avslørt at USA var i Vietnam på falske premisser, og amerikanske myndigheter truet aviser med The Espionage Act. Høyesterett dømte i favør av pressefriheten.
Goodale mener Assange-saken i prinsippet er «helt lik saken om Pentagon-papirene». FN har sammenlignet soningsforholdene til Assange med tortur.
Et internasjonalt legeopprop frykter for helsen hans. Den norsk-franske juristen og politikeren Eva Joly skrev for noen dager siden en tekst som på norsk fikk tittelen «Julian Assange dør i Belmarsh-fengselet. Og vår ære dør med ham».
Skuespilleren og modellen Pamela Anderson er nok her til lands mer kjent som stjerne i den lettkledde tv-serien Baywatch på 1990-tallet enn som politisk aktivist. Men hun har lenge kjempet for Assange. I forbindelse med at hun besøkte ham i Belmarsh-fengslet i fjor, sa Anderson til pressen: «Han fortjener ikke å være i et høysikkerhetsfengsel. Han har aldri begått et voldelig lovbrudd. Han er uskyldig».
Og la til: «Vi må redde livet hans. Så alvorlig er det».
Det er heller ikke lenger tvil om at Assange sitter fengslet i påvente av en avgjørelse om utlevering til USA, det har britisk rett sagt rett ut.
Om vi ønsker å forsvare pressefriheten, må det skje nå.
Denne uka ble den amerikanske journalisten Glenn Greenwald siktet i Brasil fordi hans The Intercept har publisert avslørende informasjon, trolig basert på en hack, om samrøre mellom politikk og rettsvesen i landet. Som Edward Snowden, en annen varsler som måtte rømme Vesten og nå har asyl i Russland, skrev i den anledning: «De som så bort da den amerikanske påtalemakta siktet Julian Assange […] fordi de misliker ham, burde revurdere hvor den veien leder».
Altfor mange av oss sa altfor lite da Assange ble fysisk svekket av det sju år lange oppholdet på ambassaden i London.
Da britiske The Guardian for noen år siden avslørte at britiske myndigheter oppmodet, for å bruke et mildt ord, svenskene om å ikke henlegge voldtektssaken allerede tilbake i 2013.
Da Ecuadors nyvalgte president ønsket et bedre forhold til USA og opphevet beskyttelsen i ambassaden, og Assange ble hentet og siden fengslet.
Jobben vår som journalister er ikke å forstå makta, den er å avsløre den. Det har Julian Assange gjort, og for det fortjener han vår støtte.
Derfor: Sett mannen fri, før det er for sent.
Les også: Pamela Anderson besøkte Julian Assange i fengsel: – Han er verdens mest uskyldige mann
