Det som kunne blitt en debatt om likestilling, har mest av alt utspilt seg som en giftig kjønnskamp. Om menn versus kvinner, om kjønnsroller, om patriarkatet – ja, kanskje til og med om matriarkatet.
En kronikk i NRK Ytring denne uka har fått det til å koke i kommentarfelt og korridorer.
På sitt bunnpunkt har debatten blitt redusert til at menn ikke mestrer å snakke om følelser, og at hvis de gjør det, så er de sutrete, fordi kvinner fortsatt har mindre penger og makt.
Dessuten er det jo mennene selv som har skapt dette patriarkatet, så egentlig kan de takke seg selv, ikke sant?
Gutta som begynner på skolen denne høsten, må ikke bli møtt av ei tavle hvor det står «velkommen, du har allerede tapt».
Mange ser ut til å overvurdere hvor gunstig det har vært å være mann gjennom tidene. Historiebøkene forteller oss om de rike og mektige, de intellektuelle og innflytelsesrike. Men for den store massen av tidenes menn var livet et blodslit.
Det innebar et tungt forsørgeransvar på slitne skuldre. Å jobbe beinhardt, til fysisk utmattelse, for luselønn. Å bli sendt til frontlinjen i kriger man fryktet og foraktet.
Å si at patriarkatet la til rette for at menn skulle få mer makt enn kvinner, er bare halve sannheten, og knapt det. Systemet ble først og fremst skapt av, og for, en håndfull mektige menn, på bekostning av kvinner og menn flest. Slik at noen få, på toppen, kunne tjene seg rike på rovdrift av de svake. Akkurat som i dag, vil noen skyte inn.
Like feil er det å legge skylden på den såkalte feminiserte, sosialdemokratiske velferdsstaten. Eller matriarkatet, om du vil. For er det ikke nettopp denne staten, sammen med arbeiderbevegelsen, som har frigjort mannen fra det strevsomme livet med 14–16 timers arbeidsdager?
Utfordringene som gutter og menn står overfor i 2023, har heldigvis fått økt oppmerksomhet. I hvert fall på overflaten. Vi kan snart hele rekka på rams: Gutter får dårligere karakterer og dropper oftere ut av skolen. Menn topper krimstatistikken, russtatistikken og selvmordsstatistikken. De lever kortere liv og er oftere utsatt for dødelige arbeidsulykker.
Skal man strø salt i såret, kan man legge til at menn oftere enn kvinner er ufrivillig barnløse. Og hvis han først har barn, og går gjennom et samlivsbrudd (gjerne mot sin vilje, to av tre skilsmisser initieres av kvinnen), så har han automatisk dårligere kort på hånden under omsorgsfordelingen av barna.
[ Bare minutter etter at helikopteret hentet ham, stanset hjertet ]
Mennene som lider disse skjebnene, er ikke ofre for et patriarkalsk system som de selv har skapt. Likevel florerer arvesynden i kommentarfeltene. Patriarkatet skal skytes ned, med skarpladde våpen, og aller helst med skylapper foran øynene.
Menn skal holdes ansvarlige for den uretten som er begått mot våre formødre. Og vi forholder oss sjelden, eller egentlig aldri, til at denne uretten også ble begått mot våre forfedre.
Et forsøk på å snakke om manneproblemer møtes raskt med påminnelsen om at det fortsatt sitter en håndfull rike og mektige menn på toppen i samfunnet. Viljen til å snakke om menns utfordringer, uten å sette det opp mot kvinners likestilling, ser ut til å være nærmest fraværende.
Det gjentas til det kjedsommelige at kvinnekamp også gagner mennene. Som om kampen for menns rettigheter aldri kan bli mer enn en parentes i likestillingskampen.
Vi snakker gjerne om problemene til gutta, til mennene, det er ikke det. Men disse møtes så altfor ofte med lettbeinte løsninger: At også menn kan bryte ut av sine kjønnsroller. At også menn kan – og må! – snakke mer om følelser.
Les flere kommentarer av Synnøve Vereide Trampe
Mange klamrer seg fast i ideen om at likestilling ikke er et nullsumspill, men helt sant er det ikke. Når makt, posisjoner og penger skal fordeles, er ikke potten uendelig. Når noen kvoteres inn, må noen andre vike.
Kanskje er dette grunnen til at det snakkes så påfallende lite om konkret politikk? Som en mer rettferdig omsorgsfordeling ved samlivsbrudd, for eksempel. Eller kvotering av menn til kvinnedominerte prestisjestudier. Eller, hvis vi skal starte enda tidligere, og det bør vi: Tiltak som vil utjevne jentenes fortrinn på skolebenken.
For skjevheten i skolen handler ikke om at gutter er dummere enn jenter – de er bare treigere.
Senere fysisk modning forklarer 25 prosent av forskjellen mellom kjønnenes skoleprestasjoner, ifølge seniorforsker ved FHI, Fartein Ask Torvik. Gutters senere modning var også en sentral hypotese da Stoltenberg-utredningen skulle forklare karakterforskjellene i skolen.
[ Ingar Helge Gimle lærte tidlig å se hva alkoholen gjør med folk ]
Gutter presterer omtrent likt som jenter på standardiserte prøver, og gutter gjør det bedre på eksamen enn i standpunktkarakterer. Forklaringen er at guttenes prefrontal cortex, den fremre delen av pannen som styrer impulskontroll og planlegging, utvikler seg ett til to år senere enn hos deres medsøstre.
Hvor er politikeren som tar til orde for å utjevne denne forskjellen? Et mulig tiltak er at gutter starter på skolen et år seinere enn jenter. Evnebasert opptak er en annen løsning.
I stedet for snakkes det blant annet om å fjerne eksamen som vurderingsform, slik SV har programfestet. Dette vil bidra til det stikk motsatte: Kjønnskløfta i skolen vil øke ytterligere.
Kanskje har likestillingskampen vært for kvinnesentrert.
Kanskje bunner det i en iboende motvilje til å erkjenne at biologi faktisk spiller en rolle. At evner, interesser, egenskaper og behov – i snitt – varierer litt mellom kjønnene. Ved å underkjenne slike biologiske forskjeller, risikerer man å forsterke dem.
Det betyr selvsagt ikke at kjønn og biologi forklarer alt, alltid. Kultur og sosialisering får gjerne en selvforsterkende effekt. Forventninger, strukturer og holdninger kan også bidra til å gjøre kjønnsforskjellene større enn de i utgangspunktet er. Poenget er likevel at kjønnsforskjellene finnes.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/4DGSQ5COGNDEZGJTIRF4XWGWGI.jpg)
Kanskje har likestillingskampen vært for kvinnesentrert. Kanskje har den utrettelige kampen mot mennene på toppen ført oss inn i en blindsone, hvor vi mister synet av alle mennene som faktisk ikke sitter på toppen. Det er mange av dem.
Konsekvensen synes å manifestere seg: Det vokser fram en klasse med ydmykede og latterliggjorte menn. De finner sin livline i forbilder som Andrew Tate, som dyrker såkalt hypermaskulinitet og kvinneforakt.
Som samfunn må vi spørre oss hvorfor disse idolene appellerer til så mange unge menn. Det er jo ikke tilfeldig at Tate har fått millioner av følgere i sosiale medier, og milliarder av avspillinger på TikTok.
Kanskje handler denne motreaksjonen mest om å fylle et vakuum. Et vakuum som ekstreme menn i sosiale medier, gjerne langt ute på ytre høyre, kan utnytte. Som forsterker en kjønnsbasert kulturkonflikt som ingen av oss er tjent med.
Hvis samfunnet fortsetter å ignorere gutter og menns utfordringer, gir vi ammunisjon til slike agitatorer. Det betyr ikke at vi bør trekke til den andre ytterkanten. Det hjelper ikke å dyrke en stakkarsliggjøring av mannen. Gutta som begynner på skolen denne høsten, må ikke bli møtt av ei tavle hvor det står «velkommen, du har allerede tapt».
Ei heller hjelper det å si at løsningen på alle utfordringer er å snakke mer om følelser. For det vi trenger er ikke nødvendigvis enda mer snakk, men mer politisk vilje.
[ – Utbrente leger havner på mitt bord. De har jobbet seg ihjel ]