Det er nøyaktig to år siden krigen i Ukraina tok til ved russernes fullskala invasjon 24. februar 2022. Det er ti år siden russerne inntok og annekterte Krim-halvøya.
For ti år siden var vi mange som sov, og ikke skjønte hvem og hva Vladimir Putin er. For to år siden bråvåknet mange. Nå hadde vi lært at Putin er en fare ikke bare for sitt eget folk som han holder nede med hard hånd, men også for sine naboland – og i forlengelsen for hele verden.
Den som har snakket om behovet for fredsforhandlinger har blitt sett på som en femtekolonne.
Det er bra å være våken når det hardner til, og å se verden med så klare øyne som mulig, uten illusjoner og naivt håp. Vi er noen ganske andre nå enn for bare to år siden. Vi snakker på helt nye måter. Sånn må det bli når trusselen er eksistensiell og akutt.
Men har vi mistet noe på veien?
To år er lang nok tid til at man kan tillate seg å stille noen spørsmål om hvordan vi har håndtert den russiske invasjonen. For det er jo ikke helt sikkert at alt man foretar blir så veldig klokt når man plutselig bråvåkner og kaster om på alt mens man står der og prøver å venne øynene til lyset.
Det finnes en fare for at man lar seg rive med og lar passere ting man egentlig ikke burde la passere. At vi lar rammene for vår nasjonale samtale bli for trang.
Tanken slo meg da jeg leste et intervju med utenriksminister Espen Barth Eide fra sikkerhetskonferansen i München forrige helg. Eide drøftet med seg selv og Klassekampens lesere hva som kan konstituere en seier for Ukraina den dagen krigen ender og forhandlingene tar til. For «en gang slutter også denne krigen i en forhandling», sa den norske utenriksministeren.
Og la til: «Men hva en seier er, er jo noe man kan diskutere. Er det full territoriell tilbaketakelse? Eller er det at Ukraina fortsatt finnes?»
Dette er gode spørsmål, som det er vanskelig å svare på. Og som det er ukrainerne selv som skal få avgjøre.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Dette var også lenge forbudte spørsmål. Den som har snakket om fredsforhandlinger har blitt sett på som en femtekolonne. Tanken alene var liksom forrædersk.
En mer nyansert samtale enn send våpen, gi dem alt de ber om, la dem slåss til siste mann! trenger seg på i takt med at fronten i Ukraina fryser fast. Barth Eide kunne fortelle at det ble snakket mye om fred og forhandlinger i gangene på sikkerhetskonferansen, der alle de viktigste internasjonale aktørene var samlet.
Altså omtrent det Nupi-forsker og russlandkjenner Julie Wilhelmsen, for å ta et eksempel, ble kjeppjaget for å si i de hektiske dagene for to år siden da vi drev og våknet.
Det er, tror jeg, gode nyheter at vi tilsynelatende åpner for det som inntil nylig var ganske tabu.
Det er ikke lenger siden enn Arendalsuka i fjor høst at Stian Jenssen, stabssjef og Jens Stoltenbergs høyre hånd, skapte voldsomt rabalder med uttalelser som ligner det Barth Eide nå sier høyt. I en debatt sa Jenssen at «en løsning kan være at Ukraina gir opp territorium, og får et Nato-medlemskap i retur». Det ble bråk.
I andre tilfeller har det gått over alle grenser for sivilisert samtale. Avisa Klassekampen fikk passet stemplet som «Putins norske etterplaprere», intet mindre.
Les også: Krig, masseinnvandring og det grønne skiftet gjør at innvandringsfiendtlige AfD vokser i Tyskland
Vi er mange som har blitt kalt alt fra «Vladimir-elsker» til «en norsk Tucker Carlson», den skamløse amerikanske journalisten som nylig intervjuet Putin i Moskva, fordi vi har ment at den norske kraftdiskusjonen ikke kan begynne og slutte med «Putin». Det har roet seg i det siste. Det er bra. Selv når krigen herjer i nabolaget må vi ha plass til motstemmer og normal debatt.
Å si dette betyr ikke at vi ikke skal støtte Ukraina. Det må vi, og det skal vi. Uten å vike. Vi skal trolig også gjeninnføre allmenn verneplikt, og øke forsvars- og beredskapsbudsjettene til over to, kanskje helt opp til tre, prosent av BNP. Verden er ikke som for to år siden. Det må vi ta konsekvensene av.
Men vi må ikke elske det. Vi bør ikke engang like det. Jeg merker på meg selv at det er en vanskelig balansegang.
Jeg har pleid å riste på hodet av historier om hvordan unge menn dro ut i den første verdenskrigen med brystet fullt av entusiasme. Her skulle det renses med blod! Nå merker jeg på meg selv at jeg heller rister på hodet når noen snakker om behovet for fred. «Naivt», sier vi til hverandre. Og tar trolig feil.
Når krigstrommene går og basunene gjaller, slik de utvilsomt gjør nå, er det ikke naivt å minne om at vi fortsatt må ville fred for å få fred. Det er helt nødvendig, på samme vis som det ikke er forrædersk å drømme om en fredsforhandling i Ukraina.
Det er et uttrykk for ønsket om tankens renhet. Det er krigens tanker.
Det heter at å skrive er å tenke, at det først er når ordene står der, svart på hvitt, at man egentlig vet helt tydelig hva man selv mener. Jeg leser ordene jeg har skrevet over, og har lyst til å stå inne for dem, men jeg vet ærlig talt ikke om jeg gjør det.
For må vi ikke bare akseptere at fred tilhører det som var, og at krigen, eller i alle fall fraværet av fred, er det som venter?
Norge har grense mot Russland, men det er langt til fronten. Likevel har Vladimir Putin klart å sneket seg inn i hodet mitt, og i ditt. Vi er jo våkne nå, bråvåkne, og vi vet hvem vi har med å gjøre. Og hva vi må gjøre for å ikke miste alt det dyrebare vi har.
Det er nødvendig. Også demokratier må ha våpen i en verden der de kjipe folkene har dem – og bruker dem.
Men det er også bekymringsfullt. Min egen utålmodighet med dem som snakker om fred, og mitt nesten maniske behov for at også partiet Rødt skulle inn i folden og ønske våpen til Ukraina for et snaut år siden, uttrykt blant annet her, her og her, bekymrer meg.
Les også: Kjell Werner hyllest til framsynte politikere som har sørget for velferd og velstand
Som om ikke norsk politikk hadde levd godt med et parti som søkte en annen vei.
Det er et uttrykk for ønsket om tankens renhet. Det er krigens tanker, krigens behov for rake linjer og enkle fiendebilder.
«Wollt ihr den totalen Krieg», ropte Joseph Goebbels til folkemengden i Berlin i 1943, da Tyskland sto foran avgrunnen. Vil dere ha total krig? Det ville folkemengden.
Vi er ikke Nazi-Tyskland, vi er veldig langt unna. Men jeg vet ikke om jeg stoler på oss i det spørsmålet lenger. Ikke på meg selv, i alle fall. Og det er kanskje Putins aller største seier i vesten.
Det eneste som hjelper mot slikt, er å ville fred. Og å våge si det høyt. Ikke for enhver pris. Ikke til prisen av å ofre Ukraina. Men fred er målet. Fred må være målet.
To år inn i krigen er det kanskje lov å si de ordene høyt uten at man anklages for å gå Putins ærend. Vi har kanskje endelig våknet skikkelig.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Les også: – Den frie verden forsvares nå ved grensen mellom Ukraina og Russland
Les også: Tysk general advarer Putin: – Vil bli slått av Nato