Terrorens mor

Høyreorienterte israelere, store deler av regjeringen og ikke minst bosetterne på Vestbredden har endelig fått det påskuddet de lenge har ønsket seg: Noe som virkelig kan gi påskudd til å sette fart på den etniske rensingen av palestinere fra det som skal bli et Stor-Israel − helt fra Jordan-elven og til Middelhavet. Det er det vi ser foregå i Gaza i dag.

Ifølge The New York Times har ledelsen i det israelske forsvaret i et år visst at Hamas la planer om et omfattende angrep, men uten å foreta seg noe. Det er tilnærmet utenkelig at den politiske ledelsen i så fall ville vært uvitende om dette.

Odd Karsten Tveit skriver i sin bok «Palestina. Israels ran, vårt svik»: Enkelte fremstående settlere legger ikke skjul på at de forbereder seg på en D-dag, da det kommer en gyllen mulighet for å kvitte seg med alle palestinere en gang for alle. Det kan være en krig eller en form for kaos som vil gjøre det mulig å fullføre jobben som begynte i 1948.

Bombekampanjen mot sivile i Gaza forteller alle som vil se, hva det faktisk er som foregår. Israel hevder at å ramme Hamas er deres eneste mål. Men bombene siktes inn mot boligblokker, sykehus, flyktningleirer og til og med skoler. Palestinerne fordrives fra Nord-Gaza som legges flatt og ubeboelig. Nå er Nord-Gaza så godt som tømt. Da rettes angrepene not Sør-Gaza, overbefolket av flyktninger. Målet er tydelig: Gjøre livet mest mulig forferdelig for palestinerne og frata dem alt håp om en menneskeverdig framtid innenfor det planlagte Stor-Israel. Kort og godt få flest mulig til å forlate området.

Forholdene i Gaza er så forferdelige at det er umulig helt å forestille seg for oss som ikke er der. Tallet på drepte er i ferd med å passere 20.000. Skremmende mange av disse er kvinner og barn. Israel hevder at dette er utøvelse av retten til selvforsvar. Men for en okkupasjonsmakt med det ansvar det medfører, eksisterer det ingen slik «rett».

Når Israelske ledere hevder at deres eneste mål er å knekke Hamas, er det noe de ikke engang kan tro på selv. Den katastrofen som nå rammer hele den palestinske sivilbefolkningen, og det hat det må skape, vil for lang, lang tid sikre rekrutteringen til Hamas – for ikke å si andre og enda mer militante grupperinger. Skal Hamas utryddes etter det som nå skjer, må omtrent alle palestinske gutter og menn drepes eller fordrives.

Den etniske rensingen har pågått og vært systematisk helt siden 1948. For jødiske ledere med David Ben-Gurion i spissen var FNs delingsplan bare et nødvendig utgangspunkt. Fra første stund ble palestinere drevet ut fra sine hjem i den delen som skulle være Israel. Men samtidig har Israel hele tiden presset på for å utvide sitt område mest mulig. Det er en grunn til at Israel aldri har villet trekke opp noen fast grense og inngå noen form for grensetraktat.

Den israelske bosettingen på Vestbredden har pågått for fullt og i trass mot internasjonale protester og tallrike FN-resolusjoner. Nå bor det mer enn 700.000 israelere på det som skulle vært palestinernes land. Mellom disse går det såkalt strategiske veier som er forbudt å bruke for palestinerne. Deres byer og landsbyer er stengt inne som enklaver mellom veiene og bosettingene. Bosetterne kan også fritt trakassere sine palestinske naboer: Ta deres land, nekte dem tilgang til brønner og beholde vannforsyningen for seg selv. Hindre innhøstingen av oliven, hogge eller brenne trærne om det faller dem inn. Bosetterne kan til og med tilnærmet fritt drepe palestinere med minimal risiko for å bli straffet. Voldsbruken rettet mot fredelige palestinere, inkludert skolebarn, har økt voldsomt siden 7. oktober. Bosetterne har fått sitt påskudd.

Ikke noe annet land i verden hadde fått holde på slik med omverdenens stilltiende godkjennelse. I høyden møter Israel bare innholdsløse protester. Selv i Sør-Afrikas svarte gettoer var ikke forholdene slik. Og enda nøler man med å kalle Israel en apartheidstat. Men apartheid, i dette tilfelle jødisk overherredømme over muslimer og kristne, ble vedtatt av Knesset 18. juli 2018. De kalte det selvfølgelig ikke apartheid, men Nasjonalstatsloven.

Loven fastslår at «retten til å utøve nasjonal bestemmelse i Israel er forbeholdt det jødiske folket». Det heter også at staten anser utbyggingen av jødiske bosettinger som en nasjonal målsetting. Det betød at bosettere hadde rett til å konfiskere land som tilhørte palestinere, på Vestbredden, i Øst-Jerusalem og Israel. «Med dette ble apartheid lovfestet, slik Den internasjonale straffedomstolen definerer begrepet», skriver Odd Karsten Tveit i boken «Palestina. Israels ran, vårt svik».

Tostatsløsningen er død. Det er nesten flaut å høre hvordan vestlige ledere likevel klamrer seg til den som et slags mantra. Tostatsløsningen ble tildelt et dødelig slag allerede i 1997 da statsminister Benjamin Netanyahu startet undergravingen av Oslo-avtalen. Da begynte for alvor den systematiske bosettingen av israelere på palestinsk jord, i Judea og Samaria, som nasjonalistiske israelere kaller området.

En tostatsløsning vil kreve at bosetterne må forlate den palestinske Vestbredden. Det vil de aldri gå med på å gjøre frivillig. Det er utenkelig at Israel vil sette hæren inn for å fjerne bosettere, som er meget tungt bevæpnet. De vil motsette seg fraflytting med all mulig makt og bruk av vold. Det ville bli noe i nærheten av borgerkrig.

Det er bare to veier ut av dette: Enten en felles demokratisk stat med like rettigheter for alle innbyggere. Men det betyr også slutten på jødisk overherredømme fordi palestinerne fort vil komme i flertall. Å gi avkall på sin jødiske stat vil israelerne aldri gå med på i overskuelig framtid.

Derfor er den mest trolige veien videre at apartheidstaten virkelig får slå rot. Det er det israelerne nå legger opp til. Et absolutt overherredømme i hele området. Og med så få palestinere tilbake at de lett lar seg kontrollere og undertrykke.

De siste ukenes hendelser i Gaza og på Vestbredden forteller med all mulig tydelighet at dette er målet.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Erik Sagflaat

Tidligere utenriksredaktør i Dagsavisen