Når vi har brukt 30 år på å kutte under fem prosent av klimautslippene, er det lite troverdig at vi skal klare å kutte de resterende 50 prosentene i løpet av sju år. I alle fall forutsetter det styringsendringer som det foreløpig ikke er lagt til rette for.
Samtidig finansieres en stadig større andel av statsbudsjettets utgiftsside av oljepenger. Nå utgjør det omtrent hver femte krone. Det gjør oss svært sårbare for endringer i finansmarkedene der oljefondet taper verdi, og særlig dersom dette vedvarer over tid.
Det er ikke mulig å skyve de viktige beslutningene foran oss så veldig mye lenger
Begge disse problemene er satt ettertrykkelig på dagsorden de siste dagene.
På fredag ble det lagt fram enstemmig fagrapport som har potensial til å endre klimadebatten i Norge. Rapporten fra Klimautvalget 2050 slår fast at uten betydelige endringer, blir det vanskelig å nå målene for 2050.
På mandag tok de anerkjent økonomene Steinar Holden og Knut Anton Mork opp behovet for en ny handlingsregel. Hvis uttakene fra fondet vokser raskere enn veksten i økonomien, kan det bli mindre igjen på de neste generasjonene, påpeker de. I helgen uttrykte tidligere oljefond-sjef Knut Kjær samme type bekymring, nemlig at neste generasjon kan arve store økonomiske problemer av oss.
I dagens politiske debatt er sosial rettferdighet en viktig akse. Men dette må også gjelde på tvers av generasjonene. Vi har ikke krav på tilgang til større verdier, mer velferd og bruk av naturressursene enn dem som kommer etter oss. Retten til å leve frie, gode og trygge liv må gjelde på tvers av generasjonene også.
Jeg håper at anbefalingene fra Klimautvalget og økonomene som advarer om oljepengebruken, vil kunne prege arbeidet med partienes partiprogrammer.
Disse skal gjelde for perioden 2025-2029, altså fram til året før klimamålene for 2030 skal nås. Da vil det ikke være mulig å lage partiprogrammer som ikke også gjenspeiler alvoret i klimaendringene – og at vi fortsatt er langt fra mål.
Selv mener jeg at en vesentlig del av omstillingen også er å drøfte de langsiktige rammebetingelsene for petroleumsvirksomheten på norsk sokkel. Vi må gjennom politiske vedtak vri virksomheten fra olje til gass, nært eksisterende infrastruktur, og med flere krav til utslippskutt.
Også Klimautvalgets rapport er inne på noe av det samme. De som står bak den er ikke akkurat en gjeng ravende rabulister, men 13 ganske nøkterne fagfolk.
De ønsker en strategi for sluttfasen til norsk petroleumsvirksomhet, og en stopp i tildeling av tillatelser til utbygging og drift mens strategien utvikles. De peker på at dette også handler om å unngå feilinvesteringer på sokkelen, og å gjøre omstillingen mer forutsigbar for bedrifter og arbeidstakere. Det vil gjøre oss mindre sårbare for brå endringer i markedet for petroleum.
Slik jeg ser det, vil ikke slike endringer fra norsk side bidra til utslippskutt globalt av betydning. Men det er heller ikke poenget.
Poenget er at petroleumsbransjen utgjør en så stor faktor i norsk økonomi, at dersom den vakler, så skjelver hele norskekysten. Det så vi til gagns i forspillet til oljeskattepakken under pandemien: Det var arbeidsplasser, og verft med mye opparbeidet kompetanse, som sto i fare for å ikke ha nok oppdrag hvis investeringene fra petroleumsbransjen uteble som følge av prisfallet.
Vi kan ikke havne i en slik situasjon igjen. Også fordi det til slutt vil bli umulig å lykkes med en markedsdrevet avvikling av petroleumsbransjen, som også Arbeiderpartiet ønsker, hvis vi fortsetter å gripe inn i markedet når det skjer plutselige prissvikt.
Klimapolitikken handler jo også om å drive fram fall i pris og etterspørsel etter fossil energi. Vi må sørge for at omstillingen i Norge har kommet langt nok til at slike endringer i markedet ikke fører til risiko for massearbeidsledighet.
[ Kathleen Buer: Sannheten er krigens første offer ]
I forrige uke kom også boka mi «Drømmer for min datter – en bok om penger og planeten» ut. Der har jeg forsøkt å drøfte disse perspektivene, om hvordan vi sikrer norsk økonomi og planetens bæreevne bedre fremover.
Sammenfallet i tid mellom denne utgivelsen og Klimautvalgets rapport gjorde også at andre likhetstrekk ble umulig å overse: De påpeker at klimadepartementet i mange land vi liker å sammenligne oss med, er slått sammen med enten næringsdepartementet eller energidepartementet. I min bok foreslår jeg å gjøre nettopp dette, eventuelt å slå det sammen med «alle departementers mors», Finansdepartementet.
Formålet er å sikre klimapolitikken muskler til å kunne gjennomføre reelle endringer.
Klimautvalget foreslår en mer forpliktende klimalov, og et uavhengig faglig klimaråd som kan vurdere måloppnåelse og kostnadseffektivitet. Det samme gjør jeg, av frykt for at det vi ellers står igjen med er selvskryt fra den til enhver tid sittende regjering, og politisk motivert kritikk fra dem som måtte sitte i opposisjon.
De ønsker en melding som ser kraftpolitikken og klimapolitikken i sammenheng, og som legges fram for Stortinget annethvert år. Jeg foreslår en nasjonal plan for kraftutbygging og tilgang til nett, som sees i sammenheng med klimapolitikken, og at denne oppdateres hvert fjerde år.
Det finnes også helt sikkert flere veier til mål enn jeg beskriver, og enn Klimautvalget tar opp.
Men uansett er det ikke mulig å skyve de viktige beslutningene foran oss så veldig mye lenger, uten at det får vesentlig betydning for vår egen evne til å forebygge større klimaendringer. Dette vil også kunne få gjennomgripende konsekvenser for norsk økonomi, særlig når den er så petroleumsbasert.
Det er rimelig å forvente at dette gjenspeiles i politikkutviklingen hos de politiske partiene også fremover.