Det kan være lett å glemme i våre dager, men det er faktisk ikke slik at vi holder oss med politikere for at vi skal lage regler om habilitet, akseptabel oppførsel eller korrupsjon – som politikerne siden kan omgå på mer eller mindre elegant vis.
Rollen «folkevalgt politiker» finnes fordi vi prøver å bygge et samfunn der vi alle kan leve et ganske godt liv.
For dette formålet samler politikerne våre seg i ulike parti. Arbeiderpartiet var lenge det partiet i Norge som best klarte å treffe velgernes ønsker og behov i utformingen av dette samfunnet, men partiet har slitt de siste årene.
Det var en klam klem Arbeiderpartiet fikk av Høyres Nikolai Astrup i energidebatten
Nå går det såpass dårlig at Arbeiderpartiet igjen må diskutere hva som gikk galt i et valg. Igjen skal det settes i gang store prosesser og trekkes viktige lærdommer.
Kursen videre kan deretter legges enten mot venstre og vanlige folk, eller mot sentrum og Høyre.
For det norske demokratiets skyld, er det å håpe at partiet denne gangen klarer å stake ut en kurs – og siden stå ved den kursen. For å vise oss at politikk faktisk betyr noe – også for våre folkevalgte. At ikke alt er slagord og taktikkeri.
Nå som folkets tillit til politikernes moral er nede i det får vi håpe er en historisk bunn, er det nemlig ikke så veldig mye våre politikere kan gjøre for å bygge den opp igjen – annet enn å faktisk gjøre det vi trenger dem til: å drive med politikk.
Til å utvikle, diskutere og kultivere en politikk som representerer folkemeningen i store befolkningsgrupper, men som samtidig tidvis også både former folkemeningen, og utfordrer den. En politikk som på den måten samler folk, men også: En politikk som viser fram de motsetningene som finnes i befolkningen.
[ Bjørn Sæbø: Er det Kari Nessa Nordtun som skal redde Arbeiderpartiet fra seg selv? ]
Det har seg nemlig slik at det finnes delte meninger i det norske samfunnet. Folk har ulike interesser og behov, basert på faktorer som hvor de bor, hva de jobber med, og hvor mye penger de tjener.
«Sosiale og geografiske forskjeller», som det het hos Senterpartiet. Arbeid og kapital, sentrum og periferi, høykultur vs. trash-TV.
Veldig ofte går viktige skillelinjer mellom disse behovene og idealene nokså midt mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Når Høyre klarer å gjøre skillelinjene utydelige, går det bra for Høyre. Og tilsvarende dårlig for Arbeiderpartiet.
Energipolitikken viser tydelig det poenget. Flere politiske valg de siste 30 årene har gjort norsk vannkraft til en vare, ikke et samfunnsgode. En konsekvens av det er at strømprisen har herjet med folket de siste to årene – og den har herjet med regjeringen Støre.
Det har alltid vært sosialdemokratisk politikk å regulere markedet. Den norske venstresiden har i 120 år dessuten ønsket – og oppnådd – politisk kontroll over norske naturressurser.
Høyre er mindre opptatt av å styre markedet. Og partiet har – omtrent konsekvent – vært imot nasjonal, demokratisk kontroll over naturressurser og å styre kraften politisk.
[ Lars West Johnsen: Valget som var så flatt (og som du trolig allerede har glemt) ]
Derfor er det en veldig klam klem Arbeiderpartiet fikk av Høyres Nikolai Astrup når han tidligere i høst sa at de to partiene «er enige om ganske mye» av energipolitikken, og at det er bra for Norge. En omfavnelse som bare forlenges hver gang Høyre og Arbeiderpartiet står skulder ved skulder i kraftspørsmålet, som på NRKs Debatten denne uka.
Det finnes nemlig ulike meninger om det er lurt å la markedet få kontroll over norsk vannkraft. Da er det ikke bra at de to store partiene våre er ganske enige om de store linjene.
Trolig har de politiske skandalene som har hjemsøkt vårt land de siste årene gjort mye for å svekke tilliten til politikerne. Det er ganske åpenbart. Litt mindre åpenbart, men trolig like fullt sant, er det at tilliten til politikken svekkes når de store politiske aktørene er enige om vanskelige saker.
Når velgerne ikke lenger opplever at de kan påvirke sin egen virkelighet, snur de seg bort fra politikken. Eller de går til mer ekstreme kandidater som, rett eller urett, hevder seg å ha løsninger for folk flest.
Et eksempel på det er globaliseringen som har preget verden de siste 30–40 årene. Mange av velgerne både her hjemme og i andre land har gjerne ønsket seg noe annet, men uansett hva de stemte, fortsatte utviklingen i retning av lavere tollmurer og avindustrialisering av rike land.
Når politikkens retning oppleves som fasttømret, som at det bare må være sånn, er det gjerne fare på ferde.
I USA fikk vi Donald Trump etter tiår med denne politikkens uunngåelige utvikling mot stadig mer globalisering. I Norge har vi vært spart for de verste utskeielsene, men Arbeiderpartiet har fått slite med konsekvensene av at EU-saken og flere internasjonaliseringsspørsmål går midt gjennom partiet.
Det har paralysert partiet i mange av de avgjørende sakene i vår tid.
Arbeiderpartiet har vært på sitt beste når partiet ikke bare har en god analyse av tidsånden – men også en plan for hvordan tidsånden skal styres til beste for arbeidsfolk – eller vanlige folk, om du vil.
Enigheten med Høyre i store, avgjørende spørsmål er et direkte brudd med den historiske linjen.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
På 1930-tallet var det ingen tvil blant de store partiene Høyre og Venstre i Norge om at statens utgifter måtte holdes lave i møte med den økonomiske krisen i kjølvannet av børskrakket i USA i 1929.
Dermed ble det ikke satt inn tiltak for å bøte på en skyhøy arbeidsledighet, eller for å hjelpe folk over kneika. Ikke før Arbeiderpartiet inngikk et samarbeid med Bondepartiet, det såkalte «kriseforliket», eller det store klassekompromisset om du vil.
Det fantes en annen vei enn den vedtatte – det måtte bare finnes vilje til å tenke den, og siden gå den.
Politikk er ikke å sørge for vennene sine, eller å bruke posisjonen sin til å unngå konsekvenser for tvilsomme handlinger. Politikk er å ville, og for sosialdemokratenes del kunne man vel legge til: Å ville noe annet enn Høyre.
Det betyr at Arbeiderpartiets analyse av samfunnet bør skille seg radikalt fra Høyres etter at partiets sjelesøken er over for denne gang.
Hvis ikke, kan mange lett spørre seg hva vi skal med Arbeiderpartiet. Eller bare sette seg på gjerdet.
[ Kjetil Staalesen: Sannhet, forbannet sannhet og statistikk ]
