Det er blitt vanlig på høyresiden å benekte at politikk er interessekamp. Det er også et vanlig munnhell på de kanter at høyre- og venstresiden i politikken er gammeldags og utdatert.
Heldigvis finnes det noe som heter «virkeligheten» som vi kan benytte oss av for å vise at begge påstandene er gale. Denne ukas viktigste avgjørelse i Stortinget er et godt eksempel.
Politikk er interessekamp, og Høyre er partiet for kapitaleierne.
De to høyrepartiene våre, Høyre og Fremskrittspartiet, sørget for skrik og skrål og full sal i Stortinget da spørsmålet om grunnrente på havbruk, den såkalte lakseskatten, skulle opp til votering. Her skulle man banke inn et poeng om at flertallet for skatten var marginalt.
Slik gikk det ikke. Lakseskatten ble banket gjennom med 93 stemmer mot 76. Et solid flertall.
Tilbake sto høyresidens partier med et tydelig tap. Samtidig som de, om vi peller vekk alle lag av støy, finter og halvkvedede viser, skrev seg inn i en lang linje av motstand mot den politikken som har lagt grunnlaget for det Norge vi lever i.
Høire var nemlig imot hjemfall og grunnrenteskatt på vannkraften vår også, da temaet var oppe for snart 120 år siden. Du skal lete lenge etter den høyrepolitikeren som snakker høyt om sin motstand mot grunnrenteskatt og hjemfall på vannkraft i dag.
(Når sant skal sies: Begge partiene yppet seg mot hjemfallsretten så sent som i 2012 – før de trakk seg på grunn av motstand mot forslaget.)
[ Magnus Forsberg: Hæ? Har du ikke tillit til at bukken kan passe havresekken? ]
Når politikken viser seg å fungere og bli populær, tones motstanden ned. Men når slaget står, når avgjørelsen skal fattes, bruker Høyre kreftene på å stritte imot.
Da er kampen for kapitaleierne langt viktigere enn nasjonalt eierskap og et skatteregime som tjener fellesskapet. Fordi politikk er interessekamp, og Høyre er partiet for kapitaleierne.
60–70 år senere var det oljen det sto om. Carl I. Hagen var klar på at her var det bare å selge oljefeltene til utlendinger, for dette var det lite framtid i. Anders Lange, grunnleggeren av Fremskrittspartiets forløper, brølte ut at vi måtte bli kvitt ressursene så fort som mulig. 10 milliarder var en meget god pris, kunne han love.
Det skjedde samtidig som sosialdemokratiet jobbet fram de ti oljebud, og resten er en gullkantet historie som vi alle nyter godt av i dag. Som vi gjør av vannkrafta. På tross av ønskene og stemmene til Høyre og Fremskrittspartiet.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Det er ikke tilfeldig at Venstre, derimot, hjalp regjeringen med å få lakseskatten over målstreken. Venstre, og avhopperne Senterpartiet og Kristelig Folkeparti – som sammen med SV står utenfor forliket, men slutter seg til prinsippet – har nemlig en stolt historie på området.
[ Nå står vi foran en ny D-dag ]
Det var Venstre som kjempet for grunnrente og hjemfall for vannkrafta – mot Høire. Det er lett å tenke på Venstre som et grønnere og litt naivt vedheng til Høyre i dag. Det stemmer av og til, men partiet har en helt annen historisk arv å forvalte.
Venstre – og dets avløpere – var folkestyre og demokratisk kontroll over naturressursene. Høire (og Høyre) var noe helt annet.
Neste gang noen på høyresiden forteller deg at politikk ikke er interessekamp og at høyre-venstreaksen er utslitt, kan du bare peke på det som skjedde i Stortinget denne uka. Heldigvis sørget Høyre og Fremskrittspartiet for full sal i Stortinget, slik at det er ekstra lett å tolke resultatet.
Enda en gang viste høyresiden hva de egentlig mener i disse spørsmålene. Enda en gang vil historien vise hvor feil det tok.
[ Eirik Hoff Lysholm: 4.500 soldater på landlov minutt for minutt ]
[ Lars West Johnsen: DNBs kjøp av Sbanken er bankranet som bare fortsetter å ta ]
