Trondheim ser ikke ut som den rødgrønne oasen, som den radikale fagbevegelsen og miljøbevegelsen i spissen, inspirerte hele nasjonen med for 20 år siden. Det lå i kortene at «røde Ritas regime» en dag måtte gi tapt for nye krefter. Rita Ottervik har sittet lengre enn Vladimir Putin, og nesten like lenge som Einar Gerhardsen.
Man kan si mye rart om prioriteringene til Arbeiderpartiet i Trondheim de siste årene, men det er en underdrivelse å si at Rita Ottervik har vært en populær ordfører, og lyktes med å holde Høyre og Frp utenfor makta i 20 år. Det er en bragd.
Ap har gjort sitt svakeste valg noensinne, men i Trondheim gikk det ikke så aller verst, med nye friske ansikter som Emil Raaen og Trude Basso i front gjennom valgkampen. Det som er verre, er at en annen tradisjon er brutt: At når Ap går tilbake, har samtidig oppslutningen til partiene til venstre, inkludert MDG økt. Denne gangen tapte venstresiden så det sang.
[ Kjell Werner: Ørnen er vingeklippet ]
I Trondheims tradisjonelt sett rødeste bydel Lademoen ble Høyre nest største parti. Det skal nesten ikke være mulig. Senterpartiet har forlatt det «rødgrønne», det har også MDG. Og dette er ikke unikt for Trondheim. Også i Oslo, trådte MDG over til den blå siden. Det er det rødgrønne som ligger i respirator. Gamle koalisjoner dør, og nye oppstår.
Høyres Kent Ranum, som var den eneste som brukte ordet sosialisme (Bare ikke på den bra måten) i valgkampen, får sin gylne sjanse til å lede Trondheim for Høyre. Mest sannsynlig også som byens første byrådsleder, da det er flertall blant de ikke-sosialistiske partiene om styreformen parlamentarisme, som vi har i de andre største byene i landet.
Med seg på laget får Ranum sterke miljø- og byutviklingspolitikere som Line Fjørstad og Aurora Meland Winger i MDG, og Erling Moe og Trond Åm i Venstre, ser det ut til. Han ser også ut til å ville stenge døra for Frp.
Om unge faglige kandidater forblir listefyll langt nede, eller ikke med på lista i det hele tatt, vil fagbevegelsen selv miste sin rolle som kamporganisasjon. Det bør ikke venstresiden kunne leve med.
Industri- og næringspartiet (INP) havnet på 2 prosent i Trondheim. Det nytter ikke for venstresidepartiene å advare mot dette partiet, som har fanesaker som nei til vindkraft, ja til mer vannkraftutbygging, motstand mot EØS, og, hold deg fast: Ja til utvidet barselperm (!). Alt dette er tradisjonelle kjernesaker for venstresidepartiene. Derfor var det slettes ikke dumt av Ap å ta opp telefonen til INP på valgnatta, for å sikre en samarbeidsavtale mellom Ap og INP. Å advare mot andre i politikken, har stort sett gått galt.
Ap, SV og Rødt får bruke Ranums fire år ved roret på å stake ut reformer som gir reell endring i livene til folk over natta. De bør høste kunnskap fra den radikale fagbevegelsens årlige Trondheimskonferansen for alt det er verdt. Det er gjennom kommunale reformer at venstresiden klarer å skinne. Som med det glimrende pilotprosjektet «Bedre skolestart», som formannskapet vedtok i 2019, som skal ta leken tilbake i klasserommet til førsteklassingene.
[ Lars West Johnsen: Håndbok i politisk forledelse ]
Men de er også nødt til å slutte å komme opp med hule symbolforslag som å fjerne skjenkebevillingen til en strippeklubb. Dette endte på pinligste vis: Strippingen kunne fortsette, mens organiserte bartendere i Fellesforbundet mistet jobben, og skattebetalerne måtte ta regningen da Trøndelag tingrett mente at vedtaket var ugyldig).
Og de kan heller ikke komme med poseringssaker som «Rasismefri sone i Trondheim», som viste seg å være grunnlovsstridig. Begge disse sakene bærer tungt preg av hastverk, og svært dårlig politisk analyse, da politikerne ikke ville høre på fagbevegelsen og antirasistene.
Det var fagbevegelsen som la til rette for at Trondheim ble venstresidens utstillingsvindu. Da er det kanskje greit å prøve den suksessen igjen. Unge tillitsvalgte fra privat og offentlig sektor må løftes så høyt som mulig på listene til partiene. Om de forblir listefyll langt nede, vil fagbevegelsen selv miste sin rolle som kamporganisasjon. Det bør ikke venstresiden kunne leve med.
La unge tillitsvalgte få stake ut framtidens kommune – det er tross alt deres framtid. Med den metoden, kan venstresiden lett ta makta tilbake i 2027 – og Trondheim igjen bli et nasjonalt utstillingsvindu.
Kari Kristensen er tidligere vararepresentant for Rødt i Trondheim, og har siden 2021 jobbet som journalist.
