Mandag ble en 13-årig gutt funnet skutt og drept i et skogsområde sør for Stockholm. Tirsdag ble en 23 år gammel mann skutt og drept i en trappeoppgang i et boligområde i Uppsala. Onsdag ble en mann i 20-årene skutt og drept i Vasastan i Stockholm.
Torsdag døde en tenåringsgutt som ble funnet skutt i Västertorp sør for Stockholm. Lørdag ble en 39 år gammel mann skutt og drept i Råcksta i Vällingby vest i Stockholm.
Med andre ord: Bildet er dystert i Sverige.
Enten man liker det eller ikke, er det SD som har mest troverdighet i spørsmålet blant mange velgere.
Hittil i september har det funnet sted sju skyteepisoder med dødelig utgang i landet. Det går knapt en dag eller natt uten nye episoder. Skytinger, drap, bilbranner.
Den forrige natta når dette skrives ble det avfyrt skudd mot døren til to leiligheter i Stockholm-området, og en antatt eksplosjon ble utløst i Trollhättan.
Det er mye vi ikke vet, men samtidig er én ting klinkende klart: Slik kan det ikke fortsette. Sverige, lenge verdens mest moderne land og forbildet for så mange andre, kan ikke tillates å synke ned i gjengvoldens terror.
Men det er akkurat det som er i ferd med å skje. Volden blir mer intens, og voldsutøverne blir yngre og yngre. Hittil i år er den mistenkte 14 år eller yngre i mer enn 30 saker om grov vold, melder SVT.
Etterretningssjefen for politiet i Midt-Sverige melder at situasjonen i Sverige ikke har vært så farlig siden 1945, skriver Aftenposten.
Den borgerlige regjeringen i landet holdt tirsdag et krisemøte om den eskalerende gjengvolden. Justisminister Gunnar Strömmar, som tilhører det konservative partiet Moderaterna, melder i den forbindelse at «mye av det vi gjør nå, skulle blitt gjort de siste åtte årene».
[ Benedicte Bull: Kampen om den chilenske kupp-historien ]
Altså på den forrige regjeringens vakt. Altså: situasjonen skyldes sosialdemokratene.
Det kan justisministeren ha noe rett i, men utsagnet hans er likevel så alvorlig galt. Det er ikke lett å se veien ut av dette svenske uføret. Men det er helt sikkert at store ord, kjappe løsninger og politiske besvergelser ikke vil hjelpe det minste på krisen.
Socialdemokraterna har mye av ansvaret for situasjonen. Sammen med andre partier i sentrum og til venstre klarte ikke den forrige regjeringen å gjøre noe avgjørende med volden de åtte årene de styrte.
På samme måte har Moderaterna og de andre borgerlige partiene et tungt ansvar. Det var disse partiene som styrte da statsministeren het Fredrik Reinfeldt. Du vet, mannen som ba svenskene om å «vise tålmodighet og åpne sine hjerter» under den voldsomme migrasjonsstrømmen til landet i forbindelse med krigen i Syria for snart ti år siden.
Integrasjonspolitikk og tilrettelegging ble nedprioritert til fordel for moralisme og bud om åpne hjerter. Noen vil hevde det er en oppsummering av svensk innvandringspolitikk de siste 30–40 årene. Hva kunne gå galt?
[ Lars West Johnsen: Høyre må vinke farvel til Erna Solberg ]
Voldsbølgen i Sverige henger tett sammen med innvandringspolitikken. Det finnes knapt noen som er uenige i det lenger, selv om det satt langt inne for mange å nå den erkjennelsen.
Dermed kan voldsbølgen også, i alle fall indirekte, forklare framgangen til Sverigedemokraterna (SD). Ved forrige valg ble ytre høyre-partiet med røtter i nynazibevegelsen nest største parti i Sverige, og støtteparti til den borgerlige regjeringen.
SD skulle løse voldsbølgen med et pennestrøk, selvsagt. Et år senere kan man vel konstatere at det ikke var så enkelt.
Da har vi konstatert at alle politiske partier er ansvarlige i større og mindre grad, og at de har gjort en omtrent ganske dårlig jobb. Men hva så?
I tidligere tekster om situasjonen hos Söta bror har jeg påpekt de galopperende økonomiske forskjellene i landet, og at landet ikke fulgte Olof Palmes råd om regulert innvandring og kompromissløs sosialpolitikk, som årsaksforklaringer. Det er forklaringer jeg står ved. Men igjen: hva så?
Det er selvsagt kompliserte og komplekse sammenhenger som har sendt Sverige utenfor stupet. Det er innvandringen, så absolutt. Og økonomien, og sosialpolitikken og mislykket integrering. Men svaret «det er komplekst» løser lite.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Det nytter ikke å krangle om hvem som har rett og hvem som tok feil nå. Situasjonen er her, og den er prekær. Så hva gjør vi nå?
Enten man liker det eller ikke, er det SD som har mest troverdighet i spørsmålet blant mange velgere. Partiet har tross alt påpekt hvor galt det bærer av sted i 20 år, og hatt en hånd på rattet i bare ett.
Sverigedemokratenes løsning er slik den gjerne er fra den hardhendte høyresiden alltid gjør: Rop om hardere sanksjoner og stengte grenser.
Heller enn å gå inn i problemene som har vokst over flere år, velger høyresida å være veldig streng i spørsmålet om dagens innvandring til Sverige. Noen vil kunne kalle det å stenge låvedøra etter at hesten har rømt.
[ Helle Cecilie Palmer: Svalbard varmes opp i rekordfart. Det bør bekymre deg ]
Det føles kanskje godt, men hvor mye løser det?
På den andre siden kan det bli for mye snakk om de lange linjene og sosiale tiltak også. Det var sikkert derfor det var så vondt å se statsminister Stefan Löfven på TV etter at enda en tenåring var drept for noen år siden, og folk var rasende og redde. Alt handlet om sosioøkonomiske forutsetninger, sa Lövfen.
Og han tar jo ikke helt feil. Men han har heller ikke rett.
Og slik holder politikerne på, mens svenskene opplever å miste hjemlandet sitt. Ikke til utenlandske horder, som høyresiden vil ha det til. Men heller ikke sosioøkonomiske dypstrukturer, som venstresiden så altfor ofte skjuler seg bak. De opplever å miste – deler av – landet sitt til vold, våpen og frykt.
Bare 8 prosent av svenskene mente landet går i riktig retning i en undersøkelse i sommer. Det er alvorlig. Og snart blir det natt igjen, og i morgen skal avisene skrive om nye tilfeller av skrekk og vold.
[ Jo Moen Bredeveien: En venstreside til sterk nedsettelse av skatter og avgifter ]