Det ble ingen rolig påske i Sverige. Den hellige uka ble snarere en påminnelse om at ting er i ferd med å gå alvorlig galt i nabolandet. Det har vært angrep på politiet og biler, busser og skoler i brann. Et farlig kaos.
Og alt dette fordi noen tenner på koranen? Selvsagt ikke. Historien er mer komplisert enn som så.
Det var den danske høyreekstremisten Rasmus Paludan som tente gnisten som fikk det til å eksplodere i påsken. Den tidligere rasismedømte Paludan annonserte at han skulle på en «tenne på koranen»-turné i påsken, og selvsagt skulle det hele skje i områder med stor muslimsk befolkning. Paludan fikk tillatelse av myndighetene. Det har blitt kritisert, for det er liten tvil om hva Paludan ønsket seg. Han ville vise for hele verden at Sverige har et problem med multikultur, med islam. Han ville sette Sverige i brann.
Palmes ønske om «konsekvent jämlikhetspolitik» ble knust
Paludan leder det bitte lille partiet Stram Kurs, som ønsker å forby islam og deportere alle muslimer. Det er et farlig budskap, helt åpenbart. Verden blir ikke et bedre sted av at mennesker som Paludan driver på som de gjør. Det er farlig, destruktivt og totalt unødvendig. Men det er også lovlig.
Det store problemet er at Paludan fikk det akkurat som han ville. Etter at bildene fra den svenske påskeufreden har gått verden rundt, er det vanskeligere å hevde at Paludan og hans meningsfeller tar feil når de hevder at Sverige er fullt av mennesker som ikke respekterer «våre verdier» og som slett ikke vil tilpasse seg «vår måte å leve på».
[ Kjell Werner: USA er Norges viktigste allierte ]
Slik beskriver en politibetjent hva som møtte ham i Örebro langfredag: «Total kaos och total katastrof. Flera hundra personer som går till angrepp mot Polis. Flertalet skadade kollegor med benbrott, käkfraktur, jag blev själv träffad av säkert 10–20 stenar på ryggen, armarna, benen och på huvudet […] personer som får gatustenar körda till sig i bilar. Stenar och föremål i mängder. Stenar som hackas upp och slås sönder, så de blir vassa. Alltså föremål som kan ge livshotande skador».
Her har noe åpenbart gått galt, og Paludans nedrige provokasjon var bare den utløsende faktoren. Sverige har vært en kruttønne lenge. Landet har påført seg selv en eksplosiv miks av elendige levekår, parallellsamfunn, radikalisme og ekstremisme. Og det blir stadig vanskeligere å se for seg en vei ut av uføret.
Det er ikke til å komme fra at kjernen i det som utspiller seg, er innvandringen til Sverige. I dag har rundt to millioner mennesker i Sverige, rundt 20 prosent av befolkningen, utenlandsk bakgrunn. Det er ikke nødvendigvis et problem i seg selv. Det var lenge ikke et stort problem i Sverige. Det var gnisninger, men det preget ikke samfunnet i stort. Nå preger det samfunnet i aller høyeste grad. Hvorfor?
[ Selma Moren: «Moden for alderen» ]
Mange vil fortelle oss at det skyldes at islam ikke lar seg integrere. At medelsvensson ikke er interessert i å huse all verdens flyktninger, og at multikultur er et umulig prosjekt. Det er grunn til å frykte at følgende perspektiv vil forsvinne i støyen: Hvilket Sverige det er flyktningene og innvandrerne kommer til.
Olof Palme, statsministeren som ledet Sverige på høyden av den sosialdemokratiske perioden, den gangen Sverige var verdens likeste land, sa følgende om innvandring til Sverige i et intervju i 1977: «Två ting bör göras. För det första måste vi ha en reglerad invandring, det har jag alltid varit anhängare av. Alltså att vi på ett rimligt sätt, kvantitativt, kan bemästra problemet. För det andra att vi för en konsekvent jämlikhetspolitik».
Intervjuet er ofte brukt til å vise at Socialdemokraterna på 1970-tallet ville ha en restriktiv innvandringspolitikk, noe som er korrekt nok. Men «det andra» er like interessant, poenget med en «konsekvent jämlikhetspolitik». Altså sosialdemokratisk politikk. At de nyinnflyttede tilbys muligheter i form av jobb og husly, et samfunn som har behov for dem, muligheter og et sikkerhetsnett som gir et verdig liv. En plass i folkhemmet, ganske enkelt. Det alle vi andre borgere i sosialdemokratiet også skulle være garantert.
[ Dagsavisen mener: Stopp mulighetene til å «melke» systemet ]
Sånn var det lenge i Sverige. Men sånn er det ikke lenger. I boka «Kapitalet, överheten och alla vi andra» (2018) viser Göran Thernborn, professor emeritus i sosiologi i Cambridge, hvordan Sverige har forandret seg fra 1980 til i dag. Tallene er sjokkerende. Den rikeste tidelen i Sverige eier 78 prosent av husholdningenes formuer, den rikeste hundredelen 42 prosent. Gini-koeffisienten, som måler graden av ulikhet i et land, viser at fordelingen mellom fattig og rik er tilbake på nivået fra tidlig 1940-tall. Det betyr at den sosialdemokratiske epoken, dette vanvittig vellykkede politiske eksperimentet som blandet kapitalismen og sosialismen, med tidvis ulik vekting av hva som skulle ha forrang, er visket ut.
Sverige ble bare enda et land i vesten under senkapitalismen. Palmes ønske om «konsekvent jämlikhetspolitik» ble knust. Dermed ser virkeligheten i svenske byer stadig mer ut som virkeligheten i land der gapet mellom fattig og rik er uoverstigelig og avmakten rår. Da er veien kortere til scener som dem som har utspilt seg i påsken.
Det er nok ikke den eneste forklaringen. Men det er en forklaring vi kommer til å høre for lite om i alle kravene om sterkere reaksjoner fra politiet og mer restriktiv innvandringspolitikk. Det Sverige som på 1970-tallet bestemte seg for å åpne dørene for mennesker fra hele verden og gi dem en plass i folkhemmet, finnes ikke lenger.
Olof Palme fryktet hva som ville skje om Sverige gikk bort fra den politiske linja han skisserte i intervjuet i 1977. «Om någon av dessa två förutsättningar brister, riskerar vi att få svåra problem», sa han. Ja, du kan så si.
