Det er to ting jeg legger merke til da jeg ankommer Longyearbyen og lar blikket vandre oppover fjellsidene: Minnene fra de gamle kullgruvene, de karakteristiske taubanebukkene. Og skredsikringen på fjellet Sukkertoppen. Fra vinduet på hotellet ser vi rett opp på stålkonstruksjonene som skal bremse snøen som legger seg på fjellet om vinteren.
Da vi blir vist rundt i byen av vår lokale Svalbard-guide, legger jeg merke til at ett ord går igjen: Skredfare. Den vesle kirkegården må flyttes på grunn av fare for skred, en barnehage er stengt av samme grunn. Folk blir evakuert fra hjemmene sine i måneder av gangen, og 30 bolighus har måttet vike for å gi plass til skredvoller som skal beskytte resten av bebyggelsen. I desember 2015 rev et snøskred med seg 11 hus nedenfor Sukkertoppen. Da fantes ingen skredsikring eller -varsling.
Er vi i det hele tatt i stand til å ta det som skjer på alvor?
På Svalbard merkes klimaendringene godt, og har allerede fått store følger for lokalbefolkningen. Øygruppa, som er å regne som en ørken på grunn av den lave nedbørsmengden, blir stadig våtere. Det har alvorlige konsekvenser i form av økt skredfare, men det får også konsekvenser i hverdagen.: «Ingen på Svalbard eier en paraply», blir jeg fortalt. Husene er bygget uten takrenner.
Framover kan det bli god bruk for begge deler. Beregninger tyder på at nedbørsmengden på Svalbard kan øke med omtrent 50 prosent de neste 80 årene. Og mer nedbør gir blant annet økt skredfare.
Temperaturene på Svalbard stiger raskere enn noe annet sted i verden. Bare de siste 20 årene har temperaturen økt med 5,4 grader enkelte steder på øygruppa. Longyearbyen har blitt 2,6 grader varmere på samme tid. Årets sommer var den varmeste noen gang registrert.
[ Det er liten tvil om hva som er hovedårsaken til Aps krisevalg ]
Når Svalbard blir varmere og våtere, tvinges folk til å tilpasse seg det endrede klimaet. Tidligere ble folk og hus flyttet etter som gruver ble åpnet og stengt. Nå er det klimaendringene som driver dem på flyttefot. «Nede», på fastlandet begynner vi å merke det samme: Etter sommerens flom har vi begynt å diskutere hvor lurt det er å bygge i utsatte områder. I USA har premien på husforsikringen økt drastisk for folk som bor i områder utsatt for naturkatastrofer.
Høyere temperaturer fører også til at permafrosten, grunnen som er kaldere enn frysepunktet, tiner i rekordfart. For 15 år siden åpnet det globale frøhvelvet, som er gravd inn i fjellsiden ikke langt fra flyplassen i Longyearbyen. Her ligger over 1 million frø fra mer enn 5000 arter lagret inne i det kalde fjellet. Hvelvet skal sikre verdens matforsyning i framtiden. «Et moderne Noahs ark», kalte daværende statsminister Jens Stoltenberg det. Et tiår senere måtte hvelvet bygges om, fordi vann begynte å sige inn i åpningen. Frøhvelvet var ikke bygget for de raske endringene i klima og temperatur. Nå ligger det fryserør nedgravd i bakken som skal reetablere permafrosten.
[ MDG vurderer å bytte side i Oslo-politikken. Det støtter vi ]
Det paradoksale er at selve livsgrunnlaget for store deler av Longyearbyen i seg selv ikke er særlig klimavennlig. Byen er opprinnelig et gruvesamfunn, etablert på begynnelsen av 1900-tallet av amerikaneren John Munro Longyear.
Forståelig nok, for alle som har vært der, er turisme nå en av hovednæringene på Svalbard. Øygruppa har lenge lokket turister til seg, men den siste tiden har antallet økt kraftig, og doblet seg i tiåret før pandemien. Det legger press på naturen, og har ført til krav om strengere regler for turismen. I boka Verda mi smeltar. Å leve med klimaendringar på Svalbard av Line Nagell Ylvisåker, leser jeg at på min reise fra Oslo til Svalbard og hjem igjen, slipper jeg ut nok CO₂ til å smelte en kvadratmeter med sommersjøis i Arktis. I 2019 hadde Svalbard besøk av 150 000 turister, omtrent jevnt fordelt på cruiseturister og andre. Det er mange kvadratmeter med is.
Turistene kommer gjerne langveis fra. På de mange kafeene og restaurantene snakkes det fransk og amerikansk. Longyearbyen blir gjerne kalt «Lille Lille New York», får jeg høre. Omvisningen i Gruve 3, som nylig ble åpnet for turister, skjer på engelsk. De fleste av de 20 besøkende den dagen vi er der, er amerikanere – en familie har reist hit fra California, en annen fra Texas.
«Er det verdt det», spør Ylvisåker om turistene som kommer til Svalbard for å bevitne klimaendringene. «Kva skal til for at opplevinga dei sit att med, er så skilsetjande at dei vil endre livsførselen sin og redusere fotavtrykka sine på kloten etter at dei er komne heim?»
Dert er et godt spørsmål, og betimelig. For etter å ha vært på snarvisitt, er en ting klisjéaktig tydelig: Du kan forlate Svalbard, men Svalbard forlater ikke deg. Vi må tilbake, sier mannen min og jeg til hverandre. Ta med eldstejenta, kjøre skuter, dra på båttur.
Er vi i det hele tatt i stand til å ta det som skjer på alvor? Klimaforskerne i Arktis uttrykker frustrasjon over at de ikke når gjennom til politikerne. Uten politikk, ingen forandring. Det er langt mer kostbart å håndtere konsekvensene av klimaendringer enn å være i forkant.
Nå er det kanskje for sent.