Av og til drømmer jeg om en norsk-svensk union. Felles språk, mye felles historie, kulturer som ligner ganske mye på hverandre. Hva kan gå galt?
Ganske mye.
Jo, vi ville fått Stockholm som hovedstad. Gotland, Göteborg og Kalmar. Folköl og Systembolaget og svenske tilstander på fotballtribunen. Håkan og Veronica, Pippi og Emil, hockey i Globen og bedre vinnersjanser i Melodi Grand Prix.
Og vi ville ha fått rundt ti millioner deprimerte nye landsmenn.
Det er som om den sosialdemokratiske perioden bare var en drøm, som nå er visket ut
For broderfolket sliter om dagen. 56 prosent av svenskene mener samfunnet de lever og bor i utvikler seg i feil retning, ifølge en fersk undersøkelse i Dagens Nyheter. Bare 8 prosent mener landet går i riktig retning.
Det lar seg påstå at det var et Sverige i identitetskrise som denne uka kunne feire at nasjonen fylte 500 år, på svenska flaggans dag 6. juni. Et Sverige som ikke lenger er det Sverige jeg drømte om som barn og ungdom, og heller ikke ligner så mye på det landet jeg bodde i for snart 20 år siden.
Jeg kan ikke unngå å føle en slags sorg over det. Av å lytte til den enspora norske samtalen om Sverige i gjengkriminalitetens vold, bare for å lese av undersøkelsen i Dagens Nyheter at svenskene er like monomant opptatt av samme tema.
Det er «brottsligheten, gängkriminalitet, skjutningar» som er den soleklart største grunnen til at svenskene har mistet troen på livet og landet sitt. 34 prosent oppgir det som hovedgrunn til at de ser mørkt på framtiden. Klima og miljø på andreplass er hovedbekymringen til 12 prosent av befolkningen.
Sverige er for meg en tur i sola opp Drottninggatan, en birra på 7:ans ölhall og verdens likeste samfunn. For svenskene selv er landet våpen, frykt og kaos. Og nå har Zlatan lagt støvlene på hylla også.
Vi er mange som savner Sverige. Aftenposten publiserte denne uka en tekst av den danske forfatteren Carsten Jensen. Han savner Olof Palme, statsministeren som ledet Sverige på høyden av optimisme og sosialdemokrati fra 1969. Statsministeren som ble skutt og drept på åpen gate i 1986, da sosialdemokratiet var i ferd med å miste grepet.
Jeg savner også Palme, hvem gjør vel ikke det, men av litt andre årsaker enn Carsten Jensen.
Jensen lider, som meg, av nostalgi på vegne av svensk fotball, popmusikk og viljen og selvtilliten til å velge sin egen vei. Også han savner Astrid Lindgren og Ingmar Bergman – og den kompromissløse troen på humanisme som ledesnor.
Der våre veier skilles, er når Jensen legger den venstreliberale hangen til å sidestille moral og åpne grenser til grunn for analysen. Carsten Jensen savner det Sverige som tok imot 100.000 syriske flyktninger. Det Sverige som hadde Europas mest åpne grenser for innvandring.
Det er et sympatisk savn av et humant prosjekt – som trolig ikke er farbart. Ikke i dag, og kanskje heller ikke i går.
[ Kjell Werner: Stopp SVs kuppforsøk ]
Jeg vet ikke hvor godt Carsten Jensen kjenner forstaden Biskopsgården til Göteborg, Rosengård i Malmö, notorisk beryktede Rinkeby i Stockholm. Det er mye å si om disse bydelene, på både godt og vondt. Men det skal godt gjøres å kalle dem en suksess, noe å trakte etter.
Trangboddhet. Sosiale problemer. Gjengdannelser, kriminalitet og utrygghet. Ungdom som ikke finner sin plass i det svenske samfunnet.
Brorparten av dem er innflyttet til Sverige, eller er født av foreldre som kom til landet for en generasjon siden, eller besteforeldre som kom enda litt tidligere. Og som nå bor i bydeler som oppfattes som farlige av utenforstående. Og trolig er det også.
Det har vært 144 skuddvekslinger i Sverige hittil i år, med 18 dødsfall som følge. Det er dystert, om enn bedre enn på samme tid i fjor. Da hadde skuddvekslingene krevd 31 liv ved inngangen til juni.
Dermed er vi her: Det sosialdemokratiske boligprosjektet Millionprogrammet endte i et mareritt, eller kanskje mer presist: En dystopisk virkelighet.
Alt er ikke galt i Sverige, på langt nær. Svenskene er fortsatt coolare enn oss, og snyggare og mer världsvana. Landet scorer fortsatt høyt på de fleste internasjonale målinger. De lager fortsatt biler, og det er industriboom i nord.
Og selvsagt: Alt som er galt i Sverige, handler ikke om innvandringen.
Men Sverige er i drift mot noe ukjent og lite vakkert. Det er ikke lenger særlig kontroversielt å peke på to hovedfaktorer bak utviklingen, som begge henger sammen: Sverige åpnet grensene, kanskje for mye. Det sammenfalt med at det sosialdemokratiske folkhemmet var i nedbyggingsfasen.
Nå er det mest ruiner igjen. En friskolereform har ført til voldsom segregering i skolen, mellom fattig og rik og utlending og hvit. De sosiale forskjellene er tilbake på nivået fra 1940-tallet. Det er som om den sosialdemokratiske perioden bare var en drøm, som nå er visket ut.
Det manglet ikke på advarsler om at det kunne ende galt. Olof Palme selv, mannen Carsten Jensen savner så fælt, var klarsynt.
I et intervju i 1977 mente han at innvandringen måtte reguleres for. «Alltså att vi på ett rimligt sätt, kvantitativt, kan bemästra problemet». Det andre som krevdes, var sosialdemokrati, mente Palme: «Att vi för en konsekvent jämlikhetspolitik».
I Riksdagen tre år senere slo Palme fast at «invandringen måste anpassas til samhällets möjligheter att ge invandrare arbete, bostad och social omvårdnad på samma villkor som den övriga befolkningen».
Slik taler en ekte sosialdemokrat. Men Sverige lyttet ikke. I perioder har Sverige hatt den høyeste nettoinnvandringen i forhold til folketall i moderne vestlig historie. Samtidig rev de ned sosialdemokratiet sitt.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Om vi ser bort fra klimasaken, kan alle temaene som bekymrer svenskene mest, det som gir grobunn for pessimismen som har lagt seg over landet, oppsummeres i to kategorier: Innvandringen og dens konsekvenser – og velferdsstaten.
Det betyr også at det finnes veier ut av uføret. Dessverre virker det som om svenskene velger en annen vei. Nå styrer de borgerlige, med støtte fra Sverigedemokraterna. Vi befinner oss et godt stykke unna Olof Palmes Sverige, for å si det forsiktig.
Min drøm om en skandinavisk union framstår nå omtrent like sannsynlig som at Sverige skal finne tilbake til seg selv. I 91 av de 500 årene som egen nasjon som svenskene feiret denne uka, levde de sammen med oss.
Det er, trist nok, lenger enn sosialdemokratiet fikk leve i Sverige.
[ Eirik Hoff Lysholm: Vårt avisprosjekt har alltid handlet om å belyse Forskjells-Norge ]
