Robbie Robertson døde onsdag, omgitt av sin familie, 80 år gammel, etter en tids sykdom, melder hans manager. Sangeren, gitaristen og låtskriveren var drivkraften i legendariske The Band, og ga siden ut en rekke album på egen hånd.
Bare to år etter at de reiste rundt som akkompagnatører for Bob Dylan, ble The Band i 1968 et av rockens mest spennende nye navn – ikke som hvilket som helst band, men en rekke personligheter som rettferdiggjorde det snodige gruppenavnet. Dette var Bandet med stor B. Robbie Robertson, Levon Helm, Garth Hudson, Richard Manuel og Rick Danko spilte med forbløffende løssluppen styrke. Alle i gruppa byttet på å være forsangere, unntatt Robertson, som derimot skrev de fleste sangene. Han fortalte oss senere at han skreddersydde sangene spesielt for stemmene til de fire andre. Nå er Garth Hudson (86) det eneste gjenlevende medlemmet.
[ Sangene til Nick Drake har fått evig liv ]
Allerede i 1959 startet The Band som The Hawks, backingbandet til sangeren Ronnie Hawkins. Senere ble de turnébandet til Bob Dylan i mange år, etter at Dylan, svært omdiskutert, «ble elektrisk». Dette førte som kjent til at én publikummer ropte «Judas» til ham under en konsert i Manchester i 1966. «Jeg tror deg ikke», svarte Dylan, snudde seg til Robbie Robertson og sa «play it fucking loud». Og Robertson spilte HØYT. The Band akkompagnerte også Dylan på hans sagnomsuste «Basement Tapes». Men selv om The Band først ble kjent som Dylans musikanter, var de mer enn gode nok i seg selv.
The Band ga ut sitt første album som egen gruppe i 1968: «Music From Big Pink», der de gikk dypt inn i amerikanske musikktradisjoner og sto fram med stor overbevisning. Big Pink var huset de bodde i, utenfor New York. «The Weight» var en liten hitsingel, men ble en stor standardlåt, og The Band ble godt etablert på egen hånd. I 1969 fulgte de opp med albumet som bare het «The Band», som er deres aller beste. I tillegg til «The Weight» imponerte Robertson etter hvert med sanger som «The Night They Drove Old Dixie Down», «Ophelia» og «Up On Cripple Creek».
[ Bob Dylan er 80 - en av vår tids største stemmer ]
The Band tok de urbane utskeielsene i rocken fra slutten av 60-årene tilbake til landsbygda og skapte en egen liten verden. Canadierne ble den mest erkeamerikanske gruppa som fantes, med musikk i grenselandet mellom rock, soul og country. Tekstene hadde høye ambisjoner om å skildre Amerika før og nå, og klarte det. Sangene deres var USA i novelleform. Ikke så verst fra en gjeng canadiere?
– Jeg ser på alt dette som Nord-Amerika. Sangene mine er en videreføring av interessen for amerikansk mytologi, fortalte Robbie Robertson oss langt senere: – Det fascinerende med Amerika er det ungdommelige. Det finnes ikke så mye tradisjon, og da er det ikke så mye som binder deg. Landet er så rikt på mange måter, det er så mye å hente fra, så mange underkulturer, forklarte han. Robbie Robertson var alltid mer enn alminnelig interessert i kontinentets musikalske arv.
Platene fortsatte å komme, ikke like jevnt perfekte hele veien, men alltid fullt av høytidsstunder. Selv da Robertson laget en julesang («Christmas Must Be Tonight»), ble det én for evigheten. – Jeg føler meg stolt når jeg hører på våre gamle innspillinger. Disse gutta låt skikkelig bra, de fikk virkelig ballen til å rulle, humret Robbie Robertson sist vi snakket med ham, i 1998.
Den mest kjente opptredenen til The Band er selvfølgelig avskjedskonserten «The Last Waltz» i 1976, der venner og kjente som Joni Mitchell, Neil Young, Van Morrison og Muddy Waters var med på å sette en spiss på kvelden. Slike gode forbindelser kan fort ta oppmerksomheten bort fra gruppa selv, men The Band var likevel de største stjernene i showet.
[ Pop i 1973: 50-årsjubileum for mange av de aller største ]
Robbie Robertson var drivkraften i The Band. Dette var ikke alle de andre medlemmene helt fortrolige med. Det var også uoverensstemmelser om Robertson virkelig hadde skrevet sangene alene, og i ettertid kom det også fram at ikke alle var enige om at de skulle gi seg den gangen i 1976. De andre fire kom sammen igjen i 1983, og antydet at det bare var Robertson som ville gjøre «The Last Waltz». Hans reaksjon på dette var at han godt kunne ta æren for tidenes beste konsert alene, hvis det var slik de ville ha det. Langt senere, i «This Is Where I Get Off» i 2011, sang Robbie Robertson om da han forlot The Band. Jorda fortsatte å bevege seg rundt dem, men selv sto han stille, og måtte videre.
Da han kom tilbake som soloartist var det 11 år siden The Band tok farvel. Så lenge siden at han ble rapportert død i det store leksikonet «Rock Handbook». Hans første album het bare «Robbie Robertson», der «Somewhere Down The Lazy River» kunne måle seg med de beste sangene til The Band.
Robbie Robertsons mor kom fra den amerikanske urbefolkningen, noe som preget stadig mer av hans arbeid. «Contact From The Underworld Of Redboy» fra 1998 var et konseptalbum om denne bakgrunnen. – Jeg ville bare belyse bakgrunnen min, emosjonelt mer enn intellektuelt, gjerne med et sunt sinne. Men dette er blitt ei mer politisk plate enn jeg hadde trodd, fortalte han under et av sine besøk i Oslo. Robertson ble også musikkprodusent for mange av filmene til Martin Scorsese, som hadde regissert «The Last Waltz». Den siste av disse, «Killers Of The Flower Moon», forteller om massakrene i et reservat i Oklahoma på 1920-tallet, og har premiere i oktober. Det høres ut som en verdig avskjed med Robbie Robertson.
