Bob Dylan er 80 - en av vår tids største stemmer

I en gammel stripe av tegneserien «Knøttene» sitter Linus og Charlie Brown og filosoferer: – Bob Dylan blir 30 i år, konstaterer Linus ettertenksomt. – Det er det mest deprimerende jeg noen gang har hørt, sier Charlie Brown. Vi kan gå til grunne over å tenke på dette: To små barn som tidlig på 70-tallet innser at de ikke er udødelige. At selve stemmen til den nye generasjonen var blitt voksen. Men tenk på alt Bob Dylan har opplevd siden 1971. For ikke å snakke om hva alle vi andre har vært med på.

«Stemmen fra den lovende motkulturen på 60-tallet». Sånn begynner den ironiske stemmen som introduserte Bob Dylan på hans konserter i en årrekke, basert på formuleringer fra en litt pompøs kritiker i Buffalo News i 2002. For Dylan ble til å begynne med virkelig en talsmann for sin generasjon, en generasjon som nettopp brukte alder for å understreke poengene. Hele eksistensen til Bob Dylan var basert på å være ung, på å mene noe annet, enten det var om krigens ødeleggelser eller å spille elektrisk gitar: «You might say that I’m young/you might say I’m unlearned/But there’s one thing I know/Though I’m younger than you/Even Jesus would never forgive what you do», synger han i «Masters Of War». Formuleringer som fort vendte seg mot ham når årene gikk.

Bare to år etter protestsangerens gjennombrudd kom Bob Dylan med «My Back Pages». Ofte tolket som et vendepunkt i hans holdninger til sin egen posisjon. «I’d become my enemy/At the instant that I preach», mente han nå. Det berømte refrenget går: «I was so much older then, I’m younger than that now». Som om han hadde kommet til en helt ny erkjennelse om sin egen eksistens.

[ Omdiskutert nytt album: For sent å stoppe Van Morrison nå ]

Bob Dylan ble spurt om dette av Rolling Stones redaktør Jann Wenner i et intervju i 1969, om å være et forbilde for en generasjon: – Jeg spiller musikk, mann, jeg lager sanger. Det må være orden i sakene. Jeg tror det er folk som er utdannet til dette du snakker om, «ungdomsledere». De må jo være opplært til å gjøre et sånt arbeid. Jeg er bare en fyr som gjør det jeg gjør, mente han.

Tro bare ikke at dette hadde fått Bob Dylan til å forkaste alle idealer. «Forever Young», en av hans mest folkekjære sanger, handler om å beholde de beste tankene, om å fortsette å tro på rettferdighet, sannhet og mot. Kardemommelover på rekke og rad. «May you have a strong foundation/ When the winds of changes shift», synger han. Den er gitt ut som illustrert barnebok og anbefales sterkt som veileder i barneoppdragelsen.

«En hippie blir middelaldrende», skrev NTB før 50-årsdagen til Bob Dylan i 1991. I en annen artikkel fra samme byrå ble det slått fast at Dylans innflytelse på samtidas rock var blitt stadig mindre. «Selv ikke Dylans mest trofaste tilhengere vil påstå at han er like aktuell og trendsettende i dag som da han skrev «The Times They Are A-Changin» og andre klassikere», sto det der. Det stemte kanskje for 20 år siden, men ikke nå. I dag er verden igjen full av unge gutter og jenter med gitar som vil si noe om livet og sånt med en sang.

I kapittelet «Foten innenfor» i sin bok «Memoarer» forteller Bob Dylan om hvordan han kom seg inn i folkemusikkmiljøet i New York. Han fikk begynne å spille med Fred Neil på en liten kafé, for så mange burgere som han klarte å stappe i seg. Han begynte å skrive egne sanger fordi han følte han kunne skrevet en bedre hyllest til Joe Hill enn den gamle velkjente folkevisa. Det ble aldri noen slik sang. I stedet lagde han en om Woody Guthrie. For dette er også en fortelling om hele den amerikanske folkesangbevegelsen, der Dylan fant sine første forbilder. – Disse sangerne hadde alle øyne som sa «jeg vet noe dere ikke vet». Jeg ville bli en sånn artist, forklarer han.

Inspirasjonskildene hans strakte seg fra Hank Williams og Woody Guthrie til Jack Kerouac og Dylan Thomas. Mindre kjent er beundringen for irske Tommy Makem og Clancy Brothers. Beundringen ble etter hvert gjensidig: – Dylan var Charlie Chaplin, han var Dylan Thomas, han snakket som Woody Guthrie. Han artikulerte det resten av oss ville si, men ikke klarte å få fram, sa Liam Clancy i Martin Scorseses dokumentarfilm «No Direction Home» mye senere.

At Bob Dylan er 80 medfører også at det i år er 60 år siden han spilte inn sitt første album. Hovedsakelig med sanger andre hadde skrevet. Mens plata hadde ventet på å komme ut hadde han allerede komponert en lang rekke sanger selv. «The Freewheelin’ Bob Dylan», ble i 1963 hans andre album, den første med hans egne sanger hele veien. Alene med gitaren sang han ut sin vrede mot verdens krigsherrer, men kom også med varme kjærlighetserklæringer til nye og gamle venninner. Med bl.a. «Blowing In The Wind», «A Hard Rain`s A-Gonna Fall», «Girl From The North Country”, «Masters Of War” og «Don’t Think Twice It’s All Right”. Begrepet «det vanskelige andrealbumet« må ha oppstått senere.

For mange er det slik Bob Dylan helst skal høres ut. Slik han ble kjent. Alene med akustisk gitar. Svært følsom i sine kjærlighetssanger. Relativt eksplisitt i sin politiske kritikk. «Den senere så suksessrike platedirektøren Clive Davis var egentlig advokat, og til å begynne med ansatt i Columbia for å ta seg av de juridiske sidene av driften. Et av hans første oppdrag var å fortelle Bob Dylan at ei linje i sangen «Talkin’ John Birch Paranoid Blues» gjorde det umulig å ta låten med på «Freewheelin’…». Dylan sammenlignet her medlemmene i en høyrevridd amerikansk organisasjon med Hitler. Dylan likte slett ikke avgjørelsen, men det var begynnelsen på et langt og godt profesjonelt samarbeid. Mot alle overordnedes krav forsvarte Clive Davis alltid Bob Dylans ønsker om å få gjøre akkurat som han ville.

Populærmusikken var fortsatt i stor grad basert på artister som fikk sanger levert av andre. Dylans manager Albert Grossman fant ut at artisten godt kunne bidra til denne industrien, og tegnet kontrakt med forlaget M. Witmark & Sons. Det er et skoleeksempel på en dårlig gammeldags rock and roll-svindel. Grossman skulle få halvparten av overskuddet til forlaget. For ham var det altså best at artisten selv fikk en så dårlig avtale som mulig. Dylan hadde så langt sovet på sofaer hos venner i Greenwich Village, og var ikke vond å be. I 1962 ble han sendt inn i Witmarks lille demostudio for å spille inn sangene for andre artister. I et fire kvadratmeter stort avlukke. De nærmeste årene fikk Witmark & Sons spilt inn 237 versjoner av Dylans sanger av forskjellige artister. Senere er det flere enn nok som har spilt inn sangene hans. Selv om «Blowing In The Wind» og «Tomorrow Is A Long Time» skulle bli populære med andre artister er det vanskelig å tenke seg hvordan de tenkte seg at så mye annet av dette materiale skulle egne seg for håpefulle sangere. I stedet undergravde Dylan fort hele denne framgangsmåten med sine hyppige plateinnspillinger. I framtida ble det forventet at sangere hovedsakelig skulle skrive sine egne sanger.

I tillegg til de mest populære protestsangene de gamle demoene flere mindre kjente eksempler på Bob Dylan som samfunnsrefser. «The Death Of Emmett Till» er basert på en sann historie om en 14-åring som ble drept etter å ha flørtet med en hvit kvinne. Et annet av høydepunktene er «Talking Bear Mountain Picnic Massacre Blues». En sang om en utflukt som går helt farseaktig galt. Men Dylan hadde ikke være Dylan om vi ikke sitter igjen med et siste vers som gjør sangen allmenngyldig: «Now it don`t seem to me quite so funny/ What some people are gonna do for money/There`s a brand new gimmick every day/Just to take somebody`s money away». Kanskje ikke akkurat nobelprismateriale, kanskje ikke noe andre artister ville røre i det hele tatt, men godt nok for ham – og oss.

Ei ny tid er i emning

Albumet «The Times They Are A-Changing» fra 1964 tok utgangspunkt I tittelsangen, som er forblitt en evig hymne til forandringens fryd. Et like stort høydepunkt er «The Lonesome Death Of Hattie Carrol», en sang Dylan skrev i 1963 etter et rasistisk motivert drap på en svart kvinnelig bartender, av en ung, hvit mann, som slapp unna med en svært mild straff. Her kan det høres ut som sangeren kritiserer alle de som mange år etter insisterer på at trollene sprekker når de kommer ut i lyset, at vi må forstå dem, la dem få sagt alt de har å si, og heller leve med konsekvensene de gangene det går galt: «But you who philosophize disgrace/and criticize all fears/Take the rag away from your face/Now ain’t the time for your tears». Dette er til å få gåsehud av.

«Another Side Of Bob Dylan» (1964) kom med enda mer av det samme, samme år også, bare enda mer selvsikkert og ambisiøst tekstmessig. Med «All I Really Want To Do”, «Chimes Of Freedom” og den innledningsvis nevnte «My Back Pages» som de mest kjente sangene.

[ 100 år med Pete Seeger ]

Et godt tidsbilde fra disse første årene er regissøren D.A. Pennebakers dokumentarfilm «Don’t Look Back», der han følger artisten tett på turné i England våren 1965. Han var allerede en genierklært publikumsfavoritt. Dylan var etablert som den rockeartisten som skulle bli tatt mest på alvor i årene som følger. Samtidig var han lite innstilt på å ta denne rollen på alvor selv. Han drev journalister til vanvidd, og var bare litt mindre sarkastisk i møtet med fansen.

Etter ankomsten til England får vi se ham gå rett til pressekonferanse, der han må svare på hva han er så sint for. – Jeg er ikke sint. Jeg er fornøyelig, svarer han. Og det er jo sant. Riktignok litt barnslig selvopptatt, men sammen med The Beatles satte han en standard for en uhøytidelig omgang med virkeligheten som rockeartister har kopiert helt siden. Det er helt opplagt at han nyter all oppmerksomheten, samtidig som han utad ironiserer over oppstusset. En holdning han har beholdt siden. Hvorfor skulle han ellers være verdens hardest arbeidende artist langt inne i pensjonsalderen, samtidig som han tilsynelatende skyr all publisitet?

Selv om Dylan sang om frihet, likhet og brorskap var han ikke bare god selv. Et gjennomgangstema i filmen er regelrett mobbing av hans skotske kollega Donovan – som på denne tiden seilte opp som tidenes første «den nye Dylan». Selv når han møter koselige Donovan personlig er skepsisen tydelig. Samtidig utspilles et enda sterkere personlig drama for dem som kjenner bakgrunnen. Dylans forhold til Joan Baez var i ferd med å ta slutt. Han behandler henne som luft, også der hun på hotellrommet deres framfører to sanger hun har fått av ham: «Love Is Just A Four Letter Word» og «Percy’s Song».

Elektriske støt

Denne turneen våren 1965 skulle vise seg å være en slags avskjed med den unge folkesangene slik verden hadde lært ham å kjenne. Før avreisen hadde Bob Dylan nettopp gitt ut albumet «Bringing It All Back Home». Side 2 på LP-en var fortsatt akustisk i kjent stil, og faktisk en av hans aller sterkeste sider. Med «Mr. Tambourine Man”, «It’s All Over Now Baby Blue”, “«It’s All Right Ma (I’m Only Bleeding” og «Gates Of Eden”. Side 1 var elektrisk, riktignok ganske moderat, men likevel uvant for mange. 25. juli 1965 spilte Bob Dylan igjen på folkesangfestivalen i Newport. Et sted som hadde vært med på å gjøre ham til en legende. Dette året gikk han på elektrisk, og pådro seg konservative visevenners vrede. Det har vært hevdet at Pete Seeger forsøkte å hogge av strømledningen med øks. Dette er en moderne myte, for Seegers negative reaksjon kom av at den høye lyden overdøvet stemmen og derved tekstene til Dylan. Omvendelsen var også til begeistring for et stort, mer radikalt publikum.

I løpet av to år redefinerte Bob Dylan populærmusikken, og bekreftet sin posisjon som forgrunnsfigur for en helt ny tid. Med tre album, et av dem dobbelt, spilt inn i løpet av 14 måneder: «Bringing It All Back Home», «Highway 61 Revisited» og «Blonde On Blonde». Han var ikke lenger alene i studio med produsenten Tom Wilson, men hadde med seg et band, etter hvert The Band også, musikere som kunne ta sangene i nye retninger, men som det også krevde mer innsats å samkjøre. Dylan hadde ikke alltid klare formeninger om hvordan resultatet skulle bli.

[ Joni Mitchell åpner arkivene fra sine første år som artist ]

«Highway 61 Revisited» er godt bluesinspirert i samspillet med folk som gitaristen Mike Bloomfield og organisten Al Kooper, med en sterk nerve hele veien. Med bl.a. «It Takes A Lot To Laugh It Takes A Train To Cry», «Ballad Of A Thin Man» og det nesten 12 lange mesterverket «Desolation Row» som kommer sent på plata, men svært godt. Men albumet begynner med en av de aller viktigste sangene i livet hans:

Dylan brukte to dager på å få «Like A Rolling Stone» helt riktig. Al Koopers har fortalt om den andre dagen i studio. Han var bare invitert til å høre på av produsenten Tom Wilson, men tok forhåpningsfull med seg gitaren sin for å gi inntrykk av å ha misforstått invitasjonen. Der kom Dylan inn i studio med den mye flinkere gitaristen Mike Bloomfield, men Kooper fortalte Wilson at han kunne spille orgel også. «Du er ikke organist», sa Wilson, og gikk for å ta en telefon. «Han sa ikke nei», tenkte Kooper, og satte seg bak hammondorgelet. «Skru opp orgelet», sa Dylan i kontrollrommet etterpå. «Men han er ikke organist», gjentok Wilson. «Drit i det, skru opp orgelet», sa Dylan. Den endelige lyden av «Like A Rolling Stone» er altså tilfeldighetens spill, men også et spill som er blitt et av rockens mest definitive øyeblikk. «Den ble seks minutter» utbrøt Dylan etter et av opptakene vi siden har fått høre. Likevel ga de den ut på singel, 45 revolusjoner i minuttet, og vel så dét, og fikk en hit. Oppfølgeren «Positively 4th Street» hadde mye av den samme lyden, fikk den samme populariteten også, og ble en av de få hitlåtene fra 60-tallet uten refreng.

«Blonde On Blonde» var en bemerkelsesverdig utgivelse i 1966. Med et uskarpt bilde av en ikke navngitt artist på omslaget, men allerede en så ikonisk figur at han ikke var til å ta feil av. Ikke når man hørte ham heller. Et dobbeltalbum, en gang da ingen rockesangere hadde gitt ut så mye musikk på en gang før. Dette ga god plass til uvanlig lange, episke låter som «Visions Of Johanna» og «Sad Eyed Lady Of The Lowlands». Her kom også kortere, mer umiddelbart fengende sanger som «I Want You», «Just Like A Woman» og «Absolutely Sweet Marie». Åpningslåten «Rainy Day Women #12 & 35» hørtes ut som et festlig opptog i New Orleans. Den inneholdt tekstlinja «everybody must get stoned», som ikke alle radiostasjoner var like glade i, men singelen ble nr. 2. på hitlista i USA, en plassering Dylan aldri kom i nærheten av igjen.

– Jeg forandrer meg alltid

Etter innspillingen av «Blonde On Blonde», før utgivelsen, la Dylan ut på en ny sagnomsust turné. Et år etter den mildt sagt omdiskuterte opptredenen på Newportfestivalen hjemme i USA møtte han sitt europeiske publikum med et rockeband i ryggen for første gang. Ikke alle hadde vent seg til tanken og de nye tidene, og i de konservative delene av visens venner var mottakelsen foraktfull.

Dylan var en del av en tidsånd som også omfattet The Beatles, The Rolling Stones og alle som fulgte etter dem. Han er sannsynligvis langt gladere i oppmerksomhet enn hans tilsynelatende mediesky personlighet kan gi inntrykk av, og ville gi sangene sine et uttrykk som kunne stå imot den britiske invasjonen. Like etter at Dylan hadde gitt den ut på «Bringing It All Back Home» gikk The Byrds til topps med «Mr. Tambourine Man», med en elektrisk gjennomslagskraft han snart kopierte selv med «Like A Rolling Stone». De berømte «folk flest» tok imot den nye Dylan med åpne armer. De som regnet ham som «sin» visesanger, talsmann for en generasjon og alt det der, var det verre med. Dylan høres ikke lenger ut som før, og han hadde fått et langt større publikum også!

Den mest kjente konserten fra denne turneen var i mange år piratopptaket «The Royal Albert Hall Concert», som det viste seg var tatt opp i Manchesters Free Trade Hall, men som beholdt denne tittelen, riktignok i anførselstegn, da den kom ut offisielt i 1998. Da ble konserten i omslagsheftet sammenlignet med urframførelsen av Stravinskys «Vårofferet» i Paris i 1913, der publikum pep ut orkesteret, Isadora Duncans danseforestilling i Boston i 1922, der hun tale et konservativt publikum midt imot, blottet et bryst og tømte salen på noen sekunder, og oppførelsen av Antonin Artauds skuespill «The Cenci» i Paris i 1935, med så overveldende lys og lydeffekter at de fleste fikk mer en nok, og begrepet «grusomhetens teater» ble skapt.

Hver kveld ga Bob Dylan sitt trofaste publikum et trygt akustisk sett til å begynne med, før han gikk elektrisk med en tidlig utgave av The Band. En reise inn i stormens øye, et inferno som utløste rockhistoriens heftigste debatt. Han begynte alltid denne avdelingen med «Tell Me Momma», og publikum delte seg i to. Dette låt upolert, nesten uferdig, men flottere enn de fleste rockeband kunne drømme om. Med en følelse av nødvendighet vi sjelden hører igjen. Oppildnet av motstand glødet Dylan sterkere enn noensinne. «I Don’t Believe In You» begynte hver kveld med Dylan som sa «den pleide å være sånn, nå går den sånn», før gitarene braket løs. Dette vet vi nå fordi alle konsertene fra denne turneen ble offisielt utgitt i en plateboks i 2016, med 36 plater!

[ Mine 50 år med 75 år gamle Neil Young  ]

Det første opptaket av «Like A Rolling Stone» vi hører er fra København, langsommere enn vi er vant til siden. «Very kind» sier Dylan i det trampeklappen bryter løs. Så hyggelig skulle det ikke være i fortsettelsen. «Fuck Bob Dylan» roper en i salen i Liverpool. Skjellingen og smellingen bare fortsetter. «Det er en fyr der oppe som leter etter frelseren», sier Dylan, og spiller «Ballad of A Thin Man», den om at det er noe som foregår her, men at de ikke vet hva det er, i alle fall ikke Mr. Jones. «Go away» høres det ut som en stemme roper i Leicester. – Klarer du ikke å rope høyere, svarer Dylan, Og så videre. Stemningen på konsertene er ladet, elektrisk på scenen, amper i deler av publikum. Det kan høres ut som om den blandede mottakelsen tar bandet til nye høyder.

Den mest kjente hendelsen fra dette spetakkelet er når én i salen roper «Judas» i Manchesters Free Trade Hall, som en fornektelse av den nye verdensordningen, fulgt av sterk applaus og noen utrop som ikke var lette å tyde. «Jeg tror deg ikke. Du er en løgner» sa Dylan, før han ropte «play fucking loud» til bandet, og dro i gang en uovertruffen «Like A Rolling Stone». Slik sluttet dette angrepet, ikke med et slukøret klynk fra artisten, men med et jævla høyt brak. Under den siste konserten, i Londons Royal Albert Hall, fant Dylan det på tide å holde tale: – Jeg forandrer meg alltid. Det er noe som alle vet. Men denne musikken, hvis noen der ute kan si oss hvordan vi kan bli flinkere å spille, eller hvordan ordene kan forbedres, så setter vi pris på alle forslag, sier han sarkastisk. Men han var også emosjonelt vennlig når han forklarte rockens historiske kraft, og hvorfor han fortsatt vil være venner med alle. Kanskje også litt påvirket av et aller annet? Det gikk åtte år før han la ut på turné igjen, og det var neppe motorsykkelulykken sommeren 1966 som alene var årsaken.

I kjelleren, og på landet

Bob Dylan ble ikke alvorlig skadet i sin mye omtalte motorsykkelulykke., men benyttet anledningen til å trekke seg stille tilbake fra en stadig mer brysom omverden. Dylan fant roen på landet. Fortsatt sammen med The Band, i kjelleren i huset deres i Woodstock som de kalte Big Pink, men også i stua hjemme hos Dylan selv, og i andres stuer. Her satt de og spilte sammen, gamle folkesanger, blues og country & western. Og stadig flere helt nye sanger fra Dylans hode, inne i en av sine mest produktive perioder, mens omverdenen var redd for at han hadde forlatt dem.

I det ellers så revolusjonerende 1967 var det ut med det nye, inn med det gamle. Å høre på gamle folkesangere var ikke fremmed for den nye generasjonen hipstere, men å synge sanger av Hank Williams, Johnny Cash, Bobby Bare eller Patsy Cline var litt mer uvanlig. Et skeptiskThe Band ble fort overbevist. Sammen med Dylan skapte de en ny form for countryrock, en egen amerikansk tone som skulle komme til bli en dominerende kraft i musikken i en mannsalder etterpå. Det som senere ble kjent som «The Basement Tapes» er også en hyllest til sjarmen i å bare sette seg ned og spille og synge sammen, i stedet for å planlegge seg i hjel på forhånd. – Du vet, det er sånn innspillinger helst bør gjøres, i fredelige, avslappende omgivelser, i kjelleren til noen, med vinduene åpne mens en hund ligger på gulvet. som Dylan sa det selv i et intervju i 1969.

[ The Band - et band i særklasse ]

Min favorittlåt fra The Basement Tapes” er «Yeah Heavy And A Bottle Of Bread, denne helt meningsløse sangen som likevel låter bedre enn alle de andre, mens Bob synger «Now, pull that drummer out from behind that bottle/Bring me my pipe, we’re gonna shake it/Slap that drummer with a pie that smells”. Sånn taler bare den største, mest visjonære stemmen fra 60-tallet.

Det gode, gamle bootleg-begrepet startet med disse innspillingene. For ryktene viste seg å være sanne: Det fantes faktisk et stort sett med innspillinger fra året da noen trodde Dylan var død. Sangene ble tidlig publisert av musikkforlaget hans, og ble spilt inn av en lang rekke artister de nærmeste årene etterpå. «I Shall Be Released» kom på The Bands debutalbum «Music From Big Pink». Noen fant til og med veien til hitlistene – Manfred Manns «Mighty Quinn» og «Wheels On Fire» med Julie Driscoll, Brian Auger & Trinity er blant de mest minneverdige låtene fra 1968. Svært få hadde da hørt dem med Dylan selv. Dylans egne versjoner var bare tilgjengelige for dem med gode forbindelser til organisert kriminalitet: For i 1969 kom verdens første bredt distribuerte piratplate, eller bootleg som fenomenet snart skulle bli kjent som: Bob Dylans «The Great White Wonder», der noen av kjellerinnspillingene fra 1967 utgjorde den mest interessante delen av innholdet. Senere har Bob Dylan brukt «The Bootleg Series» som samlebegrep på sine offisielle utgivelser fra arkivene.

Langt om lenge, i 1975, ga Dylan selv ut et utvalg av innspillingene fra «The Basement Tapes» ut på en dobbel LP. Mistenkt for å ha blitt pusset opp av The Band i ettertid, kritisert for å ha med åtte innspillinger med The Band uten Dylan, noen av dem attpåtil av nyere dato. Dylan selv brydde seg lite, han ga ut «Blood On The Tracks» like i forveien, og hadde nok andre ting i hodet. Likevel har 1975-utgaven av The Basement Tapes vært et fullt ut akseptert tilskudd til Dylans katalog, fortjent høyt oppe på mange lister over hans beste album. I 2014 kom «The Basement Tapes» så godt som komplett, med 138 (!) opptak.

Jeg setter spesielt stor pris på å høre Bob Dylan synge Ian & Sylvia Tysons «Four Strong Winds», sangen som i Norge ble kjent som «Mot ukjent sted» med The Vanguards. En sang som hører til blant de aller vakreste som noen gang er laget. Og som her blir etterfulgt av flere mindre kjente perler fra Tysons sangbok. En annen kuriositet er Dylans enkle vri på «Silhouettes», den gamle doo wop-låten som på 60-tallet var mest kjent med Herman s Hermits. Her er også en fin utgave av The Impressions’ «People Get Ready», og så videre i det tilsynelatende uendelige.

Bob Dylans produsent Bob Johnston hadde tatt ham med til Nashville for å spille inn «Blonde On Blonde» i 1966. Det er her han synger varmt om countryradioen som spilte så mykt i «Visions Of Johanna». Han gikk i studio i Nashville igjen høsten 1967, og spilte inn albumet «John Wesley Harding», det meste på én dag, nærmere bestemt i ni timer. Dette var helt vanlig i countrykretser, men uvanlig for en mann som Dylan, som hadde brukt flere uker på dobbeltalbumet «Blonde On Blonde». I tillegg var det nye albumet ganske akustisk etter noen svært elektriske år, og et skritt i retning av det som skulle komme.

Nashville-country var antitesen til den nye motkulturen på 60-tallet. Mens hele rockeverden rundt ham ble psykedelisk gikk Dylan motsatt vei. At disse veiene kunne møtes igjen viste seg da Jimi Hendrix gjorde «All Along The Watchtower» fra «John Wesley Harding» på sin helt egne måte. Countrymusikken var likevel uglesett i de bredeste kretsene. Det var få som forsto hva The Byrds og deres nye medlem Gram Parsons holdt på med på «Sweetheart Of The Rodeo» i 1968, eller hva ex-Byrd Gene Clark drev det til med «The Fantastic Expedition of Dillard & Clark» samtidig.

18. februar 1969 møttes Bob Dylan og Johnny Cash i Columbia-studioet i Nashville, satte seg ned, og spilte sammen i to timer. Bare en av disse duettene, «Girl From The North Country», ble brukt på albumet «Nashville Skyline» som kom to måneder etterpå. Stemningen var for løs og ledig til at flere sanger kunne gis ut på ordentlig. De kunne kommet tilbake og spille inn sangene skikkelig, men det ble aldri noe av. De to begynte med «I Still Miss Someone», med Johnny Cash som han pleier, før Dylan kommer inn og gir melodien en egen vri, slik vi er blitt vant til. Etterpå gjorde de noe veldig rart. Dylan sang «Don’t Think Twice It’s All Right» mens Cash gjorde sin «Understand Your Man», sangen som lånte den samme melodien fra Dylan i 1964. Disse to blir altså her framført samtidig, det kunne vært helt idiotisk, men høres fantastisk ut fram til det bryter sammen. Deretter var det flere egne sanger, gamle countryfavoritter, og «Matchbox» som et nikk til Carl Perkins, som var gitarist i bandet deres. Begrepet «historisk» brukes i tide og utide, men her er det helt på sin plass.

[ 50 år siden L.A. Woman - begynnelsen på slutten for The Doors ]

«Nashville Skyline» kom ut i april 1969, og ble en suksess, til tross for den uvante tilnærmingen til vaskeekte countrymusikk. Det er uvanlig Dylan-album, med tekster som er lette å forstå, og sangstemmen på sitt mest omgjengelige. Jeg må få med en personlig betraktning her, om «I Threw It All Away». Dette kan ha vært den første sangen jeg hørte med Bob Dylan. Da jeg for alvor ble hekta på popmusikken i 1966 var «Blonde On Blonde» et helt ukjent fenomen for meg, fordi det selvfølgelig ikke ble spilt på radio i Norge, og å kjøpe et album, et dobbeltalbum, var helt utenfor rekkevidde. «I Threw It All Away» kom på singel sommeren 1969, en god og varm sommer for popmusikk, og føyde seg fint inn blant de aller fineste hitlåtene ellers. En sang som står som en evig sannhet med sine dyrekjøpte erfaringer, som jeg riktignok ikke skjønte noe av den gangen. Den ble etterfulgt av på hitlistene av «Lay Lady Lay», en av Bob Dylans aller mest folkekjære sanger, men det er og blir «I Threw It all Away» som for meg er den beste sangen Bob Dylan har laget.

Johnny Cash overtalte etterpå Dylan til være med i TV-showet sitt. Det skulle bli Dylans første TV-opptreden på fem år. Her gjorde han fine versjoner av «I Threw It All Away» og «Living The Blues», før de to sang «Girl From The North Country» igjen.

Countryvrien fra Nashville fikk nok mange motkulturelle rockinteresserte til igjen å lure på om Dylan hadde utspilt sin rolle. Å utspille sin rolle var kanskje nettopp det Bob Dylan ville da han ga ut albumet «Self Portrait» i 1970. Lut lei av å bli omtalt som både profet og talsmann for en generasjon. Om hensikten var å skuffe sine mest fanatiske tilhengere var utgivelsen en suksess, men han solgte fortsatt mange plater.

– Hva slags skitt er dette?

Bob Dylan har fortalt om «Self Portrait» i selvbiografien sin: «Jeg lagde ei plate, dobbel, der jeg kastet alt jeg fant mot veggen, ga ut det som hadde festet seg, dro tilbake og sopte opp det som ikke festet seg, og ga ut det også.» Innholdet var for det meste gamle folkesanger, noen nyere slagere, og sanger av noen av kollegene hans – inkludert Paul Simons «The Boxer», som kanskje handlet om Dylan selv. Albumet var for det meste forferdelig overprodusert, med pålegg av bass og trommer gjort uten sangerens medvirkning. Den utvalgte singelen var «Wigwam», der teksten begynner med «Da da dah da. Dada da-da dah de dum», og fortsetter sånn også, i tre minutter til.

«Self Portrait» ble for det meste slaktet av kritikerne. «What is this shit» begynte Rolling Stones anmeldelse signert Greil Marcus, som regnes som en av verdens fremste musikkskribenter. Marcus skrev et essay som fulgte med nyutgivelsen «Another Self Portrait» fra 2013. Han går ikke tilbake på sine gamle vurderinger, men hyller de alternative versjonene som her dukket opp for første gang for å være enda en skattkiste. En utgivelse som kom til å bli grenseløst beundret av alle Dylans venner som liker å fordype seg i alt han har funnet på. Men den er også imøtekommende, vennligsinnet og velsignet for alle de som skulle ønske at Bob Dylan oftere var mer behagelig å høre på. Stemmen er i beste «Nashville Skyline»-form, der han sang så smektende at han nesten kunne blitt en crooner på sine gamle dager – som den gangen var i slutten av 20-årene.

«Another Self Portrait» utstrålte trivsel, både i studio og i stua over 40 år etterpå. «Another Self Portrait» er for det meste Bob Dylan i studio med gitaristen David Bromberg og tangentspiller Al Kooper. Versjonene vi kjente fra før var ofte overdubbet med bass og trommer, og enda mer. Pakken inneholder også en god håndfull sanger Dylan aldri har gitt ut i noen sammenhenger. Versjoner av Tom Paxtons «Annie’s Going To Sing Her song» og Eric Andersens «Thirsty Boots». Og «Working on A Guru», en slags jammelåt med George Harrison, kanskje ikke er en av poetens største stunder, men bare å høre Dylan og Harrison le hjertelig sammen etter opptaket er fint nok for meg.

[ Tilbake til 1971 - 50 år med klassisk musikk ]

Samlingen slutter med en demoversjon av «When I Paint My Masterpiece», populært kalt «Bob Dylan’s European Vacation», som kom som ny låt på «Greatest Hits Vol 2» i 1971. Med et av poetens snodigste rim, som senere involverte coca cola, men som her gikk sånn: «Sailing round the world in a dirty gondola/Sure wish I hadn’t sold my old Victrola/ Ain’t nothing like that good old rock and roll’a». Victrola var en gammel platespiller, og Dylan savnet liksom den gode, gamle musikken? Det kunne tolkes som han ikke hadde mer å si. Men «When I Paint My Masterpiece» låter jo strålende, den har aldri vært bedre enn i denne versjonen, og tidene skulle fortsette å forandre seg.

Bare fire måneder etter «Self Portrait» kom «New Morning», som var spilt inn samtidig. I vår i år kom det en samling bare kalt «1970», med enda flere opptak fra dette året, inkludert alle de ni uformelle opptakene han gjorde med George Harrison.

Det gikk nesten fire år til neste gang Bob Dylan ga ut et nytt album. En liten evighet den gangen. Da har vi lettvint hoppet over filmmusikken til «Pat Garrett And Billy Kid» i 1973, som kom med en av hans aller mest folkekjære sanger i «Knocking On Heaven’s Door». Men i 1974 gikk Bob Dylan for første gang helt til topps på albumlista i USA, med «Planet Waves». Hans «feelgood»-plate, en hyllest til kjernefamilien med sanger om bryllup og barnefødsler – derav «Forever Young». For øvrig det eneste studioalbumet hans som er spilt inn med The Band. Men det var året etter hans evige posisjon i populærmusikken, ikke bare et 60-tallsikon, ble sementert.

Blod på spora

Bob Dylan ga ut «Blood On The Tracks» tidlig i 1975. Albumet kom på et tidspunkt da det ikke var gitt at Dylan skulle fortsette å være en ledende sanger og låtskriver i årene framover. 70-tallsutgivelsene så langt hadde vært en blandet fornøyelse. Nå var selve livet hans blitt en blandet fornøyelse også, med store samlivsproblemer med kona Sara. Dylan trakk seg tilbake og skrev sanger i sin lille røde bok, som betroelser til en dagbok. Eller kanskje ikke? «Blood on The Tracks» har ofte vært omtalt som et skilsmissealbum. Selv har Dylan kategorisk benektet dette, og sagt at sangene hans aldri er bekjennelser. Dette tror vi ikke helt på. Selv om fortellingene ikke er konkret selvopplevde (ingen har vel egentlig påstått at han skjøt en mann kalt Grey og tok kona hans med til Italia), så var sinnsstemningen i «Idiot Wind» og de andre nye sangene til å ta og føle på.

«Blood on The Tracks» kom etter den store «Before The Flood»-turneen med The Band I 1974. Det kan se ut som Dylan syntes sangene han nå hadde foran seg var så personlige at han ville gjøre dem alene. Et av de store albumene i populærmusikkens historie kunne vært spilt inn i løpet av fire intense dager i studio i New York. Han hentet riktignok inn et band, men rakk også å gi de fleste musikerne sparken i løpet av disse dagene. Resultatet var klart til å bli gitt ut, men etter litt betenkningstid valgte Dylan å spille inn halve albumet om igjen, og tok seg tid til to nye dager i studio i romjula 1974, i Minnesota.

I «Bootleg Series»-utgaven av «Blood on The Tracks» kan vi imidlertid følge New York-innspillingene i detalj, opptak for opptak, i den rekkefølgen de ble spilt inn. Vi hører igjen Dylan med bare gitar og munnspill, slik mange hadde savnet siden han «gikk elektrisk» midt på 60-tallet. Nå har «Blood On The Tracks» alltid hovedsakelig vært et akustisk album, men her er altså artisten nesten alene igjen, i all sin kraft, med en bass som eneste støtteapparat.

Den alternative versjonen av albumet begynner som vanlig med «Tangled Up In Blue», og vi hører hvor annerledes det kunne ha blitt – ikke bare på grunn av lydbildet, men også teksten, her fortalt i tredjeperson, med «he» i stedet for «I» som perspektiv. Tekstene er nemlig heller ikke alltid akkurat som de vi har er vant til, men gikk seg til etter hvert. Selv om den låter annerledes her skjønner vi godt at «Tangled Up In Blue» har vært en av de mest utholdende sangene i repertoaret. Framført på 1.685 konserter ved siste opptelling. Det kan skrives dype avhandlinger om det tekstmessige innholdet på «Blood On The Tracks». Dette kommer aldri i veien for at Bob Dylan estetisk sett rett og slett var svært spennende å høre på, om man skjønte tekstene eller ikke.

[ Marianne Faithfulls nye album - med en stemme for evigheten  ]

Selv om det er sterkt å høre Dylan framføre sangene innbitt alene, så er det noe med de mer kjente bandinnspillingene fra Minnesota som, selv om de ble tatt helt på sparket, får dem til å skinne. Og helt sikkert har gitt «Blood On The Tracks» et større publikum enn de ellers ville hatt. Omslagsteksten på utgivelsen i «Bootleg»-serien avslører også en opplysning som er lite kjent. At hastigheten på sangene slik de hørtes på det opprinnelige albumet var øket med et par hakk i forhold til innspillingen, for å gi dem en ekstra spark. Dette skal ha vært en mer vanlig produksjonspraksis enn vi har visst, og derfor kan vi nå høre sangene i det tempoet de egentlig ble framført i for første gang.

«Blood On The Tracks» ble godt mottatt. Albumet gikk helt til topps i USA, og nådde 2. plass i Norge, bare holdt nede av «Forever And Ever» med Demis Roussos. «Blood On The Tracks» ble kåret til årets album i New Musical Express, foran to album av den største utfordreren Dylan kunne få i 1975 – Bob Marleys «Natty Dread» og «Live». «Basement Tapes» var samtidig på 6. plass. I den konkurrerende avisa Sounds kom Joni Mitchells «The Hissing Of Summer Lawns» foran «Blood on The Tracks». Og for å fylle ut tidsbildet: Patti Smiths «Horses» er lenger ned på listene, sannsynligvis en mer polariserende utgivelse for ekspertisen på denne tida. «Born To Run» med Bruce Springsteen ser ikke ut til å ha kommet i betraktning i det hele tatt.

Rullende torden

Nå var artisten i siget. Bob Dylans «Rolling Thunder Revue» var en stor idé om en helt annerledes turné i 1975. Hovedartisten var et samlingspunkt for et stort ensemble artister, musikere, poeter og kunstnere, som reiste rundt og spilte på mindre steder, lange konserter der alle slapp til med sine saker, og ingen kunne forutsi hva som kom til å skje. – Ikke en tradisjonell musikalsk revy, men mer i form av en … revy. Konsertalbumet «Hard Rain» hørtes ut som en der-skulle-vi-ha-vært-stund. «Rolling Thunder»-turneen kom på kino også, med den underlige «Renaldo And Clara», som huskes som en kombinasjon av konsertopptak og kunstfilm.

[ Gruppa Spirit lagde noen av de fineste versjonene av sangene til Bob Dylan ]

I 2019 kom den langt mer interessante Martin Scorsese-filmen «Rolling Thunder Revue – A Bob Dylan Story». En film som skulle bidra til å forsterke myten og musikken rundt Bob Dylan. Den opphever skillet mellom fakta og fiksjon, og ser ut til å ha vært laget ut fra et prinsipp om at hvis det ikke er sant, så skal det i hvert fall være godt funnet på. Til dette har Scorsese skapt en oppdiktet stedfortreder – Stefan Van Dorp – som fungerer som en slags forteller, og ifølge seg selv var mannen som satte filmen i gang. Vi får til og med et lite miniportrett av mannen selv, helt fra han angivelig lagde videoen til «Venus» med Shocking Blue. Van Dorp forteller at han ville lage en film om hvordan overdrivelsene under turneen reflekterer et sammenbrudd i det amerikanske samfunnet i etterdønningene etter Nixon-årene. Van Dorp er en selvhøytidelig figur som Dylan etter hvert har lite til overs for, helt ned til påstanden om at han spiste for mye av de felles måltidene. Vi aner stor sans for humor her, og «Spinal Tap» spøker i bakgrunnen.

I samme ånd kommer også en fortelling fra skuespilleren Sharon Stone, som sitter i posituren fra «Basic Instinct», og forteller at hun hadde Kiss-skjorte på seg da hun 19 år gammel møtte Dylan etter en konsert, og ble med videre på turneen. Det finnes imidlertid ingen gamle filmklipp som kan vise henne fra den gangen, fra en ellers svært godt dokumentert tid. Stone sier at hun begynte å gråte da Dylan fortalte at han skrev «Just Like A Woman» spesielt for henne, mens gitaristen T-Bone Burnett kunne fortelle at sangen allerede var ti år gammel. Vi møter også en fiktiv konsertarrangør, som er misfornøyd med en turné han kaller katastrofal, med altfor mange folk på scenen, i altfor små lokaler, som kunne spilt for titusener, men blødde penger. – Nei det var ikke en suksess målt i profitt, Men det var et eventyr, så på den måten var det en suksess, sier Dylan i nåtid i film. Dette er i hvert fall sant.

Store deler av filmen er også «Rolling Thunder Revue» på historisk ordentlig. Opptak fra en tid som viser Dylan og sangene hans på sitt mest spektakulære. Han hadde overraskende hentet inn Mick Ronson fra bandet til David Bowie, og kanskje også tatt til seg noen tips om sminkens dramatiske effekt på popmusikken? I alle fall er det sjelden Dylan har vært så rock’n’roll som her, med et band som var løssluppent og ledig, tett og tøft samtidig. Selv om det for det meste er Bob Dylan som regjerer i sceneopptakene blir vi godt kjent med turneens store persongalleri. Han hadde med seg sin gamle flamme Joan Baez på veien, for første gang siden 1965. Vi får se dem synge en nydelig «I Shall Be Released» sammen. Dylan i nåtid snakker så varmt om Baez at det er rørende. Selv sier hun at hun hadde delte meninger om å reise rundt med ham igjen, fordi hun hadde sine erfaringer om hvor bra, eller ikke bra, det kunne være. Joan Baez forteller om en dag hun kledde seg ut som Bob Dylan, klarte å lure de andre en stakket stund bak all sminken, og opplevde hvordan det var å bli behandlet like ydmykt som sjefen pleide å bli. Gitaristen Steven Soles sammenligner livet med Dylan som å være i hoffet til Henrik den åttende.

Det var ikke måte på hvor mange legender som kom innom «Rolling Thunder Revue». Poeten Allen Ginsberg var en gjennomgangsperson. Nobelprisvinneren Dylan hyller ham som en av vår tids store poeter. Besøket Dylan og Ginsberg gjorde ved graven til Jack Kerouac er med videre fra «Renaldo And Clara». Men Ginsbergs rolle minner oss også om at showet ble stadig mer strømlinjeformet, poetens tid på scenen ble kuttet ned, og han endte som en slags celeber roadie for reiseselskapet. Joni Mitchell møtte opp for et par sanger på en konsert der hun likevel var i nærheten, og ble med et godt stykke videre. – Dette er et eksperiment i sosialt samvær, forklarer hun. Hun valgte å framføre helt nye sanger, ikke hits, og ble ikke alltid godt mottatt av publikum. Men vi opplever henne på nachspiel hjemme hos Gordon Lightfoot. Den sangen Dylan, Roger McGuinn og alle de andre jammer med på der er «Coyote» – og bedre kunne det ikke bli. Her er også et tidlig møte med Patti Smith, som resiterer poesi i kjent stil akkompagnert av Eric Andersen på gitar. Vi hører allerede her hva hun kom til å drive det til i årene som fulgte.

[ Joan Baez er ute på sin siste turné ]

Felespilleren Scarlet Riviera, som skulle komme til å prege «Desire»-albumet så sterkt året etter, har en mystisk rolle i ensemblet. Nesten som en manifestasjon av den gamle sigøynerromantikken som svever over hele «Rolling Thunder»-holdningen. Dylan forteller om en romanifestival på bursdagen sin i Saintes Maries de la Mer i Frankrike, der han satt ei hel natt og hørte på gitaristen Manitas del Plata. «Desire» ble ellers en varsom, stille-etter-stormen oppfølger til «Blood On The Tracks» i 1976, men full av enklere fengende sanger. Mange av dem preget av fela til Scarlet Riviera og harmoniene til countrymusikkens nye yndling Emmylou Harris. Albumet har smektende publikumsfavoritter som «One More Cup Of Coffee» og «Sara», men også «Hurricane», om bokseren Rubin Carter, bokseren som var uskyldig dømt for drap, og som Dylan forbarmet seg over i en sang – langt om lenge med et vellykket utfall.

På albumet «Street Legal» i 1978 høres Bob Dylan ut som han leter etter en mening med livet. En litt gospelaktig lyd i noen av sangene peker framover mot en ny tro. Et langt bedre album en sitt rykte – og Dylan reiste ut i verden igjen for første gang på åtte år. Her fikk jeg se ham selv for første gang, sammen med en kvart million mennesker på en flyplass langt ute på landet i Surrey i England. For massive omgivelser til å være en god musikalsk opplevelse, men følelsen av å være med på noe stort var likevel til å ta og føle på. Interessen hadde aldri vært større.

En ny tro

Senere på året begynte ryktene å gå om at Bob Dylan var blitt kristen. De ropte «Judas» til ham da han ble elektrisk. Det var likevel ingenting mot reaksjonene som kom nå. I 1979 ga han ut albumet «Slow Train Coming». «Gonna Change My Way Of Thinking» var en av sangene, og som sunget, så gjort. Dette var så stikk i strid med den rådende frihetsideologien at Dylan ble uønsket. Jeg var ikke interessert i det hele tatt. Nå går det an å høre igjen «Slow Train Coming» og oppfølgeren «Saved» fra 1980, og anerkjenne at de viser Bob Dylan i sin beste form.

I sin mest omdiskuterte periode var Dylan imidlertid helt på høyden som sanger, som låtskriver også, og i sitt engasjement har han sjelden vært mer overbevisende. Vi ville bare ikke høre etter. Dylan selv ironiserte over at han hadde blitt utropt til profet uansett hvor mye han kjempet mot betegnelsen. Nå var det ikke måte på hvor mange som syntes han var en falsk profet.

«Slow Train Coming» ble produsert av soulveteranen Jerry Wexler i Muscle Shoals-studioet i Alabama, med alt det medfører av stor lyd. Dylan var tidlig ute med å oppdage Dire Straits, og hentet Mark Knopfler inn for å spille gitar. «Precious Angel» kunne vært en av låtene hans. Her var blåserrekke som ga sangene et ekstra strøk av musikalsk eleganse. Gospelkoret forsterket gløden. Sånn er denne bransjen at utspillet endelig ga Dylan hans første egne Grammy-pris, i klassen for beste rocke-vokal-framførelse, for «Gotta Serve Somebody».

Da Nye Takter midt på 80-tallet lagde ei liste over tidenes dårligste album kom «Saved» på topp. Bare bildet av omslaget sendte signaler som ikke var forenlig med god smak og riktig tankegang i 1980. For min egen del, som sentralt jurymedlem, må jeg innrømme at jeg knapt nok hadde hørt albumet den gangen. Nå har jeg omsider gjort det, og må bare bekjenne mine synder. På den etterfølgende «Shot Of Love» er det en sang som heter «Property of Jesus». Heller ikke noe mange ville høre fra denne kanten, men i en mer avslappet tidsånd kan vi høre engasjementet der han synger ut mot fordommer igjen: «He’s the property of Jesus/Resent him to the bone/You got something better/You got a heart of stone». Musikalsk var dette Dylan på sitt beste. Hadde han sunget om den gamle overmakten hadde den vært en klassiker.

Mot slutten av denne perioden kom Bob Dylan til Norge for første gang, for to konserter i Drammenshallen sommeren 1981. Han hadde gått bort fra rene gospelkvelder, og presenterte noen av de nyere sangene sammen med flere av sine gamle glansnummer. På albumet «Trouble No More» i hans «Bootleg»-serie får vi høre ham framføre «When You Gonna Wake Up» i Drammen, 9. juli 1981. Tradisjonen tro helt annerledes enn på «Slow Train Coming». I studio er den en kompakt, slentrende funky, koselig låt. På scenen i Drammen først en messende vekkelse, så etter hvert tung, tung rock som slutter i et inferno av gitarakkorder, kor, trommer og bass. Dylan kommer til poenget sitt om falske filosofer som har korrumpert folks tankegang; «Karl Marx has got you by the throat/And Henry Kissinger’s still got you wrapped up in knots». Han fornærmet den ene siden og den andre siden, og det var ikke noe tilfluktssted midt imellom. Men for en låt det ble i Drammen!

Dylan ga ut album med ganske jevne mellomrom på 80-tallet, men mange gamle tilhengere hadde mistet mye av interessen etter den kristne perioden, og hans egen inspirasjon er også diskutabel. Den fineste sangen hans fra denne tida, «Blind Willie McTell» ga han ikke ut før lenge etterpå. Albumet «Oh Mercy» fra 1989 ble imidlertid regnet som et akseptabelt comeback. Dette ble imidlertid fulgt opp med to albumene med gamle blues- og folkesanger i 1992 og 1993, og deretter stoppet det helt opp en stund.

Den evigvarende turneen

En turne med Grateful Dead som backingband i 1987 ble godt besøkt, selv om plata som dokumenterer konsertene er svært «omdiskutert». Selv anbefaler jeg den likevel. Året etter begynte det som er blitt kjent som hans «Never Ending Tour», den evigvarende turneen som bare en pandemi har satt en stopper for, med rundt 100 konserter hvert år. I 1990 spilte han på Kalvøya-festivalen, og var tilbake året etter, da er journalist i Bergensavisen skapte en debatt om Dylan hadde vært full på scenen, fordi mange av sangene hørtes litt uvante ut i forhold til på platene.

Alle som vil spille med Bob Dylan må kunne noen hundre av Dylans nærmere 400 registrerte sanger, for når som helst å måtte følge sjefen i et plutselig innfall. I selvbiografien «Memoarer del 1» gir Bob Dylan en detaljert og til dels komplisert forklaring på hvordan han mot slutten av 80-tallet sluttet å framføre de samme 20 sangene på hver bidige konsert. Han gjenoppdaget mange av sine andre klassikere som for ham til da hadde vært «som å bære en tung pakke med råtnende kjøtt». Dette var insitamentet for den evigvarende turneen, der han bare fortsatte og fortsatte å spille. Dylan turnerer oftere enn noen andre så store artister, og de mest innbitte tilhengerne kommer selvfølgelig for å se ham så ofte de kan. Når disse får høre en sang som sjelden er blitt framført på konserter er det langt mer givende enn om en munnspillsolo sitter som den skal. Vi som ikke fikk oppleve det kan bare ane stemningen i New Yorks Madison Square Garden 11. november 2002 da den underfundige «Yeah! Heavy And A Bottle Of Bread» ble framført på konsert for første gang. Eller da han gjentok bedriften i Londons Brixton Academy 25. november året etter. En liten sang for et menneske, en gigantisk opplevelse for dylanologer.

Disse detaljene kan vi fordi Dylans lek med sangene sine la grunnlaget for et eget spill på internett – «Dylan Pool», der deltakerne konkurrerer om å være flinkest til å forutsi settene på hver avdeling av hans «evigvarende turné». Å blinke inn en av de store sjeldenhetene sender poengsummen i taket, mens å tippe på en av gjengangerne gir noen få plusspoeng hver gang den blir framført. Det er tross alt ikke helt tilfeldig hva som kommer. På de 471 konsertene «Dylan Pool» har overvåket siden 2001 har han gjort til sammen 8.056 sanger, 181 av dem forskjellige. Et par sanger er blitt spilt over 400 ganger, men bare en liten rekke har vært med på over halvparten av opptredenene. Og flere har bare stått på settlista én gang, som oftest coverlåter. For ikke å snakke om alle de som aldri har vært spilt. Derfor kan det være like spennende å høre hvilke sanger Bob Dylan synger i kveld, som å høre hvordan han synger dem. Denne reporteren har aldri hørt sin favorittsang «I Threw It All Away» på konsert før.

[ Tilbake til Fornebu med The Rolling Stones ]

Å forutsi hva Bob Dylan spiller på konserter klarer han bare selv. Dette ble vi minnet om under hans første besøk i Beijing i Kina i 2011, som utløste et skred av spekulasjoner om hva som var blitt strøket av sensuren. Først i artikler i ledende aviser som Washington Post og New York Times, som siden ble ukritisk sitert verden rundt av skribenter som ikke visste mye om Dylans vanlige væremåte. Dette irriterte sangeren så sterkt at han gikk til det usedvanlige skritt å sende ut en formell melding til sine tilhengere. Her forklarte Dylan at han ble bedt om å levere ei liste over låter til myndighetene, at han sendte inn settlister for de tre siste månedene (det blir en del sanger til sammen) og aldri hørte noe mer. Og spilte akkurat de sangene han hadde tenkt å spille. Ikke som talsmann for noen som helst.

«The Times They Are A-Changing » for sterkt for sensuren», ble det meldt i et stort oppslag i Aftenposten om Bob Dylans konsert i Beijing. Kinesiske myndigheter er mektige nok, men å kontrollere settlistene til Bob Dylan, det klarer nok ingen. Aftenpostens korrespondent, egentlig fra The Washington Post, la vekt på at sanger som «Desolation Row» og «Blowing in The Wind» ikke var med Bob Dylan på turen fra Taiwan til Beijing. Nærmest som de skulle ha blitt stoppet i tollkontrollen. Et av de mest spesielle særtrekkene til Dylan er imidlertid utskiftingen av sanger fra konsert til konsert. Dylan-showet i Beijing begynte i stedet med «Gonna Change My Way Of Thinking»: «So much oppression/Can’t keep track of it no more», synger han i den. Kontrollørene kan ikke ha vært så veldig pripne. At myndighetene har krevd en viss oversikt over opptredenen er sannsynlig. At navngitte sanger var sensurert er bare en påstand. Som blir litt underlig for dem som vet hvordan konsertene til Bob Dylan arter seg.

Ikke bare har mange vanskelig for å kjenne igjen sangene. Når norske musikkanmeldere rett som det er identifiserer feil innslag fra konsertene hans kunne han vel lurt de kinesiske sensorene også, om det var så om å gjøre. Men selv de største forståsegpåerne har ingen forutsetninger for å forutsi hva som skal bli spilt. At «The Times They Are A-Changing» virkelig sto på planen er det vanskelig å sannsynliggjøre. Året før gjorde han rundt 100 opptredener. «The Times They Are A-Changing» var ikke med på noen av dem. Den hadde faktisk ikke vært framført live siden han var i Chukchansi Park i California, 14. august 2009. Han spilte den heller ikke da han var i Oslo, 25. mars 2009. Hadde det norske Kulturdepartementet kanskje en finger med i spillet der?

Bob Dylan har sannsynligvis ingen ambisjoner om å reise rundt som protestsanger lenger. «Here he is, with his latest protest» ble han introdusert med på britisk TV i 1965. Det ble en betegnelse han gjorde alt for å distansere seg fra. Noen dager etter Beijing spilte Bob Dylan i Ho Chi Minh-byen i Vietnam for første gang. En symboltung begivenhet, men som vi påpekte på forhånd: Statistisk sett var det mye større sjanse for at han kom til å spille «Tweedle Dee & Tweedle Dum» enn «Masters Of War». Og det gjorde han også!

Moderne tider

Etter mange magre år på plate kom Bob Dylan kom tilbake med «Time Out Of Mind» i 1997. Det var en ensom, lengtende, nærmest desperat Dylan vi hørte i nesten alle sangene. Mens mange av han jevnaldrende henfalt til intetsigende lydtapeter var det en utrolig nerve i dette spillet, det høres ut som alt var gjort så nært og umiddelbart som mulig for å komme nærmere en usminket sannhet., «Don’t know if i saw you/ I would kiss you or kill you, sang han i «Standing in The Doorway, og «When you think you’ve lost everything/You find out you can always lose a little more” I «Trying To Get to Heaven”. Monumentallåtene «Not Dark Yet» og «Cold Iron Bounds» var med på å gjøre dette til en av hans dystreste plater, og når den sluttet med «Highlands» i 17 minutter må det ha vært 20 år siden sist Dylan var like fengslende.

Over i et nytt århundre var «Love And Theft» i 2001 lettere fordøyelig, men også lettere forglemmelig. Det hørtes ut som han var mer ute for å more seg igjen. Dette syntes ekstra godt i spillefilmen «Masked And Anonymous» i 2003. Bob Dylan har hatt roller i flere vanlige spillefilmer. En vanlig misforståelse er at dette bare er én av dem. Den ble slaktet av de fleste kritikere, sett av få andre etterpå, men fra et Dylan-perspektiv er dette en uimotståelig godbit: I et mellomamerikansk diktatur blir den opposisjonelle sangeren Jack Fate (spilt av gjett hvem) hentet ut av fengsel for å være med på en veldedighetskonsert som først og fremst skal tjene makthaverne. Alle som har fulgt Bob Dylan vil finne store problemer med å skille mannens egne myter fra rollefiguren når han sier sånt som at «jeg har sluttet å forsøke å finne ut av altfor lenge siden», eller «jeg er bare en sanger, og kanskje ikke noe mer enn det».

Vi får en følelse av at mange som sto i kø for å være med når vi ser på lista over biroller: Jessica Lange, Penélope Cruz, Angela Bassett, Mickey Rourke, Ed Harris, Val Kilmer, John Goodman, og Jeff Bridges som den fortapte reporteren som er sent ut for å få et eksklusivt intervju med artisten. «Masked And Anonymous» er skrevet og regissert av Larry Charles, som har stått bak suksesser fra «Seinfelt» til «Borat». Denne svarte komedien er til tider like morsom. Bob Dylan framfører også en rekke sanger sammen med bandet sitt, på nærmere hold enn vi har fått se ham på svært lenge. En av mine kjepphester er «Masked And Anonymous» er et undervurdert stykke dylanologi, laget med et veldig godt og selvironisk glimt i øyet av artisten, for å forsterke legenden om seg selv.

Et nytt, stort album kom i 2007. «Modern Times» er en morsom platetittel for alle som har sett klare paralleller mellom Charlie Chaplin og Bob Dylan. Ikke bare i den fysiske framtoningen, men også i den geniale, genuine menneskeligheten i arbeidet deres. Chaplins film «Modern Times» var en harselas over nymotens påfunn og Dylans nye plate var nærmest en kjærlighetserklæring til gamle dager. Musikalsk var den veldig voksen, nesten en nostalgisk varieté med alle Dylans historiske forbilder innlemmet i inspirasjonen. Nye sangtitler som «Rollin’ And Tumblin’», og «The Levee’s Gonna Break» ga assosiasjoner til musikkhistorien. Mange av melodiene vekket også sterke minner om andre sanger, selv om Dylan selvfølgelig setter et helt eget preg på dem.

Dylan var i lyrisk storform på «Modern Times», og sparte ikke på de store bildene. «Thunder in the mountain/Fires on the moon/there’s a ruckus in the alley/and the sun will be here soon» var åpningslinjer som satte standarden for et sett sanger som kommer til å bli tolket herfra til evigheten. Flere av de andre sangene er også tekstmessige paradenummer, med «Workingman’s Blues» og den lange avslutningslåten «Ain’t Talking» som høydepunkter. «Nettie Moore» høres ut som en genuin gammel fortellende folkesang, og hadde kanskje vært en klassiker i Dylan-katalogen om den hadde vært 40 år eldre. Kunne vi bruke denne «Forever Young»-klisjeen enda en gang? Ja, vi gjorde det. Dette var virkelig «modern times».

I 2009 kom julaften tidlig. Bob Dylan har laget juleplate. Dette var Dylans mest overraskende utspill siden han gikk elektrisk på Newport-festivalen i 1965. Denne plata kom ned gjennom pipa i redaksjonen vår en dag i oktober, bare noen minutter etter at det var kunngjort hvem som fikk Nobels Litteraturpris: Ikke Bob Dylan denne gangen heller. Det gikk an å late som om utsendelsen var godt timet: De var nok redde for at det ikke ville styrke Bob Dylans kandidatur å høre ham synge «Who laughs this way: HO HO HO/Santa laughs this way: HO HO HO!» Riktignok hadde han ikke skrevet disse linjene selv. For andre gang i sitt liv hadde Bob Dylan spilt inn et album uten å ha laget en eneste ny sang.

Bob Dylan hadde nok et like avslappet forhold til denne mildt sagt kuriøse utgivelsen som han hadde til de like kuriøse årlige spekulasjonene om Nobelprisen. Han har riktignok ikke kledd seg i nissedrakt for omslaget, men et bilde av pinupartisten Betty Page i sesongbetont mundur skapte like god stemning. Og for å gå tilbake til teksten til «Who Is Santa» også: Når han kommer til oppramsingen av navnene på alle reinsdyrene som er røde på nesten har de fått nye navn i forhold til den gamle barnesangen: Kennedy, Johnson, Nixon, Reagan og Bush er plutselig med å dra sleden. Tida var inne for storsinn og tilgivelse.

Nå kan vi ha skapt et inntrykk av at dette var litt tullete. Langt derifra. Dylan ga overskuddet av inntektene til Verdens matvareprogram og hadde på forskudd betalt for en halv million måltider i utviklingsland i juleuka. Rausheten fortsetter på selve albumet, som har 15 sanger, langt flere enn vanlig på amerikanske juleplater. Det er bare hysterisk morsomt i de mest løsslupne sangene, de som best tar vare på den barnslige gleden ved jula. Når han synger de mer sentimentale sangene, som «I’ll Be Home for Christmas» og «Silver Bells» er det strålende vakkert og helt uten ironi. Han har aldri vært nærmere Tom Waits i den gryntende stemmebruken, og bandet legger også hele sin sjel i framføringen.

Det beste på lenge

Tilbake i mer alvorlige spor kom «Tempest» i 2012 som en bekreftelse for alle de som har hevdet at det er noe helt spesielt med Bob Dylan. 71 år gammel ga han ut et bemerkelsesverdig engasjert album – kanskje hans beste siden «Modern Times», kanskje siden «Time Out Of Mind», kanskje siden «Blood On The Tracks». Det er i hvert fall det lengste siden «Blonde On Blonde», og innholdsrikt så det holder.

En rekke av sangene var ren historiefortelling, om liv og død, og det meste innimellom. Sanger som satte tilværelsen på spissen, som tok bort alle forestillinger om uutholdelig letthet. Ofte var han langt inne i mørket, med et musikalsk overskudd som får oss til å se lyset. En vilje til formidling som bekrefter at de fleste andre bare synger det som kalles «halvkvedede viser». «Tempest» var et album der Bob Dylan viste alle sine kunster. Med tekster som pirrer fantasien, sterk melodisk teft, og framførelser som slår gnister. Et godt argument for å holde seg med et fast band som kjenner hverandre ut og inn.

Som alltid når Dylan er på sitt beste var det heller ikke nødvendig å grave seg altfor langt inn i materien for å få utbytte av sangene. Når alt kommer til alt er de bare rock ‘n’ roll, og lett å like. Ja, på et album fullt av episke utredninger er det største høydepunktet kort, enkelt og lettfattelig. «Long and Wasted Years» er riffbasert, en sånn sang som Jimi Hendrix kunne kastet seg over hvis han hadde hørt den på «Basement Tapes»-bootleg i 1967. Den hører hjemme i denne tida. Det er bare herlig å høre Dylan synge «Shake it up baby/Twist and shout». Linjer som selv ikke de ivrigste fortolkerne kan legge mer i enn et opplagt engasjement. Like etter i denne sangen synger han forresten «I wear dark glasses to hide my eyes/There’s secrets in them that I can’t disguise», linjer som må pirre fantasien til alle som har vært opptatt av mytene rundt Dylans person.

Den siste delen av albumet byr på et par nye opplevelser i Bob Dylans lange historie. «Tempest» var hans 14 minutter, 45 vers lange beretning om Titanics forlis. Framført som ren og skjær skillingsvise. I alle fall på overflaten. For Dylans fortelling er egentlig lettfattelig nok. Leo i sangen kan til og med være Leonardo DiCaprio i James Camerons filmatisering av dramaet. Vi må lete forgjeves etter overordnede metaforer, som Mikael Wiehes gjorde i sin minnesang for passasjerene på andre klasse. For dem som vil dikte videre på egen hånd er det imidlertid nok å ta tak i. Dylan avslutter albumet med en sang der han for aller første gang høres sentimental ut. «Hold On John» er en rørende minnestund for John Lennon, komplett med referanser til Lennons egne sanger, på en måte som vi kunne forestilt oss andre hylle ham den nærmeste tida etter at han ble drept. Altså ikke Dylan på sitt mest briljante, men til gjengjeld høres engasjementet desto sterkere ut når han lager en sånn sang etter alle disse årene. Sangen er dertil et passende punktum for et album der vi har vært gjennom det meste av hva livet har å by på av godt og dårlig vær. Hvis «Tempest» ofte høres rolig og behagelig ut på overflaten er det bare stille før stormen.

Arven etter Sinatra

Bob Dylan var ikke ferdig med å gjøre noe helt annet enn forventet. Bortsett fra juleplata må «Shadows In The Night» i 2015 være den mest uventede utgivelsen i diskografien til Bob Dylan. En samling sanger som alle hadde vært sunget av Frank Sinatra for en mannsalder siden! En gang ropte de «Judas» til Bob Dylan på grunn av måten han framførte sangene sine på. Hadde han gitt dem disse sangene i stedet, den gangen i 1966, hadde det sannsynligvis kommet til opptøyer.

Bob Dylan hadde vært lyden av tidene som forandret seg, en ny generasjon som tok over fra den gamle. At Dylan skulle synge sangene foreldrene hadde hørt med Frank Sinatra, det var utenkelig. For en mann på Bob Dylans alder, vokst opp på 40- og 50-tallet, er dette en like sentral del av den musikalske dannelsen som han selv, The Beatles og The Rolling Stones er det for alle som vokste opp etterpå. Det går bare en skillelinje midt på 50-tallet som satte en strek over alt som var gammelt. Ikke for Bob Dylan selv, riktignok. Han fortalte at han har hatt lyst til å lage ei sånn plate helt siden han hørte Willie Nelsons beslektede «Stardust»-album fra 1978. «Shadows in The Night» kom som en logisk fortsettelse på Dylans musikalske utvikling i senere år. En utvikling som ser seg stadig lenger tilbake, til dagene før rock’n’roll, uten at det høres resignert og gammelt ut.

Dylan har nærmet seg dette repertoaret i sine egne sanger i moderne tid. Den smektende, lengtende følelsen fra sanger som «I’m A Fool To Want You», «Autumn Leaves» og «Full Moon And Empty Arms» høres ut som en helt naturlig del av repertoaret hans. Dylan herjer ikke med standardlåtene sånn som han vanligvis behandler sine egne gamle sanger. De er trofast gjengitt, lett gjenkjennelige og lette å høre på. Han hevder riktignok at dette ikke er vanlige coverlåter, snarere «uncovered», avdekket. Og de skinner virkelig i sitt nye lys. Disse sangene er blitt framført av utallige fremragende sangere i årenes løp. Men Dylans framførelser bærer med seg så mye liv, historie, tradisjon, assosiasjon, og erfaring at dette albumet blir en opplevelse i særklasse.

Albumet er spilt inn som Dylan pleier, med hans faste band. Rett inn, ingen miksing, ikke engang noe styr med rekkefølgen, siden de visstnok ligger på plata i tur og orden slik de ble til. Lyden er klar og ren, slik Dylans plater er de beste eksempler på, med instrumenter som skinner hver for seg. Den kommer uten strykerne som ellers har vært et vanlig tilbehør for disse sangene, men med en steelgitar som tar seg av den nødvendige forskjønningen. Lyttere som har holdt seg trygt innenfor rockens rammer de siste 60-og-vel-så-det årene kjenner kanskje ikke disse sangene fra før. De kommer til å bli forbløffet over den romantiske dybden, de vidunderlige melodiene, følsomheten i tekstene, tekstene som i sin enkelthet er minst like poetiske som «It Ain’t Me Babe» eller «I Threw It All Away», for å ta et par av Dylans fineste egne sanger som ikke er så langt fra den samme følelsen. Andre kommer til å understreke at sangene er sunget bedre før. Jo, av Frank Sinatra selvfølgelig, men for mange, selv i den generasjonen som nærmer seg pensjonsalderen, vil dette være det første møtet med repertoaret. Det kunne vært verre. Og det skulle komme mer av det samme. Mye mer

«Fairytales can come true/It can happen to you/If you’re young at heart, sang han som åpningslinjene på det påfølgende albumet «Fallen Angels». Hvis teksten virket kjent var det fordi Dylan enda en gang laget et album med sanger han husker fra sin første ungdom. Nå sang han dem en gang til, som for å minne om at gode sanger aldri dør. «Young At Heart» kan høres som en fortsettelse av Bob Dylans gamle bønn om å forbli evig ung.

Dylans tredje album i denne tradisjonen ble attpåtil et trippelalbum. «Triplicate», triplisere, understreket at Dylan i høyeste grad har ment alvor med å ta for seg den store amerikanske sangboka. Sangene er fulle av lengsel, både til tida før han begynte å høre på Woody Guthrie og gamle folk- og bluesartister, men også til den gangen da han hadde selv en stor framtid. Når han synger «September Of My Years» med like stor innlevelse som Sinatra gjorde selv, er det en anerkjennelse av tida som har gått, uten sorg eller anger, men med en erfaring som gjør underverker. Dette er essensen i «Triplicate» – lyden av et levd liv. Det går godt an å høre at Dylan vet hva han synger om.

«Triplicate» er tre korte plater, alle så vidt over halvtimen lange. De kunne fint fått plass på et vanlig dobbeltalbum, men det er en tanke ba dette også: Dylan mener at en halvtime er ei plates optimale lengde. På den siste av disse platene synger Dylan tilfeldigvis tre sanger som var tittelsporene på tre av de første albumene som tok fram disse sangene i rock’n’roll-alderen. «Sentimental Journey” (Ringo Starr), «These Foolish Things (Bryan Ferry) og «Stardust (Willie Nelson). Dylan flytter ingen grenser med sine tilnærminger, men å høre ham synge disse sangene er usedvanlig trivelig. Til tross for sitt visjonære rykte er nemlig Bob Dylan også en stor underholdningsartist. I tillegg til sin smarte verdensanskuelse har han også vært lyden av sang og glede på utallige festlige sammenkomster. En utmerket slagersanger. Dylan er i praktslag her, mesterlig akkompagnert av sitt faste band, igjen spilt rett inn, og produsert av ham selv under navnet Jack Frost. Den gode stemningen er rett og slett smittende, uansett hvor triste sangene ofte er.

Lengselen til de gode tidene er jevnt fordelt fra «September Of My Years» på den første plata til «When The World Was Young» på den siste. Selv når Dylan synger «The Best Is Yet To Come» midtveis er det underforstått at de gode tidene fortsatt er et godt stykke unna. I et intervju forteller han at det fortsatt er sanger fra denne tida han gjerne skulle sunget, men som ikke passet inn denne gangen. Likevel avsluttet jeg omtalen av albumet med at det nå var lov å vente seg noe helt annet neste gang. Og mens vi ventet:

Nobelprisen

«Yippee! I’m a poet and I know it/Hope I don’t blow it» sang Bob Dylan i «I Shall Be Free No 10» i 1964. Poeten klarte seg godt videre. I 2016 fikk han Nobels Litteraturpris. Sangtekster er den desidert mest utbredte formen for poesi i dag. Derfra til å anerkjenne Bob Dylan som en av vår tids største poeter var en lang og dristig vei for Svenska Akademien. Vi så det ikke komme, reaksjonene var heller ikke bare positive, men det var grunn til å gratulere.

På en pressekonferanse i 1964 ble Bob Dylan spurt om han regnet seg selv som sanger eller som poet? – Oh, I think of myself more as a song and dance man, svarte han. Dylan har alltid passet på å ta avstand fra alle store ord om seg selv og sine tekster, selv om vi mistenker ham for å sette pris på alle lovordene.

Mye rart har vært sagt og skrevet om Bob Dylans mange kunster. Derfor hadde han også vært nevnt i forbindelse med Nobelprisen i en mannsalder, men vi trodde ærlig talt ikke det var grunn til å ta spekulasjonene på alvor. Om Svenska Akademien skulle tenkt i slike baner hadde de vel vært mer tilbøyelige til å gi prisen til Leonard Cohen, eller noen andre som ikke var akkurat den mange hadde gått rundt og håpet på i en årrekke? Da han i 2010 spilte i Oslo samme dag som prisen ble kunngjort fant vi det for godt å innlede anmeldelsen med å si at det kunne være det samme: «Nobels litteraturpris gikk ikke til Bob Dylan i år heller. Det var det neppe mange som brydde seg om i Oslo Spektrum i går.»

Vi minnet om Nobels Litteraturpris gikk til poeten som også skrev linjene «I can’t respond/To your sign language/While I’m eating a sandwich/In a small kafé», for duetten med Eric Clapton i «Sign Language». Bob Dylan er ingen typisk nobelprisvinner, om sånne i det hele tatt finnes. For de fleste mottakere av Nobels Litteraturpris er utmerkelsen en kjærkommen introduksjon til en ny og større leserkrets. Bob Dylan trengte ikke akkurat denne oppmerksomheten. Denne gangen var det selve prisen som kom til å nyte godt av mye ekstra omtale. Sangene med tilhørende tekster er kjente nok. De har vært en del av oss i 60 år. Dylan-sitater er den del av den alminnelige sjargongen. Daværende SV-leder Kristin Halvorsen brukte ham for eksempel fra Stortingets talerstol i 1996: «Det er et ordtak som sier money talks. Bob Dylan har sagt money doesn’t talk, it swears, og det er vel riktig når det er spørsmål om oljefond», sa hun. «Det finnes ingen større i amerikansk musikkhistorie», uttalte Barack Obama da Bob Dylan fikk den amerikanske Frihetsmedaljen i 2012. Han nevnte ikke noe om den amerikanske litteraturhistorien, men «even the president of the United States sometimes have to stand naked», sang Dylan selv i 1965, i «It’s Alright Ma (I’m Only Bleeding)». En tanke vi ikke likte å tenke på med Donald Trump som kandidat for Det hvite hus. Enda en grunn til å tenke over visdommen i linjene «Don’t follow leaders/Watch the parking meters» i «Subterranean Homesick Blues». Det kan vel hende at det var et veloverveid trekk å gi prisen til Dylan akkurat i 2016.

Da Bob Dylan samtidig ble eget fag på Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie ved Universitetet i Oslo var det ikke på grunn av hans stemme, eller ferdigheter på gitar og munnspill. Det er tekstene hans som fascinerer stadig nye generasjoner. Eksamensoppgavene fra våren 2012 gir et visst innblikk i spekteret i Dylans diktning. Her gjengitt litt forkortet. Enten: «Gjør rede for bakgrunnen (historisk, politisk, religiøst el.l.) for Dylans bruk av apokalyptiske motiver, og reflekter over hvilken rolle de spiller i hans diktning». Eller: «Reflekter over hva slags forestillinger om kjærlighet i vår samtid og historie som gjenspeiles i sangene hans.» Tekstene til Dylan har rommet dette, og mye annet. Dette store spennet kom fram allerede på albumet «The Freewheelin’ Bob Dylan» i 1963. Som begynte med det fundamentale eksistensielle spørsmålet «how many roads must a man walk down/Before you can call him a man», i «Blowing In The Wind». «I heard the sound of a thunder/it roared out a warning/Heard the roar of a wave/that could drown the whole world» sang han apokalyptisk i «A Hard Rains A-Gonna Fall». Det er ikke rart Patti Smith kom lit tut av det da hun skulle synge denne sangen under utdelingen av Nobelprisen, i hovedpersonens fravær.

Vi ventet videre på at Bob Dylan igjen skulle gjøre noe helt annet på plate. I mellomtida kom han til Norge to ganger til, sist i Oslo Spektrum 29. juni 2019, 78 år gammel. Han vi en gang trodde vi aldri kom til å få se i Norge har spilt 29 konserter her i landet, i ti forskjellige byer.

Litt av et show

«A sensational event. Show AND concert», sto det med karakteristisk ironi på plakaten. Konsert skulle det bli. Hva showet består i? Han sa ikke ett ord til publikum denne kvelden. Han har en slentrende, uhøytidelig måte å komme inn på scenen på. Det var lite som antydet at det en av vår tids største kunstnere vi skal tilbringe nærmere to timer sammen med. Det kan sies at vi merker at alderen begynner å gjøre seg gjeldende, der han sitter bak flygelet mesteparten av kvelden. Gitaren kommer aldri fram. Noen få ganger reiser han seg og poserer med mikrofonstativ gjennom sangene. Det blir en begivenhet i seg selv. Han går riktignok aldri fram mot publikum, men holder seg i bakgrunnen, på linje med bandet. Etter åpningen med «Things Have Changed» komr velkjente «It Ain’t Me Babe», som i karakteristisk stil snakkes mer enn den synges. Denne understreker den dylan’ske metoden, med radikale tolkninger av egne sanger.

[ The Beatles - de 20 beste sangene ]

Midt i konserten åpner han for de store stemningene med «To Make You Feel My Love». Jeg mistenker at mange skulle ønske at han sang den som Adele, men Dylan eier sangen, og gjør også den mest til prat, helt fram til han gir tittelen et strøk av melodi. Jeg merker at jeg også hadde vært klar for en kveld der Dylan hadde spilte sangene sine helt streit. Ingenting hadde vært mer overraskende enn det. Standardsangene fra jazzen som han har vært så glad i de senere årene var borte fra konserten. Men «Simple Twist Of Fate» høres ut som den kunne vært en av dem. Han får en ekstra runde applaus når munnspillet kommer fram midt i sangen. Konserten inneholder også en rekke av Dylans nyere sanger, hvis man da skal kalle fire sanger hver fra 22 år gamle «Time Out Of Mind» og sju år gamle «Tempest» nye. Det koker ordentlig opp i bandet under «You Gotta Serve Somebody» til slutt. Så kommer Dylan og bandet oppskriftsmessig tilbake og gjør «Blowing In The Wind», som til alles glede også er til å kjenne igjen. Så reiser Bob Dylan seg fra pianokrakken, går fram og gynger litt i knærne, på grensen til dansing, som et farvel til folket. Om det ikke hadde vært for denne hersens pandemien skal det ikke utelukkes at vi hadde sett ham igjen minst én gang siden.

Mørk sang for mørke tider

Verden hadde vært stengt i to uker da Bob Dylan plutselig ga ut den lengste sangen i sin 60 år lange karriere. «Murder Most Foul» lå der uten forvarsel en fredag morgen. En 17 minutter lang sang som hovedsakelig handler om drapet på John F. Kennedy i 1963. Den varer i 17 minutter, et halvt minutt mer enn «Highlands» fra «Time Out Of Mind» i 1997. Enda viktigere er at den umiddelbart gjør et like sterkt inntrykk som monumentale «Desolation Row», som «bare» varte i 11 minutter. En mørk sang for nye, mørke tider. «Murder Most Foul» er en frase fra Shakespeares «Hamlet», senere brukt igjen av Agatha Christie om en stor udåd. Den nye sangen med samme tittel er stille og saktmodig, slik det sømmer seg i forhold til innholdet. Dylan ved pianoet, diskrete strykere og slagverk i bakgrunnen. Den fortsatt uforlignelige stemmen gjentar ei enkel melodilinje med små variasjoner. Men det skaper altså en stemning som gir gåsehud i over et kvarter.

Beskrivelsen av hendelsen starter sangen. «It was a dark day in Dallas/ November ’63». Men Dylan bruker også dette bakteppet til assosiasjoner rundt musikkhistorien, mest fra 60-tallet, men også før og siden. Her er en stadig beskrivelse av steder og omstendigheter rundt drapet, men sangen tar en ny retning i tredje vers, med en samtidig hendelse: «The Beatles are coming/They’re gonna hold your hånd». Ankomsten til The Beatles ble for mange en oppløftende hendelse i etterdønningene av presidentdrapet. «Murder Most Foul» inneholder videre over et halvt hundre (!) referanser til sanger, sangere, noen filmer og bøker og enda litt mer. Her er spor av Van Morrison i måten Dylan lar tankene strømme fritt rundt gammel musikk. «Murder Most Foul» høres på denne måten også ut som en mørk og dyster «American Pie» (Don McLean), uten sammenligning for øvrig. Noen ganger kobles de gamle sangene direkte til hendelsene i 1963: «What’s new, pussycat?/ What’d I say?/I said the soul of a nation been torn away». «Murder Most Foul» var en sang om gamle harde tider, for nye harde tider som rammet USA med full styrke. «Stay safe, stay observant, and may God be with you», skrev Dylan til slutt i sin korte melding til alle sine venner. Dette er sangen hans mange gamle venner kommer til å huske best fra den spesielle tida vi har vært gjennom.

Bare tre uker etter at han tok verden på senga med 17 minutter lange «Murder Most Foul» var Bob Dylan ute med enda en ny sang. Litt mindre monumental denne gangen, bare fire og et halvt minutt, ikke fullt så historisk dyp, men med underfundig humor nok til å holde tankene til alle hans tilhengere opptatt i en god dag til. «I contain multitudes» er en frase Dylan har lånt av poeten Walt Whitman, som fant den opp for å beskrive sine indre motsetninger. Dylan gjør den nå til sin, og beskriver seg som «a man of contradictions, a man of many moods». Igjen er sangen full av kulturelle referanser, fra Edgar Alan Poe og William Blake til Chopin og Beethoven. «I’m just like Anne Frank, like Indiana Jones, and them British bad boys The Rolling Stones», sang Dylan. Mange vil kanskje reagere på at Dylan sammenligner seg med Anne Frank, hva han nå mener med dette. Mer uimotståelig er det når han rimer tittellinja «I contain multitudes» med «all the young dudes». Om det er en dypere mening i alt dette, må det være en advarsel om å tro at vi vet hvor vi har ham nå.

Begge disse sangene var med på albumet «Rough And Rowdy Ways», en god kandidat til å være det aller beste fra 2020. En sterk presentasjon etter å ha gitt ut plater i nærmere 60 år. Det var på den ene siden relativt forutsigbart i forhold til senere utspill, men samtidig et overflødighetshorn av nye fortellinger. Albumet inneholder enda en monumental sang. Ti minutter lange «Key West (Philosopher Pirate)». Enda en ettertenksom erindring, som er full av tanker tilbake til en svunnen tid, med referanser til gamle radiostasjoner, til beatpoetene, Ginsberg, Corso, Kerouac, alt med en sødme som faktisk får meg til å tenke på «I Threw It All Away», som jeg enda en gang skal minne om godt kan være Bob Dylans aller fineste sang. Sånn kom den ene sangen etter den andre, med referanser til andre tider, andre steder, alltid med en poetisk formuleringsevne som vi vet er unik. Albumtittelen «My Rough And Rowdy Ways» er lånt fra en sang av Jimmie Rodgers, et av Dylans store forbilder, som handler om problemene med å slå seg til ro etter et langt og lystig liv. Den er ikke med her. Derimot er det en sang som heter «Goodbye Jimmy Reed», til en annen gammel helt. Her er en akustisk gitarvise i «Mother of Muses», en hyllest til forbilder som slet med smerten for at verden kunne være fri. Som gamle amerikanske hærførere fra Sherman til Patton, som banet vei for Elvis Presley og Martin Luther King.

Ringen er sluttet

– Mennesker i en viss alder har en tendens til å leve i fortida, sa Bob Dylan om seg selv, i et intervju i New York Times i forbindelse med «Rough And Rowdy Ways». Dette preget mye av albumet, uten at han på noen måter høres trøtt ut. Snarere tvert imot. «I’ve already outlived my life by far», sang likevel poeten, som har fått sagt mer enn de fleste, men høres ut som han fortsatt har mye på hjertet. Da er ringen sluttet fra innledningen til denne artikkelen, med «forever young», og alt det der.

Bob Dylan har vel kommet overens med sin egen alder. Som han sang i «Floater» fra 2001, da han bare var 60: «The old men round here sometimes they get on bad terms with the younger men/But old, young, age don’t carry weight/It doesn’t matter in the end.» Hvis vi tenker på alt han har oppnådd siden den gangen må både han og vi ha god grunn til å sette pris på voksenlivets gleder.