Pop i 1973: 50-årsjubileum for mange av de aller største

Igjen kommer noen til se på oversiktene over alt som skjedde dette året og tenke at alt var mye bedre før. Det var det ikke nødvendigvis. To av de mest spilte platene i 1973 var samlealbumene til The Beatles, det røde «1962 -1966» og det blå «1967 – 1970». Før første gang ble det antydet at popmusikken hadde sett sine beste dager. Rocken slik den utviklet seg begynte å få et dårlig rykte, noen syntes at den stagnerte og hadde behov for fornyelse. Og likevel: Mange av albumene som kom dette året var helt annerledes, og spilles fortsatt i vilden sky. Flere av artistene som debuterte ble noen av pophistoriens aller største navn – og er det ennå.

Noe av det jeg var mest opptatt av selv var etterdønningene av splittelsen i Electric Light Orchestra, der grunnleggeren Roy Wood gikk sine egne veier med det nye Wizzard. Han ble en av årets største popstjerner. Han gikk helt til topps med sine storslåtte Phil Spector-fantasier i «See My Baby Jive» og «Angel Fingers», og sluttet året med jublende «I Wish It Could Be Christmas Every Day». Nostalgisk så det holdt, men også den aller beste popmusikken i 1973. Wood overgikk alt dette med soloalbumet «Boulders», med alle sider av hans fascinasjon for pophistorien. Jeff Lynne holdt fram i ledelsen for Electric Light Orchestra. Han viste at han kunne klare seg selv med albumet «ELO 2», men hitlåten fra dette albumet var den gnistrende versjonen av Chuck Berrys «Roll Over Beethoven», med Beethovens femte som intro. Nostalgi der også.

[ 1972: Nye og gamle popdrømmer  ]

1973 ble preget av to album som kom ut i løpet av et par vårmåneder, og ble massive suksesser til tross for at de sorterer under den spesielle uttrykksformen progrock. Først Pink Floyds «Dark Side Of The Moon». Det store gjennombruddet deres lå liksom litt i kortene, de hadde imponert med sitt behagelige, men likevel ambisiøse lydbilde på «Meddle» i 1971, og tok disse tendensene helt ut i sitt magnum opus. Denne er fortsatt en av verdens mest solgte LP-plater fra uke til uke, 50 år etter. Langt mer overraskende var det at debutalbumet til 19 år gamle Mike Oldfield etter hvert ble tidløst allemannseie. «Tubular Bells» var instrumentalmusikk som gikk over to platesider. Det første utgivelsen fra plateselskapet Virgin la merkelig nok grunnlaget for det som skulle bli et av Storbritannias største finansimperium.

Genesis fikk et gjennombrudd med albumet «Selling England by The Pound», og fikk attpåtil en hitsingel med «I Known What I Like (In Your Wardrobe)». Nå kunne alt skje. Yes kunne fulgt Pink Floyd inn i himmelen, den triple konsertplata «Yessongs» var en imponerende oppsummering av karrieren deres, men gruppa fulgte på med det doble konseptalbumet «Tales From Topographic Oceans», som ikke ble akseptert som et framskritt. Jethro Tulls «A Passion Play» og Emerson, Lake & Palmers «Brain Salad Surgery» var minst like storslåtte og ambisiøse, de ble latterliggjort av mange, men har i ettertid blitt rehabilitert som langt bedre enn sine rykter. Likevel, de ble sterke symboler for de som syntes at nok kanskje var nok, og at rocken måtte tilbake til utgangspunktet. 1973 var likevel et godt år for progrock.

[ 1971 - en stort år for klassisk pop og rock ]

David Bowie bekreftet at han skulle bli en tidløs superstjerne med «Aladdin Sane», og ga ut enda et album med «Pin Ups», der han framførte noen av sine favorittsanger fra 60-tallet av andre artister. Også Bryan Ferry fra glamkonkurrentene Roxy Music ga ut et album med sanger som hovedsakelig var resirkulert fra 60-tallet, «These Foolish Things», med stor suksess. Album med coverlåter var etablert som gangbar vare, og var en stund etterpå generelt omtalt som «pin ups»-plater.

Glamrocken toppet seg i 1973. Det ble en litt spesiell start på året da Bowies «Jean Genie» og The Sweets «Blockbuster» konkurrerte i toppen av hitlistene med det samme gitarriffet som utgangspunkt. Ikke minst fordi Bowie hadde ganske mye større kredibilitet enn The Sweet på forhånd. The Sweet kom også med sin evigvarende festklassiker «Ballroom Blitz». Slade var kanskje aller best i «Cum On Feel The Noize». T.Rex fikk sine siste store fulltreffere med «20th Century Boy» og «The Groover», mens Suzi Quatro slo gjennom med «Can The Can» og «48 Crash». Den senere diskrediterte Gary Glitter hadde fire store hits.

De store internasjonale hitlåtene var «It Never Rains In Southern California» og «Free Electric Band» med Albert Hammond, «Tie A Yellow Ribbon Round The Old Oak Tree» med Tony Orlando & Dawn og «Angie» med The Rolling Stones. I popklassen møtte vi også Leo Sayer, som skrev nesten alle sangene på Roger Daltreys fine soloalbum «Daltrey», og selv kom med det like fine debutalbumet «Silverbird». «The Show Must Go On» var med på begge to. Og showet bare fortsatte:

Superstjernene briljerte. Paul McCartney og hans Wings overbeviste ikke alle med «Red Rose Speedway» i mai, men i desember kom «Band On The Run». Nå var det ingen som lenger avfeide som han som en lettvekter. Tempoet i popmusikken var upåklagelig. Elton John ga ut «Don’t Shoot Me I’m Only The Piano Player» i januar, og fulgte på med dobbeltalbumet «Goodbye Yellow Brick Road» i oktober, «spekket med hits», uten dødpunkter. 1973 var hans beste år.

[ Pop i 1970: Spenning ute, kjedelig hjemme ]

[ Pop i 1969: Enden av en æra  ]

Paul Simons «The Goes Rhymin’ Simon» bekreftet at han kom til å bli en av sin tids beste sangere og låtskrivere. Bob Dylan var inne i en mellomperiode, og kom med filmusikken til «Pat Garrett og Billy The Kid», som inneholdt en av hans aller mest folkekjære sanger – «Knocking On Heaven’s Door». Han spiller den aldri selv. En artist som måtte vente litt lenger på sin del av oppmerksomheten var Bruce Springsteen, som kom med sine to første album i løpet av dette begivenhetsrike året. Heller ikke alle oppdaget nykommeren Tom Waits med «Closing Time».

I Sverige meldte kvartetten som kalte seg Björn, Benny, Agnetha og Anni-Frid seg på «Melodifestivalen» med «Ring Ring». Den kom på tredje plass. «Ring Ring» ble også tittelen på deres første album, og de forkortet navnet til ABBA. Like etter fikk verden høre det første albumet til Queen, en annen gruppe som ennå spilles om og om igjen, 50 år etter.

1973 kom med tre sentrale begivenheter i norsk musikk. 20. januar startet radioprogrammet «Norsktoppen», som ble viktig for musikklivet i ei tid da det var svært lite pop på radioen. Nå fikk norske innspillinger med norske tekster et eget program. Effekten var stor. Hvorfor ble ikke «Dark Side Of The Moon» nr. 1 i Norge? Jo, den ble holdt nede av samlealbumet «Norsk på topp», med mange av slagerne fra de første månedene med «Norsktoppen». Den første topplasseringen gikk til «Balladen Om Morgan Kane med Benny Borg, eller Ben A. Castle om vi holder oss strengt til det som sto på plateetiketten.

[ Pop i 1968: Gammel kjærlighet ruster ikke ]

Den første Spellemannprisen gikk av stabelen 3. mars. Et program som har engasjert og irritert i alle år siden. De første prisene var naturlig nok for 1972. Benny Borg ble årets mannlige popartist for 1973, Inger Lise Rypdal årets kvinnelige.

17. juni var det klart for Ragnarock-festivalen i Holmenkollen. Det hadde vært festival på Kalvøya i et par år allerede, men her samlet 30.000 seg rundt hoppbakken. 30.000 på én festivaldag ville vært et oppsiktsvekkende godt besøk for alle i 2023. Forhåpentligvis kommer vi tilbake til alle de tre fenomenene i egne saker i løpet av året.

[ Pop i 1967: Det store spranget ]

Den norske popmusikken viste oppadgående tendens. Etter et par magre år var rocken i full sving igjen, med de andre albumene til Prudence og Popol Ace, og det tredje til Aunt Mary. De fikk konkurranse fra den nye gruppa Ruphus, som debuterte med «New Born Day». Saft kom tilbake med ny besetning, på albumet «Stev, Sull Rock & Rull» – som også inkluderte deres kontroversielle samarbeid med folkemusikeren Sigbjørn Bernhoft Osa fra Ragnarock. De fikk Spellemannprisen i klassen for popgrupper. Vi hørte for første gang om Jonas Fjeld, med hans «elleville» Rock and Rolf Band.

Visesangerne fortsatte også å trives. Lillebjørn Nilsen ga ut «Portrett», som nesten kunne forveksles med et samlealbum med mange av hans mest avholdte sanger. Nilsen var også med på albumet «På stengrunn», der en rekke visesangere tonesatte tekster av Rudolf Nilsen. Kombinasjonen Nilsen/Nilsen på «Gategutt» var uforglemmelig, og var med på begge de nevnte LP-ene. «Portrett» fikk Spellemannprisen i viseklassen.

[ Pop i 1966: Nye, gode vibrasjoner ]

Flere av soulmusikkens giganter lagde noen av sine beste album: «Let’s Get It On» med Marvin Gaye, «Innervisions» med Stevie Wonder, «Call Me» med Al Green, «Extensions Of A Man» med Donny Hathaway og «Back To The World» med Curtis Mayfield. Men soulen var dominert av den nye lyden av Philadelphia, med hits fra The O’Jays, Stylistics, Three Degrees og Harold Melvin & The Bluenotes. De var i ferd med å bane vei for discomusikken, med sine produksjoner av KennyGamble/Leon Huff, og Thom Bell, som dessverre døde like før jul. Vi skal også huske at Bell produserte «I’m Doing Fine Now» med gruppa New York City, som ikke var fra Philadelphia, men som hadde gitaristen Nile Rodgers og bassisten Bernie Edwards i rekkene. Da discomusikken kom for fullt var de blitt Chic.

Alle klassiske album til tross, det er to utgivelser fra 1973 som skiller seg ut som viktigere enn de andre. Gruppa The Wailers fra Jamaica hadde fått platekontrakt med Island Records i London, og ble etter en over ti år lang karriere i hjemlandet endelig lansert på ordentlig. Albumet «Catch A Fire» kom i april, i et omslag formet som en stor lighter. Dette ble fort for dyrt å produsere, den kom tilbake i ny utgave, nå kreditert til Bob Marley & The Wailers, med hovedmannen alene på bildet. Bare et halvt år etterpå kom oppfølgeren «Burnin’». Her fikk den store verden høre «Get Up Stand Up», «I Shot The Sheriff» og «Small Axe» for første gang. Suksessen var likevel ikke sikret umiddelbart, men i de nærmeste årene skulle alle få høre mer om Bob Marley & The Wailers. Etter noen år som en kuriositet fra hitlistene erobret reggaen hele verden.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen