Hva skjer med atomavtalen med Iran, som Donald Trump forkastet, men som Joe Biden sa han ville gjeninnføre?
I april 2021 kom nye forhandlinger i gang under ledelse av EU. Seks av de sju landene som underskrev avtalen i 2015 – Frankrike, Storbritannia, Tyskland, Russland, Kina og Iran – var på plass, mens USA – fortsatt utmeldt – satt på gangen.
I august 2022 la EU fram en tekst som de sa var den endelige – lenger var det ikke mulig å komme – men verken USA eller Iran aksepterte den uten videre. Disse landene har siden holdt kontakten gjennom møter i Oman, Qatar og Norge, og det Internasjonale Atomenergibyrået har forhandlet med Iran for å få bedre innsyn i atomprogrammet.
Sikkerhetsrådets Resolusjon 2231 fra 2015, som gjorde avtalen bindende for alle medlemslandene i FN, sier at når åtte år har gått skal begrensningene på ballistiske raketter som kan føre atomvåpen heves. Det samme gjelder forbudet mot import og eksport av relatert teknologi, droner inkludert. Datoen, 18. oktober, nærmer seg med stormskritt. Hva skjer da?
Til alt hell er Midtøsten i ferd med å bli et annet sted
De vestlige stormaktene kan prøve å gjeninnføre FN-sanksjonene, under henvisning til at Iran allerede har brutt Resolusjon 2231 ved å levere droner til Russland for bruk i Ukraina. I så fall krysser de en rød linje som kan få Iran til å forlate ikkespredningsavtalen (NPT). Det er nok mer enn de er villige til å risikere. Russland og Kina vil dessuten beskytte sin iranske partner. Det er særlig hevingen av import/eksportforbudet som bekymrer. De vestlige landene vil derfor lete etter andre tiltak som kan begrense teknologiflyten.
USA er fortsatt forpliktet på en diplomatisk løsning. To muligheter er prøvd uten resultat. «Mer for mer» skulle innebære en ny avtale som også omfatter missilsektoren mot at flere sanksjoner heves. Men det siste mangler troverdighet, for USA kan jo skifte president og gjøre som Trump gjorde sist. «Lite for lite» kunne for eksempel bety begrensninger på produksjonen av kjernefysisk materiale mot at frosne iranske penger i utlandet blir frigitt. Men interessen for dette har også vært lunken.
En tredje mulighet er å ta tida til hjelp, og det er det Biden vil. Hensynet til valgkampen trumfer det meste, og han er ikke tjent verken med en ny avtale eller en ny krise. En ny avtale vil møte motstand også i det demokratiske partiet, og en krise kan få en lett antennelig opinion til å kreve hardere lut enn klokt er, militær makt inkludert.
Da sjefforhandler Rob Malley ble avsatt nylig, angivelig for uforsiktig håndtering av hemmelig materiale, var det kanskje like mye på grunn av hans velkjente kompromissvilje. Erstatteren, Brett McGurk, må sørge for å holde Iran-spørsmålet under radaren.
[ Helle Cecilie Palmer: Gutter som rovdyr, jenter som byttedyr ]
I mellomtiden fortsetter skyggeboksingen mellom Iran og Israel. Det er provokasjoner hver uke – israelsk sabotasje i Iran; støt og motstøt i Syria; iranske aksjoner mot fiendtlig skipsfart; agentkrig i utlandet – og det fins ingen garanti mot opptrapping. To atomanlegg som er bygd så langt inne i fjell at det er vanskelig å ødelegge dem med konvensjonelle bomber er også et problem. Både Israel og USA gjentar at alle opsjoner er på bordet, krig inkludert, men helst uten bruk av atomvåpen.
Noen røde linjer demper opptrappingsfaren. Én går ved iransk anskaffelse av våpenmateriale (90 % U-235). Da går alarmen både i Jerusalem og Washington. For Israel går det også en grense for hvor farlige våpen Iran kan gi til Hezbollah uten at det smeller. Og hvis israelerne tar korteste veien over Saudi-Arabia og Emiratene, som er USAs sikkerhetspolitiske partnere enn så lenge, bør de ha amerikanernes samtykke.
Til alt hell er Midtøsten i ferd med å bli et annet sted. Den nye trilaterale avtalen mellom Saudi-Arabia, Iran og Kina har utløst et skred av diplomatiske forbindelser mellom land som lenge har vært foruten. Saudi-Arabia spilte opp til det ved å distansere seg fra USA uten å bryte forbindelsene, ved å inngå et omfattende og nært samarbeid med Kina, og ved å bygge ut sine forbindelser med andre land i regionen.
Nå kjøper de også droner fra Tyrkia, som har lagt om sin utenrikspolitikk til fordel for regionalt samarbeid. Iran har også kommet ut av boksen og etablerer diplomatiske og økonomiske forbindelser med en rekke arabiske land. Nesten alle hiver seg på den nye bølgen.
Verken Saudi-Arabia eller Iran har glemt sine hegemoniambisjoner
Verken Saudi-Arabia eller Iran har glemt sine hegemoniambisjoner. Å tro noe annet ville være naivt. Ikke Tyrkia heller, skjønt deres ambisjoner går også til gamle tyrkiske områder i nordøst. Spørsmålet er derfor om partene evner å se utviklingen som mer enn et nullsumspill – som en kake som vokser gjennom samarbeid. Foreløpig ser det slik ut, og Kina bidrar vesentlig til det. USA står villrådig tilbake.
Dermed spilles også det iranske atomproblemet ut på en ny arena. Den trilaterale avtalen forutsetter at Iran stopper sånn omtrent hvor de er nå – som en såkalt terskelstat – for ikke å forskusle det nye handlingsrommet.
Hvis de også tar et skritt tilbake, kan det veksles inn mot handel i lokale valutaer for å omgå de amerikanske sanksjonene, eller mot saudisk og annet regionalt press på USA for å heve sanksjoner og ikke stå i veien for økonomisk vekst i området. Altså en prosess over samme lest som stormaktsavtalen fra 2015: Begrensninger på atomprogrammet i bytte mot sanksjonslettelser.
Det iranske regimet er motivert for dette fordi det letter presset på hjemmebane, og de andre landene lar seg ikke skremme av det iranske regimets brutalitet. De er vant med slikt hjemme. For europeerne, derimot, er samkvem med Iran blitt giftig stoff etter tumultene i fjor høst. Men de har ikke noe bedre valg enn å støtte de nye fredsinitiativene og samarbeide med Kina for å begrense det iranske atomprogrammet.
[ Helge Simonnes: Koranbrenning og prestesnipp ]
[ Synnøve Vereide Trampe: Terror. Taktfast marsj. Og tango for to ]