Den slo ned fra himmelen som et hardt, piskende lynnedslag. Eller 77, om du vil. Terroren. Hvorfor fornemmet vi ikke de mørke skyene som smøg seg fram på himmelen? Hvorfor hørte vi ikke at det buldret og braket i det fjerne? Kanskje var forsinkelsen akkurat for kort til at vi rakk å forberede oss, til at vi rakk å reagere, før lynet slo ned.
Beksvarte julidager, blomster og begravelser. Famling i mørket. En unntakstilstand som varte så lenge at det ble vår nye normaltilstand. En skadeskutt nasjon som reiste seg igjen, opp fra rosehavet, til en ny virkelighet.
Tilfeldigheter gjorde at jeg ikke dro på leir den sommeren i 2011. Jeg var påmeldt, ombestemte meg i siste sekund.
I dag tenker jeg på alt jeg har opplevd disse 12 årene som har gått. Jeg har fått utdanning og jobb. Jeg har reist ut i verden, drukket vin med venninner og spilt yatzy med bestemor. Jeg har gått på ski med pappa, funnet ly hos mamma, og nå skal jeg selv bli mor.
I dag tenker jeg på Hanne og på alt hun skulle ha opplevd disse 12 årene. Hun skulle fullført sykepleierutdanning og fått seg jobb. Hun skulle ha reist ut i verden, drukket vin med venninner, spilt yatzy med bestemoren, og kanskje ville hun også blitt mor.
Pappaen hennes skulle så inderlig ønske at de kunne tatt en skitur sammen. Mammaen hennes skulle så gjerne holdt rundt henne og sagt at alt kommer til å gå bra. Det var det eneste hun ønsket den natten i 2011. Hun ringte, igjen og igjen, hele natten, men ingen svarte. Hanne var bare 19 år da hun ble tatt ut av tiden.
Spiss ørene, så hører du den: Lyden av høyreekstremistenes taktfaste marsj gjennom Europa.
22. juli handler om Hanne. Om en generasjon som falt, unge mennesker som skulle være med å forme sosialdemokratiets fremtid.
Og det handler om en generasjon som reiste seg igjen. Ungdommen som overlevde har nå blitt voksne, Utøya-generasjonen, kaller vi dem. I dag er noen av dem statsråder, andre er stortingsrepresentanter. Broren min er en av dem. De skal ikke bare fylle skoene til generasjonen før dem. De har også fått den umulige oppgaven det er å fylle skoene til de som ikke er her lengre.
Vi hedrer ungdommen vi mistet, vi er stolte over suksesshistoriene blant de overlevende. Men mellom sorgen og suksessen finnes det mange vonde skjebner. 564 mennesker var fanget på Utøya den kvelden. Den endeløse julinatten kaster fortsatt skygger over mange av dem, og de rundt dem. Noen kjenner på plikten til å føle seg heldige, fordi de overlevde, eller fordi de fikk tilbake sine kjære, men de kjenner fortsatt terroren på kroppen.
22. juli 2011 er vårt nasjonale traume. Ti år tidligere, 11. september 2001, ble vi påført et internasjonalt traume. Terrorangrepet i USA ble utført av en «ytre fiende», i Norge var gjerningsmannen en «indre fiende». Den ene var islamist, den andre høyreekstremist. To ytterkanter, to fiender, ett mål: Terror.
Konspirasjonsteoriene forteller oss det motsatte, at USA ble angrepet av en indre fiende. Og i Norge finnes det høyreradikale som mener at det egentlige angrepet kom fra en ytre fiende.
[ Kjell Werner: Borten Moe må gå av ]
22. juli er historien vi bærer med oss, historien vi må ta lærdom fra. «Det må aldri skje igjen», sier vi. «Aldri mer». Men det er ikke nok å si det. Vi må lytte. Hører du det ikke?
Spiss ørene, så hører du: Lyden av ytre høyres taktfaste marsj gjennom Europa. Vend øret mot øst, og du hører den fra Polen, Ungarn, Hellas. De er ikke mange, men de finnes også her, i vårt eget trygge nord, i Finland, i Sverige. I Norge?
En marsj som forgreiner seg nedover kontinentet, fra Storbritannia til Tyskland, fra Frankrike til Italia. Og nå hører vi dem også, målrettet på vei sørover mot den iberiske halvøy, med planlagt ankomst søndag morgen, presis når valgurnene åpner i Spania.
Lytt, og du vil høre Putins taktfaste terrorisering av ukrainerne, og av sine egne. I 514 dager har ukrainske kvinner og menn kjempet for sin frihet, for sine verdier, for våre verdier. Og hver eneste dag blir ungdommer truffet av knallharde kuler, hver eneste dag faller unge kropper mot bakken. 514 dager med terror.
Er det dette som er det nye Europa? Hvem er de, disse menneskene, som lar seg forføre av dette ekstreme tankegodset? Hvilke krefter er det som nærer dem?
Det er mye av de samme kreftene som muliggjorde terrorangrepet 22. juli. Jevnlig sies det at vi må ta et politisk oppgjør, men kanskje finnes det ikke noe sånt som et endelig stort oppgjør, kanskje er det i realiteten snakk om en rekke små oppgjør. Som vi må ta på nytt og på nytt, ved hvert veiskille, og i hverdagen, rundt middagsbordet og i kommentarfeltene. Oppgjør som handler litt om terror, men kanskje aller mest om toleranse.
Det var nettopp forakten mot AUFs tolerante verdier som fikk terroristen til å rette våpenet mot vår ungdom. I tiden etter 2011 har vi sett en økende tendens til netthets, sjikane, trusler mot unge politikere. Og vi har allerede erfart, fra det mørkeste øyeblikk i nyere norsk historie, at bak truslene fra høyreekstremister og islamister, der kan det også finnes vilje til å agere.
Vi trenger et dansegulv hvor selv de mest uenige meningsmotstandere kan by hverandre opp til en tango for to.
Derfor må vi alle gjøre vårt for at det skal føles trygt for de unge å engasjere seg i politikken. For at det skal være trygt. Etterkrigstidens statsminister i Sverige, Tage Erlander, sa at politikernes oppgave er å bygge dansegulv, slik at enkeltmenneskene kan danse sine liv.
Kanskje må vi også bygge et politisk dansegulv, hvor de unge våger å sette sin fot. Hvor det er rom for å danse, i takt og i utakt, uten blodtørste dommere på sidelinjen. Hvor det finnes tilgivelse når noen skumper borti sidemannen, for det er jo sånt som skjer, i dansen, i livet, i politikken.
Et dansegulv hvor selv den mest uerfarne danseren får lov til å prøve seg på en piruett. Hvor selv de mest uenige meningsmotstandere kan by hverandre opp til en tango for to. Et dansegulv hvor det ikke arrangeres «silent disco», du vet, det opplegget der folk hører på sin egen musikk med hodetelefoner på.
For hvis ikke engang vi, vi som tror på frihet, toleranse og demokrati, orker å lytte til hverandre, hvordan skal vi da få dem som ikke deler disse verdiene, til å lytte?
Og hvis vi ikke våger å lytte til lyden av den taktfaste marsjen som kommer fra nord og øst, fra sør og vest. Hvis vi ikke lytter når det buldrer og braker fra himmelen i det fjerne. Hvis vi lar det utenkelige forbli utenkelig. Hvordan skal vi da klare å forhindre at det skjer igjen?
Les flere kommentarer av Synnøve Vereide Trampe
[ Anders Bjartnes: Vi må slutte å sløse ]
[ Sigrid Bonde Tusvik: Verden trenger ikke flere kurs i å leve riktig! ]