«Det er ingen grunn til å lete etter syndebukker, verken blant journalister, desker eller ledere», heter det i «Baneheia-dekningen i NRK – hva vi gjorde og ikke gjorde fra 2000 til 2022».
Det burde det vært. Oppsiktsvekkende nok nevnes ingen slike i den 17 siders lange NRK-rapporten.
«Dette handler om NRK som helhet; samarbeid og beslutninger på ulike nivåer», skriver NRK.
Berøringsangst mot de etterlatte omtales. Egenrapporten viser at berøringsangst også gjelder egne ansatte. Mulig fruktbart for julebordstemningen, men er det da noe å ta lærdom av? Hvordan da være trygge på at NRK ikke svikter igjen?
I NRK-rapporten står det at det «krever enormt med tid, kompetanse og pågåenhet å avsløre justismord». Det er smigrende å lese, men ikke nødvendigvis sannheten. Jeg brukte én arbeidsdag på å forstå mobilbeviset, beviset som utelukker at Viggo Kristiansen var på åstedet da ugjerningene pågikk. Jeg har ingen teknisk kompetanse. NRK hadde alle dokumentene i hus fra 2012 – 2013, uten å løfte en finger.
For Baneheia-saken handler mest om viljen til å avsløre et justismord. Den fantes ikke i NRK. Så over til TV 2 og deres rapport «Drapa i Baneheia i Kristiansand er etter alt å døme oppklart» En evaluering av TV 2s dekning av Baneheia-saken.
TV 2 er fornøyde med å være best på selvkritikk i mediebransjen (konkurransen er ikke knallhard, i Fædrelandsvennens rapport får journalistene mest tenning over publiseringen av Viggos takkebrev til Kristiansands befolkning sommeren 2021). TV 2-rapporten er best når særlig tidligere journalist Per Asle Rustad på forbilledlig vis beskriver blodtåka opp mot «monsteret» Viggo Kristiansen.
Både TV 2 og NRK trekker frem hvert sitt eksempel på eneste tilløp til kritisk journalistikk, begge i Viggos disfavør. I 2001 jobbet TV 2 hardt for å diskreditere Viggos mobilbevis. I 2014 jobbet NRK hardt for å diskreditere Viggos psykolog, Atle Austad, etter at det kom frem at han mente Viggo måtte være uskyldig.
Å hevde at Viggo var uskyldig var ikke gangbar mynt i 2017 heller, da jeg utga «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet». NRK ryddet flatene, men uten å gjøre egen journalistikk. I egenrapporten kaller de dette en unnlatelsessynd. Hensynet til de etterlatte skulle i stedet veie tyngre.
Det siste falt trolig også TV 2 ned på da de takket nei til en tv-dokumentarserie om Baneheia-drapene høsten 2018. TV 2 hadde da først initiert ideen overfor meg, før et forprosjekt ble igangsatt i samarbeid med TV 2s datterselskap Screen. Så fikk vi sammen stor suksess med tv-dokumentarserien «Hvem drepte Birgitte?».
Det handler om viljen til å avsløre et justismord. Den fantes ikke i NRK.
Så sa det brått stopp. Ada Sofie Austegard, mektig generalsekretær i Stine Sofies Stiftelse og mor til avdøde Stine Sofie, hevder hun stanset prosjektet. I et brev til TV 2 var hun tydelig på at hun i motsatt fall betakket seg fremtidig samarbeid med kanalen. Redaksjonsleder Niklas Lysvåg medgir at han har «opplevd det som ganske lett for henne å stoppe saker hos oss», og at «et kritisk spørsmål til henne eller stiftelsen ville tolkes som at ‘nå skal vi rippe opp dette vanvittige såret igjen’».
Nyhetsredaktør Karianne Solbrække nekter for at dette gjaldt tv-dokumentarserien. I rapporten fremgår det at TV 2 kunne ikke stå bak en serie der «Jahr selv skulle ha fortellerstemmen», der «det kun var Viggos historie som skulle fortelles» og «hva som taler for at han er uskyldig». I tillegg skal det ha vært «store utfordringer med de grafiske fremstillingene av voldtektene og drapene det ble lagt opp til».
Her kan jeg være preget av egen rolle, men her er rapporten svak. Argumentene er klassiske stråmenn, og det er trist at hverken Screen-ansatte eller jeg fikk uttale oss før TV 2 publiserte. Vi ønsket selvsagt balanse, det stiltes ikke krav om fortellerstemme og planen var naturligvis nennsom grafisk fremstilling.
Det er lett å mistenke TV 2 for å kaste Screen under bussen fremfor å erkjenne at mektige Ada Sofie Austegard fikk siste ordet.
[ Kjell Werner: Ap står i en krevende spagat ]
Screen fikk så avtale med Discovery. Men da avtalen skulle styrebehandles i Screen, satte TV 2-styrerepresentantene foten ned. Screen måtte overlate prosjektet til Monster, som fikk nei fra TV 2 på forespørsel om arkivmateriale. Ikke noe av dette er omtalt i TV 2s rapport på 80 sider.
NRKs rapport på 17 sider gir enda mindre rom for refleksjoner over egen journalistikk. NRK kaller det et skup da de fire etterlatte stilte opp sammen i Lørdagsrevyen mars 2020.
Selvkritikken bør skrus noen hakk til. Det er mye å gå på.
Reportasjen handlet primært om hvor plagsomt det var med Viggos gjentatte gjenopptakelsesbegjæringer, og ble lansert like før kommisjonen skulle legge frem en ny sakkyndig rapport om DNA-bevisene og på samme tid som Monster skulle få på plass medvirkende til sin tv-dokumentarserie.
På samme tid fikk tidligere kriminalsjef Arne Pedersen på trykk en kronikk med fullstendig udatert bevisføring. Alt handlet om Viggos skyld. Viggo ble avspist med et snaut sitat fra sin advokat.
Professor Frode Helmich Pedersen fra Universitet i Bergen, særdeles oppdatert på det nye bevisbildet i Baneheia-saken, skrev et motinnlegg, uten å få svar fra NRK. At ikke det er problematisert i NRKs egenevaluering, er uforståelig.
NRK benekter at de «har hatt noen egen agenda i denne saken». I så fall burde de i det minste reflektert over hvordan de har fungert som tilretteleggere for andre med klare agendaer. Slikt finnes ikke.
Nå venter vi på VGs evaluering av egeninnsatsen i Baneheia-saken. Og på Norsk Presseforbunds samlede rapport om medienes dekning. Selvkritikken bør skrus noen hakk til. Det er mye å gå på.
[ Stein-Gunnar Bondevik: Jakten på de beste podene ]
[ Synnøve Vereide Trampe: Sverige kan endelig reise seg fra Erdogans pinebenk ]
