Høstjakta er i gang i Osloskolen. De mest populære videregående skolene, med de beste lærerne og de beste fasilitetene, skal ha de beste elevene med de beste karakterene og de beste arbeidsvanene og de største ambisjonene.
Årets vinnere er Nydalen, Elvebakken og Foss – der er snittet over 5 for å komme inn. Spørsmålet er om skuldrene er enda høyere enn karaktersnittet?
Jeg har bare bodd ett år i Oslo – min bakgrunn er hovedsakelig nordfra, avbrutt av noen år som lektor i videregående skole på Vestlandet. Det er mye vi vet om Oslo, vi som bor rundt omkring – det meste som skjer, stort eller smått, har en tendens til å bli nasjonale nyheter.
Og vi som har lærerbakgrunn har selvsagt bitt oss merke i den årelange debatten rundt prestasjonspresset i Osloskolen, og de politiske skillelinjene som skaper dem.
Denne tida skulle være livets juvel. Men alt jeg så var stress og angst.
I år var første gang jeg fikk mulighet til å oppleve systemet på nært hold, ettersom mange av mine venner har ungdommer som skal avslutte ungdomsskolen.
Denne tida – seksten år og relativt ukysset, med ti års skolegang bak seg og utsikter til en sommer, den første uten det vanlige foreldremaset, kanskje den første sommerjobben, litt alene hjemme – denne tida skulle være livets juvel. Men alt jeg så var stress og angst.
Det er vanskelig for meg å forstå hvordan man med viten og vilje har laget et system som skaper et slikt press på så altfor sarte skuldre. Og like uforståelig er det at man tenker at det gagner samfunnet å samle de med de høyeste karakterene i én krok, og de med de laveste i en annen.
Har vi ikke bygd dette samfunnet – et samfunn som tross sine skavanker har hatt en nesten uvirkelig framgang – på den motsatte tankegangen?
Jeg skal ikke gå inn på de ulike utredningene av inntaksmodellen i skolen, det er altfor komplisert og har en historikk like innfløkt som kvotesystemet i fiskeriene.
For nye lesere kan jeg likevel si at Høyres rene karakterbaserte modell ble innført i 2009, en modell som har økt karakterjaget med minst en skulderhøyde per år. De rødgrønne har arbeidet med en alternativ modell siden de fikk makten, uten ennå å ha landet saken.
[ Dagsavisen mener: Populistisk og panisk utspill fra Unge Høyres leder ]
Men hva preger de skolepolitiske ideene som ligger til grunn for systemet slik det fortsatt foreligger? I en debatt i 2022 der sittende byråd la fram et forslag til en blandingsmodell, sa Høyres utdanningspolitiske talsperson i Oslo, Mehmet Kaan Inan: «Nå foreslår byrådet en inntaksmodell til videregående skole som vil gjøre det enda vanskeligere for de sterke og ambisiøse elevene i Oslo».
Hva i all verden sier skoleresultatene om hvor «sterk» og «ambisiøs» en femten-seksten år gammel ungdom er?
Mange av dem, og særlig guttene, er ikke i nærheten av å vite verken hvor de er, hvem de er eller hva de er – og aller minst hvor de skal. De har nok med å takle veksten, kåtheten og barten, om de ikke skal pålegges et liv som akademiker in spe i tillegg.
Og hva sier skoleresultatene om hvor «sterk» en ungdom er som igangsetter av aktiviteter i venneflokken? Om hvor sterk man er i møte med venners sorg? Om hvor ambisiøse de er for å skape det neste store bandet fra bydelen sin? Om hvilke ambisjoner de har for å skape fred mellom sine kranglende foreldre?
Om hvor sterke de er når innsatsen aldri gir dem mer enn en firer, mens venner sover seg til en sekser – og de likevel gir alt, tror alt, ved neste prøve?
Høyre stiller seg ved enden av samlebåndet og venter på realfagshjernene
Hva er det som får Høyres Inan til å sette likhetstegn mellom karakterer i grunnskolen og sterke og ambisiøse ungdommer? Svaret er ganske åpenbart – det er nedarvet fra et instrumentelt kunnskapssyn i de borgerlige partiene, og særlig «skolepartiet» Høyre.
Dette er partiet som, når næringslivet etterspør flere realister, går til skolen og øker timeantallet i matte og fysikk, videreutdanner realfagslærere, og stiller seg ved enden av samlebåndet og venter på realfagshjernene.
I en slik verden blir de sterke og ambisiøse de som lydig responderer på insentivene fra voksenverden, og gjør det som lønner seg. De som ser hva som gir gevinst, som manøvrerer i fagkombinasjonene og velger de rette miljøene, legger inn den rette innsatsen for å få de rette karakterene, som igjen sender dem på de sterke og ambisiøses universitet. Målet er å forbli i disse rekkene livet ut, og ikke på noe tidspunkt vise svakhet.
Jeg har vært leder i de siste 20 årene, og ansatt et ukjent antall mennesker i ulike stillinger. Utdanning har alltid vært en del av vurderingsgrunnlaget, men jeg har alltid, uten unntak, spurt folk om hva de har gjort utover å sørge for seg selv. Har de spilt i korps, sunget i kor, har de hatt verv, har de meldt seg frivillig? Jeg ansetter mennesker, ikke cv-er.
Hva enn politikerne i Oslo ender på, må de snarest mulig få løftet det vanvittige presset av ungenes skuldre, og få dem til å forstå at det de trodde var slutten, egentlig er begynnelsen.
Og at å dele klasserom med sterke og ambisiøse, men lite skoleflinke, medelever ikke er en straff. Det er en gave.
[ Linda Noor: Barn skal ikke være slagmark for kulturkrig ]
