Det er allerede et snaut år siden Sverige og Finland sammen søkte om Nato-medlemskap, med Russlands invasjon av Ukraina som det presserende bakteppet.
I Nato må samtlige allierte godkjenne nye medlemmer i konsensus. Dermed så Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan sitt snitt til å opptre som Natos selverklærte portvokter i møte med de to nykomlingene.
Erdogans seigpining, spesielt av Sverige, har gjort at veien inn i Nato har føltes både lang, og langsom. Dette sier noe om den sikkerhetspolitiske situasjonen Europa nå står i, for sannheten er den at ingen land har blitt godkjent i forsvarsalliansen så raskt som Finland og Sverige.
Det uttalte målet til generalsekretær Jens Stoltenberg har likevel vært å få med Sverige innen Nato-toppmøtet i Vilnius 11. og 12. juli. I tolvte time åpnet Erdogan Nato-porten for Sverige mandag kveld. Da kunne Stoltenberg endelig meddele at Erdogan vil godkjenne Sveriges Nato-søknad, og at Tyrkias nasjonalforsamling skal stemme over den så raskt som mulig.
Kristersson har åpenbart fått noen runder med buksevann av Erdogan.
Samtaler og forhandlinger med Erdogan og Sveriges statsminister Ulf Kristersson har dermed ført fram. Avtalen som nå er inngått mellom partene vil bli gjenstand for granskning og diskusjon. I tillegg kommer bilaterale løfter som formelt ikke er en del av denne avtalen.
Erdogan har det siste året stilt en skamløs rekke krav, og mange av disse er blitt delvis innfridd. De kan oppsummeres slik:
- Sikkerhetspakt og Nato-koordinator: Ifølge Stoltenberg er Tyrkia og Sverige blitt enige om en sikkerhetspakt som blant annet inkluderer samarbeid i kampen mot terror. Erdogan skal også ha fått innvilget et krav om etablering av en egen Nato-koordinator for terrorbekjempelse.
- Krav om kjøp av F-16-fly: Tyrkia har lenge ønsket å kjøpe F-16 fra USA for å modernisere sin kampflyflåte, men det har vært motstand mot dette i den amerikanske Kongressen. Tirsdag ble det likevel kjent at Joe Biden, i samråd med kongressen, vil gå videre med planene om å overføre amerikanske kampfly til Tyrkia.
Stoltenberg understreker at dette ikke var en del av avtalen som Nato har fremforhandlet. Likevel var dette åpenbart et forhandlingskort Erdogan satset på, og som han nå kan innkassere som en klar seier. I tillegg til dette har Sverige også gjenopptatt våpeneksport til Tyrkia.
- Krav om hardere svensk linje overfor PKK: Tyrkia har lenge anklaget svenske myndigheter for å «huse terrorister» og være for ettergivende overfor grupper som tyrkerne mener er muslimfiendtlige og utgjør en sikkerhetstrussel. Dette inkluderer medlemmer av Gülenbevegelsen, og ikke minst tilhengere av det forbudte Kurdistans arbeiderparti (PKK).
Svenskene har langt på vei møtt Tyrkia på disse kravene. Riksdagen i Sverige vedtok 3. mai en skjerpet terrorlovgivning, og har dessuten erklært PKK som en terrororganisasjon.
- Krav om forbud mot koranbrenning: Erdogan har gjentatte ganger gjort det klart at han ikke vil la Sverige bli med i Nato så lenge koranbrenning er tillatt i landet. Sverige har foreløpig ikke endret lovgivningen på dette, men det svenske utenriksdepartementet har offentlig fordømt brenning av koranen.
Erdogan har dessuten satt i gang en reell debatt om koranbrenning, både i Sverige og internasjonalt. Sånn sett kan Erdogan se seg delvis tilfreds med å ha stilt dette kravet.
- Krav om EU-medlemskap og økonomisk samarbeid: I siste instans høynet Erdogan innsatsen og slengte inn et krav om tyrkisk EU-medlemskap i potten i forhandlingene om svensk Nato-medlemskap. Dette var et urealistisk krav å fremme i sluttspurten, og det skjønte nok også Tyrkias president selv.
Han bør derfor si seg mer enn fornøyd med at EU i det hele tatt blir nevnt i avtalen med Sverige. Der slås det fast at svenskene aktivt skal støtte Tyrkias ønske om å bli medlem i EU. Dette inkluderer støtte til å modernisere tollunionen mellom Tyrkia og EU, og forenkling av visumprosessen til EU for tyrkiske borgere.
[ Maren Sæbø: Wagner-gruppens forretningsimperium ]
Selv om Sveriges Ulf Kristersson smilte uhemmet da han møtte pressen i går, har han åpenbart fått noen runder med buksevann av Erdogan. Om portvokteren Tyrkia måtte bestikkes med flere goder enn vi hittil er kjent med, for å slippe inn Sverige, vites ikke.
Nato-forhandlingene har vist Erdogans nesten grenseløse higen etter å fremstå sterk, både på den internasjonale scenen og på hjemmebane. Tyrkias leder har strategisk brukt Nato-alliansen for egen vinning. Tiden vil vise om det er grunn til å kritisere noen av partene for deres imøtegåelse av Erdogans krav.
Stoltenberg har uansett all grunn til å være stolt nå. Han har utvist stødig lederskap og oppnådd det soleklare målet. Med mindre Erdogan skulle finne på et nytt krumspring, vil Nato-sjefens megling mellom partene bli stående i historien som et diplomatisk og sikkerhetspolitisk kunststykke.
I den sikkerhetspolitiske verden er dette selve julaften.
For Sverige betyr Nato-medlemskapet at landet oppgir sin nøytralitet. Vi skal huske at det, til å begynne med, satt langt inne for svenskene å sende inn en Nato-søknad overhodet. Det var likevel det eneste riktige å gjøre. Realpolitikken har innhentet Sverige, den russiske invasjonskrigen truer vår alles sikkerhet. Da er det ikke rom for grenseløs nøytralitet, ei heller naivitet.
For Norden og Nato betyr svensk og finsk medlemskap en sterkere allianse, og en klarere front mot Russland. Av de samme årsakene er Nato-utvidelsen, for Vladimir Putin, et ydmykende nederlag. Putins håp var at krigen skulle bidra til at militæralliansen slo sprekker – ikke bli sterkere.
[ Dagsavisen mener: Fornuftig å kontrollere ]
Nå ser dessuten Erdogans forhold til Putin ut til å kjølne. Tyrkias tette bånd til Russland har lenge skapt hodebry for Nato, og selv om Tyrkia har støttet Ukraina med våpen, har de også motsatt seg sanksjoner mot Russland.
Til Putins fortvilelse vil Tyrkia nå godkjenne Sverige som alliert, og uttrykker attpåtil støtte til Ukrainas kamp for å bli Nato-medlem. Forrige uke utleverte også Tyrkia fem ukrainske soldater.
«Tyrkia er i ferd med å bli et uvennlig land», lyder det nå fra Viktor Bondarev, en leder i det russiske overhuset. Den siste ukas hendelser øker utvilsomt Putins vrede.
Mandag kveld feiret hele gjengen Nato-ja med øl, sier en lykkelig Ulf Kristersson. Sverige er nå inne i det gode selskap. Nato-toppene kan dermed skåle og feire, og puste lettet ut. Med god grunn. I den sikkerhetspolitiske verden er dette selve julaften.
Men samtidig som Nato-toppene klappet hverandre på skuldra natt til tirsdag, utførte Russland nye droneangrep mot Kyiv.
Og samtidig som Nato-toppene står der inne og skåler i varmen, står en mann der ute, i bitende kulde, med nesetippen mot vindusruta, som piken med svovelstikkene. Zelenskyij.
Han står der og ser inn på det gode selskap. Et selskap han ikke er invitert inn i – som han selv erkjenner at han ikke kan inviteres inn i – ikke ennå. Ikke før det er fred i Europa.
[ Synnøve Vereide Trampe: Å innføre forbud mot koranbrenning er en fristende, men farefull vei å gå. ]