Det var sikkert flere enn meg som fikk en klump i magen av overskriftene da FN lanserte nok en klimarapport på mandag. «En overlevelsesguide» ble den kalt. Huff. Når dårlige nyheter virker som uløselige kriser, er det ikke rart mange velger å ikke forholde seg til dem. En av tre nordmenn unngår nyhetene, fordi de kjenner det går utover psyken eller fordi de blir overveldet av mengden informasjon. Jeg mistenker at denne typen oppslag er blant de mange helst ønsker å scrolle forbi.
Nå må vi sette alle kluter til og gjøre alt vi kan, så raskt vi kan
Men, bak overskriftene ligger en godt bevart hemmelighet: Klimapolitikk er ikke hokus pokus. Vi har mange rapporter som forteller oss hva vi trenger å gjøre for å kutte utslippene og ta vare på naturen. Vi har allerede teknologien som trengs og nok penger til å få det til.
Klimapolitikk er først og fremst et spørsmål om vilje og prioriteringer. Nabolandene våre har kuttet mellom 30 og 40 prosent av sine utslipp, mens norske utslipp har så å si stått på stedet hvil siden 1990. En gjennomsnittlig nordmann forurenser langt mer enn en gjennomsnittlig svenske. Det skyldes forskjellig politikk over tid. Ikke minst skyldes det Norges store oljesektor.
Den viktigste beskjeden fra FNs klimapanel er at politikerne ikke lenger kan behandle klimapolitikk som en stor meny de kan velge fra. Vi kan ikke lenger si «ja, vi kutter gjerne litt i flyreisene, men vi må spise like mye biff», eller «vi kan bygge noen solcellepaneler, men vi må fortsette å lete etter enda mer olje». Det er ikke lenger enten-eller, men både og. Nå må vi sette alle kluter til og gjøre alt vi kan, så raskt vi kan.
Dagens utfordringer med energikrise i Europa, inflasjon, fattigdom og økende ulikhet, løses på en måte som også løser klima- og naturkrisen. Det har EU allerede forstått. Deres svar på både pandemien og på dagens energikrise har vært å øke ambisjonsnivået for overgangen til et bærekraftig samfunn. USA har sendt sjokkbølger gjennom verdensøkonomien med Bidens nye Inflation Reduction Act, som har skapt uro i resten av vesten for at amerikanerne nå vil trekke til seg nye grønne bedrifter som ellers ville etablert seg i Europa.
I Norge har regjeringen gått motsatt vei. Norges svar på pandemien var en gigantisk redningspakke for oljeindustrien. Det har skapt en investeringsboom på norsk sokkel som presser ut andre næringer. Regjeringens svar på energikrisen er nå at vi må fortsette å lete etter mer olje og gass for Europas skyld. Men Europa trenger gass nå, ikke olje i 2040. De nye olje- og gassfeltene vi finner nå, vil ikke stå klare før utslippene i de rike landene bør være kuttet til ca. 0. Regjeringens politikk er et åpent veddemål mot at verdens land lykkes med å bremse den globale oppvarmingen.
[ Kjell Werner: Barnets beste må veie tyngst ]
Dessverre tilsløres denne debatten av feilaktige påstander og identitetspolitikk. Arbeiderpartiet bruker sin taletid til å hevde at MDG og andre som kritiserer regjeringens politikk, ønsker å «legge ned olja over natten». Jeg har ikke hørt om noen som ønsker det. Samtidig bruker Senterpartiet landsmøtet sitt til å angripe vegetarianere. For dem er klimapolitikk ikke en viktig oppgave for å trygge Norge, men en trussel mot vår identitet.
Hva kunne regjeringen gjort isteden? Er her tre forslag:
Erstatte all motorveiutbygging med kollektivutbygging og lavere kollektivpriser. Regjeringen har brukt 3 milliarder kroner på å gjøre det bitte litt billigere å fylle bensin og diesel. For 3 milliarder kunne regjeringen gitt alle i Norge et nasjonalt reisekort som man kan reise så mye man vil med over hele landet, til 500 kr.
Erstatte oljeleting med havvind. I Norge investeres mye mer i økt oljeutvinning enn i fornybar energi. Samtidig er FN uvanlig klare i at all leting etter nye oljefelter og all utvikling av olje- og gassfelter er inkompatibelt med å stoppe farlig global oppvarming. Regjeringen må derfor legge fra seg sine slagord om «utvikle, ikke avvikle», og umiddelbart si nei til alle nye olje- og gasslisenser. Den pågående utbyggingsbonanzaen på norsk sokkel stjeler verdifull kompetanse og kraft fra nye grønne arbeidsplasser.
Gjøre det lett å velge grønt. Den mest lavthengende frukten i klimapolitikken er å fjerne momsen på brukt, reparasjon og utleie, og på frukt og grønt. Regjeringen må også gjøre det lettere å spare strøm ved å gå inn for at Enova skal betale halvparten av regningen når du installerer varmepumpe eller etterisolerer. Isteden gir regjeringen mest i strømstøtte til de som bruker mest strøm, og kutter i energisparetiltakene til ENOVA.
Ikke minst, må de store partiene slutte med pekeleken og at andre (olje)land skal ta mer ansvar enn oss. Som FNs generalsekretær sa under rapportlanseringen: «Å kreve at andre går først, sikrer bare at menneskeheten kommer sist».
Nå må regjeringen bestemme seg for at klima faktisk skal være rammen for all deres politikk, slik Støre lovet barnebarna sine før han ble statsminister. Kanskje ville flere orket å lese nyhetene om Arbeiderpartiet og Senterpartiet begynte å levere på klimapolitikken også?
[ Kronisk nyresyk: – Da Wenche fikk en ny nyre endret alt seg ]
