Senterpartiets landsmøte vedtok denne helgen en resolusjon for strengere ruspolitikk. Partiet ønsker at politiet skal sikres lovhjemmel til å avdekke bruk og besittelse av narkotika.
Intensjonen er i utgangspunktet god, for det er helt klart behov for tydelighet i hvordan politiet skal håndheve lovverket. Men først og fremst er det behov for en tydelig lov.
Flertallet på Stortinget stemte mot Solberg-regjeringens rusreform i 2021. Forslaget om avkriminalisering av bruk og besittelse av narkotika til eget bruk falt dermed bort. Likevel var det bred enighet i Stortingets justiskomité om at rusavhengige burde slippe straff.
Utopien er å finne en middelvei mellom forbud og frislipp. Dette er i praksis nærmest umulig
Dette sendte et politisk signal som har skapt stor forvirring. Høyesterett tolket politikerne dit hen at rusavhengige ikke skal straffes for narkotikabruk. Denne tolkningen har allerede gjenspeilet seg i tre dommer. Deretter valgte Riksadvokaten å instruere politiet til å legge Høyesteretts tolkning til grunn.
Resultatet er at det i praksis er blitt gjennomført en rusreform i det stille, utenfor loven. På godt og vondt, kan man kanskje si.
Det positive er at tunge rusmisbrukere i dag ikke blir møtt med straff for bruk og besittelse av mindre mengder narkotika. Denne praksisen er det bred politisk enighet om.
Men så var det neppe slik at politibetjenter flest pleide å jage slitne narkomane før Høyesterett kom med sin nye tolkning.
[ Kjell Werner: Siden finansministeren har sagt A, burde han også ha sagt B. ]
Politikernes fravær av handling har fått store konsekvenser. Både for politiet, og for alle som ikke ønsker at ungdommer skal kunne ruse seg uten at politiet griper inn.
Politiet er satt i en ubehagelig skvis. De er instruert til å ikke ta rusavhengige, men skal fortsatt slå ned på såkalte rekreasjonsbrukere. Dette høres enkelt ut hvis man følger fordommene som forteller oss at rusavhengige er lett identifiserbare.
Les flere kommentarer av Synnøve Vereide Trampe
Noen rusbrukere vil aldri havne på gata, eller på Plata, uansett hvor avhengige de er. Noen vil aldri bli tatt, uansett om de sniffer seg herfra og til månen. De kan være pent kledd, med familie og i full jobb, men like fullt rusavhengige.
På den andre siden kan en som ser mindre ressurssterk ut, som tar seg en joint langs Akerselva, fort betraktes som en rusavhengig. Eller ikke. Det er jo umulig å vite.
Om du blir tatt, eller tatt vare på, kommer an på hver enkelt politibetjents utøving av skjønn.
[ I halvannen time ble Johannes liggende med et massivt hjerteinfarkt og vente på hjelp ]
Nylig skrev Klassekampen at flere unge ruser seg, mens færre blir fulgt opp av politiet. Også hjelpeapparatet rapporterer om en dramatisk nedgang i unge som henvises.
Senterungdommens leder, Andrine Hansen-Seppola, forteller til Altinget: «I russetida mi i fjor opplevde jeg at russ gikk fra buss til buss og sniffa kokain. De hadde en oppfatning av så lenge de hadde stoff på forskjellige steder, ville ikke politiet kunne igangsette noen tiltak».
Det er åpenbart krevende for politiet å vite hvor grensen går. Konsekvensen er at de nærmest har sluttet å aksjonere mot rusbruk overhodet. Det var aldri intensjonen til Stortinget.
Likevel er det noe som skurrer, hvis det faktisk er slik at politiet mener de ikke har handlingsrom til å gripe inn i kokainbruk blant ungdommer. Dette viser at også politiet er i limbo. Mange vegrer seg for å gripe inn, både i frykt for å trå feil, og i frykt for å bli hengt ut i sosiale medier.
Parallelt har skandalen rundt Norsk Narkotikapolitiforening neppe bidratt til å styrke politibetjenters selvtillit i møte med rus på gata.
[ Kathleen Buer: Fattigdomsturister bør skjerpe seg ]
Høyesterett har dessuten også akseptert lavere straff for en ikke-rusavhengig, etter at de avslo en anke i fjor. Fordi det er en glidende overgang mellom avhengighet og ikke-avhengighet. Og fordi det er vanskelig å opprettholde prinsippet om likhet for loven, hvis straffenivået spriker for mye.
Utopien er, og bør være, en gylden middelvei mellom forbud og frislipp. Men i praksis viser dette seg å være nærmest umulig.
Solberg-regjeringens rusreform havarerte fordi Arbeiderpartiet, som var på vippen, vedtok at de ikke ønsket en avkriminalisering på sitt landsmøte. Siden da har rusreformen vært i limbo. Den både eksisterer, og ikke-eksisterer.
Dermed hviler det nå et tungt ansvar på regjeringen, som jobber med en ny rusreform.
[ Kronisk nyresyk: – Da Wenche fikk en ny nyre endret alt seg ]
Både Senterpartiet og Arbeiderpartiet har slått fast at rusavhengige skal møtes med helsehjelp fremfor straff. Likevel ønsker de, i motsetning til SV, ikke en avkriminalisering. Det er med andre ord litt av et kunststykke de planlegger å fremlegge.
Det er dessuten grunn til å stille spørsmål ved løsningen Senterpartiet nå foreslår.
De ønsker at politiet igjen skal kunne kroppsvisitere, ransake mobiltelefoner og ta urin- og blodprøver av mennesker med små brukerdoser. Det er en galei som kan føre rett tilbake til økt stigmatisering og mistillit.
Nå må regjeringen sørge for flertall for en rusreform som rydder bort all tvil og forvirring.
For mens rusreformen er i limbo, skjer det to ting: Antallet ungdommer som bruker narkotika, øker. Og rusavhengige fortsetter å dø av overdoser.
[ Kommentar: Kina fyller tomrommet etter USA ]
[ Sjefsforsker: Derfor kan Xis fredsplan være godt nytt for Ukraina ]