Med Irak og Oman som fødselshjelpere og Kina som garantist, har Saudi-Arabia og Iran blitt enige om å gjenoppta diplomatiske forbindelser og fornye ånden fra årtusenskiftet. Den gangen ble det inngått to avtaler – én om handel, investeringer, teknologi og kultur i 1998, og én om bekjempelse av organisert kriminalitet, terrorisme, narkotikahandel og hvitvasking av penger i 2001. Nå skal samarbeidet gjenopptas.
USA prøver fortsatt å kontrollere regionen med militære midler. Kina tenker utvikling med sine partnere og følge det opp med investeringer
I bakgrunnen ligger den lenge varslede nedbyggingen av det amerikanske militære nærværet i Midtøsten. USA har fortsatt et stort antall baser og militære støttepunkter der, men har ikke samme troverdighet som før. I bakgrunnen ligger også det kinesiske økonomiske nærværet, som verdsettes mer eller mindre over alt. «Utvikling» ligger øverst i det kinesiske verdihierarkiet, og det passer bedre enn vestlige firmaers snevre opptatthet av profitt.
Kina, Saudi-Arabia og Iran slutter opp om grunnprinsippene i FN-pakten – statlig suverenitet, territoriell integritet og ikke-innblanding i indre anliggender. USA er ikke der, særlig ikke sett fra Midtøsten. Når dette skrives minnes en hel verden angrepet på Irak for 20 år siden og krigene og elendigheten som fulgte i kjølvannet.
I det siste har araberlandene begynt å spre sin avhengighet på flere andre for å redusere sin sårbarhet og utvide sitt handlingsrom i en omskiftelig verden. Saudi-Arabia har gått i spiss. Landet samarbeider med Russland i OPEC+, og Kina er den største oljekunden. De er ikke med på sanksjonene mot Russland, men gir humanitær støtte til Ukraina. Kommunikeet fra Xi Jinpings besøk i Riyadh i desember rader opp en lang serie samarbeidsområder og felles posisjoner. De er så samkjørte som to land fra ulike deler av verden kan bli.
Mens Xis besøk var usedvanlig framgangsrikt, var Bidens besøk noen måneder tidligere ett av de mest mislykkede toppmøtene i moderne diplomatisk historie. Biden ba Saudi-Arabia øke oljeproduksjonen for å lette inflasjonspresset; bin Salman svarte at han måtte snakke med OPEC og Putin om det. Resultatet ble redusert produksjon. Biden sa han ikke ville trekke seg ut av Midtøsten og la Russland, Kina og Iran fylle tomrommet; araberne trakk på skuldrene.
Saudierne kutter ikke båndene til amerikanerne, men gjør seg mindre avhengig av dem samtidig som de skaffer seg nye partnere. Emiratene og mange andre land følger etter. For små og mellomstore stater er dette geopolitikkens abc.
Triangelet Saudi-Arabia, Russland og Kina støtter og forsterker hverandre og trekker regionen østover til Asia og Kina. Det geopolitiske vannskillet mellom Øst og Vest går ikke lenger ved Iran, men lenger vest, ved Saudi-Arabia. Israel, Jordan og Egypt er fortsatt i den amerikanske folden. Sistnevnte er påfallende passivt.
Et annet triangel består av Iran, Russland og Kina. Det har vært der lenge, men er ikke er like dynamisk. Iran tynges av sanksjoner og indre opptøyer og evner ikke å reformere seg selv. En langsiktig avtale med Kina forespeiler store investeringer, men foreløpig har det ikke blitt noen fart i oppfølgingen. Interessefellesskapet er imidlertid klart og tydelig.
[ Trine Østereng: Vi trenger FN som fordelingspoliti ]
Sammenstiller vi disse trianglene er det én relasjon som har manglet. Mellom Saudi-Arabia og Iran har det vært isfront. De to rivalene har vært en propp til hinder for normalisering og samarbeid i en årrekke. De har gjort en rekke voldelige anslag mot hverandre og de har vært på motsatt side i Libanon, Syria, Irak og Jemen og pustet til ilden der. De har ledet hver sin innflytelsessfære: Iran en sjia-sfære gjennom Irak, Syria og Libanon, hvor sunni Hamas og Islamsk jihad også hører hjemme, og Saudi-Arabia en sunnisfære med de andre arabiske monarkiene i kjernen.
Den nye avtalen fjerner denne proppen og har potensial til å løse opp i de nevnte konfliktene. Intet mindre. Kina har underskrevet og dermed påtatt seg et medansvar for gjennomføringen av den. Slik var det ikke med avtalene for 25 år siden.
Det rører på seg allerede. Dagen etter at avtalen var i havn startet partene i Jemen forhandlinger om fangeutveksling, og reaksjonene fra Irak og Libanon var også spontant positive. Å sikre våpenhvilen i Jemen og følge den opp med en fredsavtale er presserende. Men alle vet at det ligger utallige små og store humper i veien, så bare tida vil vise hvor mye av potensialet som blir virkeliggjort.
Les flere analyser av Sverre Lodgaard
For Israel er dette dårlig nytt. Abraham-avtalene, som åpnet dørene til Emiratene, Bharain, Marokko og Sudan kan videreføres, men den store ambisjonen om felles front mot Iran har fått et skudd for baugen. Den amerikanske reaksjonen er også lunken. De hilser avtalen velkommen – hva skulle de ellers ha sagt – og henviser til Saudi-Arabia for mer informasjon. De er tilskuere til Kinas debut som fredsmegler mens de selv står utenfor, og det etterlater en vond bismak.
Midtøsten har vært et voldelig sted så langt tilbake som nåværende makthavere kan huske, og ordtaket «aldri så galt at det ikke kan bli verre» er en gjenganger. Hvis man planlegger militært ut fra en slik virkelighetsforståelse risikerer man å få mer av samme. USAs militære engasjementer i dette århundret bærer sterke vitnemål om det.
USA prøver fortsatt å kontrollere regionen med militære midler. Landet er ikke rigget for konfliktløsning og samarbeid med økonomiske og politiske virkemidler. Det er blitt proteksjonistisk så det holder, og amerikanske firmaer er bare sånn måtelig interessert i Midtøsten. Det er her Kina har sin styrke, med en sterk stat som kan tenke utvikling med sine partnere og følge det opp med investeringer.
Så hva vil USA foreta seg? En atomavtale med Iran ville vært et kjærkomment bidrag, men en mer sannsynlig reaksjon er nye anstrengelser for å begrense den kinesiske innflytelsen. Det er et overordnet hensyn nå til dags.