Folk utenfor Vålerenga godter seg over 42,7 millioner kroner i minus, isolert sett et skandaløst tall som gir kritikerne av klubben vann på mølla. Arbeiderklubben fra Oslo Øst er helt avhengig av tilskudd fra en av Norges råeste kapitalister som sitter i London og redder klubben fra økonomiske havari år etter år.
Omdømmemessig er det krise, men realitetene i klubben er litt mer nøkterne. Målet om å gjøre seg uavhengig av investor Tor Olav Trøim var inne på et godt spor i 2020 og 2021. Så valgte man å hente inn dyre navn i fjor uten å selge, og koblet med strømpriser og et vrient sponsormarked, kom smellen. Men den var altså avklart med eieren.
Så kan man stille fornuftige spørsmål om AS-modellen er veien å gå, og om det er riktig at denne klubbdriften skjærer klar av å havne i rød sone i Norges Fotballforbunds omfattende økonomiske regelverk. Kortversjonen er at Vålerenga har en investor som betaler regningene, og da får VIF lov å fortsette som alle andre.
Bodø/Glimt, Molde og Rosenborg er Vålerengas tøffeste konkurrenter og alle disse tre hadde vanvittige inntekter fra spillersalg i fjor. I Vålerenga ble det en sportslig avveining om de skulle selge unna spillere for å gå økonomisk i pluss eller om de skulle unngå spillersalg for å komme høyest mulig på tabellen. De valgte det siste. Vålerenga ble nummer seks.
Etter ett tap på elleve kamper og nær klubbrekord i antall seire på rad i august og september i fjor, kom smellen med 0–3 for Rosenborg på Lerkendal og 0–6 for Bodø/Glimt på Intility med en ukes mellomrom. Vålerenga vant ingen av sine seks siste kamper og havnet dermed utenfor det som er vannskillet økonomisk i fotballen nå: Å komme til Europa og klare å vinne noen kamper der.
Mens millionene rant inn hos de tre medaljelagene foran, rant millionene ut av Vålerenga. Klubben forklarer selv smellen med innkjøpene av Stefan Strandberg, Torgeir Børven og Simen Juklerød, rutinerte spillere de ville ha inn i et veldig lovende, men altfor ungt mannskap. Vålerenga hadde 15 spillere på aldersbestemte landslag i fjor, ingen i Norge var bedre. Men man vinner ikke Eliteserien med juniorspillere. Men de voksne må prestere. Torgeir Børven scoret 5 mål på 13 kamper i fjor, sist han var her, for ti år siden, scoret han 16 mål på 33 kamper.
I kjølvannet av dette vil valgkomiteen kaste styreleder Tuva Ørbeck Sørheim og erstatte henne med den tidligere toppspilleren Jørgen Jalland. Nå er det ikke VIF-karrieren hans som begrunner valget, men hans evner som forretningsmann. Problemet er at han ikke er valgbar på det kommende årsmøtet mandag på grunn av for kort fartstid i klubben. Og Ørbeck Sørheim har ikke bedt om noen avløsning.
Kontrollkomiteen i klubben har kritiske merknader til styredriften og styret er åpenbart ikke enige i alt. Det skal de heller ikke være. Men det er ikke der skoen trykker rundt A-laget. Det er sportssjef Joacim Jonsson og hovedtrener Dag-Eilev Fagermo som kjenner presset. Det er de som må treffe med spillerkjøpene og spillerlogistikken.
Rosenborg hentet et nesten ubeskrevet blad i Casper Tengstedt fra dansk fotball i fjor og solgte ham videre for over 100 millioner kroner til Benfica. Det er slike lykketreff alle i denne industrien drømmer om. Bodø/Glimt har eksportert spillere fra gullfabrikken i årevis. Økonomisk har de havnet i en egen divisjon i norsk målestokk. Og kan handle deretter.
Det er denne leken Vålerenga bestemte seg for å være med på. De ville satse ressurser på et lag som kunne ta kampen opp. Men det viste seg å være langt unna. Og hvor står de nå?
Nå koster det kanskje 30.000 kroner døgnet å drifte Intility i vinterkulda, men kjøret må bare fortsette. Osame Sahraoui er solgt for anslagsvis snaut 20 millioner (sum ikke bekreftet) og Odin Thiago Holm skal etter planen være neste storsalg. Målet er at flere av unggutta også skal nå den statusen. Det krever et samspill mellom gode resultater, smarte agenter og klubber som ser potensialet, men først og fremst resultater. Vålerenga må vinne fotballkampene også mot de beste norske lagene. Så enkelt. Og så vanskelig.
