Selv om to år er lang tid, fortsetter det å komme skremmende nyheter om hva som egentlig skjedde under stormingen av den amerikanske kongressen 6. januar 2021 – og i timene, dagene og ukene som ledet fram til det voldelige angrepet på demokratiet.
De nye detaljene kommer i forbindelse med rapporten til spesialkomiteen for gransking av angrepet 6. januar, som er oppnevnt av Representantenes hus. De siste dagene er utskrifter av en lang liste med vitnemål offentliggjort.
Den avsluttende rapporten er på 845 sider. Komiteen er ikke i tvil om sin konklusjon: Én mann er ansvarlig for 6. januar. Ingenting av det som skjedde, ville ha funnet sted uten Donald Trump. Det er helt korrekt. Men Trump kunne aldri ha gjort det han gjorde hvis han hadde stått alene.
[ Rapport: Trump «tente ilden» for Kongresstormingen – og bør ikke kunne stille til valg igjen ]
Les flere kommentarer fra Hege Ulstein
Detaljene om hva som skjedde og hva som var målet viser at det var ikke bare et opprør. Det var ikke bare en sint mobb som kom ut av kontroll. Det var et bevisst, lenge planlagt forsøk på statskupp. Alle tenkelige og utenkelige midler ble tatt i bruk: Løgn, manipulasjon, svindel, misbruk av rettsapparatet, lovstridig annullering av valgresultater, udemokratisk press mot folkevalgte – og til slutt opprør, vold og drap..
Komiteen anbefaler at Donald Trump straffeforfølges av myndighetene. De peker på at han har brutt fire lovbestemmelser. Minst. Han forsøkte å hindre kongressen i å godkjenne valget ved å manipulere fram falske valgmenn og ved å sende mobben mot Capitol Hill. Han forsøkte å svindle amerikanske velgere ved å stjele valget. Han konspirerte for å få andre til å komme med falske forklaringer om stemmetall. Og han startet og hjalp til med å gjennomføre et ulovlig opprør.
Antidemokratiske manipulatorer som Trump klarer ikke å ødelegge institusjoner, folkestyre og lovverk på egen hånd. De må ha hjelp.
Nå skal Justisdepartementets spesialetterforsker Jack Smith ta stilling til hva som skjer videre. Han får tilgang på det omfattende og rammende materialet komiteen har samlet inn.
Men i løpet av juledagene er det også kommet sensasjonelle nyheter om Trumps skatteforhold. Fredag kveld ble ligningene hans offentliggjort. Helt siden Trump meldte seg på i kampen for å bli president, har han latt være å offentliggjøre skatteopplysningene sine, stikk i strid med tradisjon og sedvane i USA.
[ Trumps skattemeldinger fra hans tid som president er offentliggjort ]
Tidligere er det blitt avslørt hvordan Trump snakket om at han ønsket å bruke skattemyndighetene for å angripe fiendene sine mens han var president. Det er grunn til å spørre om det faktisk skjedde, og ett forhold, som fortsatt granskes, peker seg ut:
Tidligere FBI-direktør James Comey og hans medarbeider Andrew G. McCabe ble utsatt for svært omfattende kontroll og revisjon i regi av den amerikanske skatteetaten i 2017 og 2019, da Trump var president. Comey fikk sparken av Trump mens han undersøkte påstandene om russisk innblanding til fordel for Trump i forbindelse med 2016-valget.
I tillegg viser det seg at skattemyndighetene i USA ikke reviderte og gjennomgikk Trumps egne skatteopplysninger da han var president, slik de skal. Først etter at han hadde gått av, ble dette gjort. Og bare én person ble satt på jobben.
Så kan man spørre seg: Er dette noe å mase med nå? Angrepet på kongressen er gammelt nytt, og Trumps skattesak strekker seg tilbake til i alle fall 2015.
Det er likevel et par viktige grunner til at vi ikke skal glemme 6. januar 2021 med det første.
For det første skal vi være glade for at rettsstatens og folkestyrets grundige prosesser sakte, men sikkert jobber for at de som har noe å svare for, stilles til ansvar. At forbrytelser har konsekvenser, også for de aller mektigste bandittene.
For det andre viser sakene knyttet til både skattevesenet og kuppforsøket at Trump hadde hjelpere i en velutviklet administrativ infrastruktur som sto til tjeneste. Helt vanlige mennesker som var villige til å sette sin lojalitet til hans korrupte planer foran lojaliteten til demokratiet og rettsstaten. Som var mer opptatt av å beskytte sin egen posisjon enn å beskytte integriteten til folkestyret.
Rapporten fra 6. januar-komiteen beskriver i detalj hvordan vitner ble tilbudt «hjelp» fra Trumps håndlangere slik at de skulle unngå å fortelle sannheten uten å begå mened under høringene. Ved å si at de ikke husket, vise til det femte grunnlovstillegget som beskytter borgere mot å inkriminere seg selv, eller ved å svare omtrentlig, vagt og kort. Utskriftene viser at enkelte ikke engang ville svare på hvilken utdannelse de har.
Særlig ett eksempel er tankevekkende. Cassidy Hutchinson leverte et knusende vitnemål mot Trump da hun stilte i en direktesendt høring for 6. januar-komiteen i juni. Men utskriftene av hennes i alt fire møter med komiteen viser at hun var i sterk tvil og ble utsatt for et vanvittig press fra Trumps folk.
Cassidy Hutchinson tok det hun kaller speil-testen: Hun måtte kunne se seg selv i øynene.
Etter først å ha føyd seg og sluttet seg til Trumps narrativ, tenkte hun gjennom saken på nytt. Hun tok det hun kaller speil-testen: Hun måtte kunne se seg selv i øynene. En viktig støtte og inspirator for henne var å lese om varslerne i Nixon-administrasjonen på 1970-tallet, og hva som fikk dem til å ta sjansen på å gjøre det rette. Nå er Cassidy Hutchinson selv blitt et forbilde.
[ Eirik Hoff Lysholm: Jeg fant trøst i en historie om en fotballmamma fra Drammen. ]
Antidemokratiske manipulatorer som Trump klarer ikke å ødelegge institusjoner, folkestyre og lovverk uten hjelp. Da Hannah Arendt dekket rettssaken mot nazisten Adolf Eichmann i Jerusalem i 1961, dissekerte hun presist den systematiske ondskapen.
Hun skrev: «Når vi tenker på en forbryter, forestiller vi oss noen med kriminelle motiver. Og når vi ser på Eichmann, har han egentlig ikke noen kriminelle motiver. Ikke det som vanligvis forstås som «kriminelle motiver.» Han ville gå sammen med resten. Han ville si «vi». Og å gå sammen med resten og å ville si «vi» på denne måten, var nok til å gjøre den største av alle forbrytelser mulig».
Dette dype, menneskelige instinktet kan samle oss, skape solidaritet og gode flokker. Men det kan også være farlig. Det gjør vi lurt i å ikke glemme.
Godt nytt år.
