Russland er en sak for seg, men kritikk mot Kina og Iran sitter også løst. Dette er USAs erkefiender. Og sammen med noen europeiske land har vi filleristet Qatar. Der har USA vært snillere, for den største amerikanske flybasen i Midtøsten ligger i dette landet.
I rivaliseringen mellom stormaktene har Vesten spilt det ideologiske kortet. Den brutale russiske framferden i Ukraina har skjerpet bruken av det. Mer enn noen gang etter den kalde krigen har vi piggene ute i forhold til autoritære styreformer og brudd på menneskerettene. Selektivt alt etter som anledningene byr seg – slik vil det alltid være – og sivilsamfunnet har ofte vært raskere på labben enn regjeringen. På kort tid har det skjedd et stemningsskifte.
Det er noe kaldt og uforsonlig over det å kutte forbindelser
Menneskerettighetene er ubetingede og universelle. Å fremme dem er vår rett og plikt, derfor gjelder det å finne de mest effektive fremgangsmåtene. At noe av det som rapporteres er tendensiøst og overdrevet, er ikke så alvorlig når det kommer til stykket, for det lar seg ofte korrigere. Det som ikke får oppmerksomhet, er et større problem. Hovedsaken er at kritikken har en påfallende tendens til å munne ut i ett enkelt svar på hva som fungerer: Sanksjoner, boikott og kanselleringer – kutte forbindelsene og mane til enighet om det – som om dette er en oppskrift som passer alle utfordringer.
I forhold til Russland er det ikke stort mer å kutte. Punktum ble satt ved sprengningen av gassledningene gjennom Østersjøen. For EU er gass fra andre autoritære regimer og dyr LNG fra Texas, produsert ved fracking og derfor miljøskadelig så det holder, å foretrekke. For vår del står fiskeriforvaltningen med Russland og russisk leveranse av fisk i tre norske havner igjen. Det er ikke mye, men ordningen kritiseres for å være usolidarisk mot våre europeiske allierte. Vi har til og med hatt saker hvor russisk pass har vært noe så nær grunn god nok til å stenge folk ute. Klokt eller uklokt: Dette løpet er kjørt, og Russland kan takke seg selv.
[ Trine Østereng: Romjulstida gir rom for ettertanke rundt dei lyse tinga frå 2022 ]
Forholdet til Kina beveger seg i samme retning. I NATOs siste strategidokument heter det at Kina er en sikkerhetsutfordring, og Jens Stoltenberg pekte nylig på forholdet mellom politisk frihet og frihandel og antydet at sistnevnte burde begrenses til fordel for førstnevnte. Det går i så fall inn i et større mønster med amerikansk proteksjonisme, nye sanksjoner mot handel med teknologisk avanserte produkter, og en globaliseringsprosess som er på retrett.
Men fører kutt i frihandelen til større politisk frihet for kineserne? Det er ingen holdepunkter for å tro det. Samtaler og handel til gjensidig nytte er antakelig en bedre oppskrift, i det realistiske perspektiv at det skal mye til for å rugge på den asiatiske kolossen. Å banke i bordet og si nei til en ny frihandelsavtale blir fort patetisk.
Det avgjørende for oss er hvordan forholdet mellom EU og Kina – de to store handelsblokkene – utvikler seg. EUs retningslinjer fra 2019 var nyanserte og pragmatiske. Nå er tonen mer restriktiv. I Tyskland kjempes det om veivalget. Forbundskanslerens nylige besøk i Beijing var omstridt, men Kina er fortsatt Tysklands største partner i varehandelen.
Med Iran har vi lang erfaring. Amerikanske sanksjoner og fordømmelser har styrket de konservative i Teheran, og iranske utfall mot USA har styrket de uforsonlige i Washington. Etter valgene i 2021 – de første etter at Trump vraket atomavtalen og innførte massive sanksjoner – fikk Iran konservativ ledelse i alle de viktigste institusjonene. Folket lider både under sanksjonene og det repressive styret, med blodige demonstrasjoner i 2019 og 2022 som resultat, men uten tegn til sprekkdannelser blant makthaverne.
Det samme spørsmålet kan stilles til Iran som til Cuba. Hva kunne det blitt til om ikke USA hadde gjort sitt beste for å ødelegge og isolere? Iran fra kuppet mot folkevalgte Mossadeq i 1953 og sanksjonene etter revolusjonen i 1979; Cuba fra Castros inntog i Havanna i 1959.
[ Linn Stalsberg: Dette er historien om julesangen som omfavner Ukrainas frigjøringskamp før og nå ]
I forbindelse med verdensmesterskapet i Qatar ble vertslandet kraftig fordømt av norske politikere, idrettsledere og andre sivilsamfunnsaktører. Qatar er ikke blant verstingene i Midtøsten, men tidvis virket det som noen av våre største medier hadde bestemt seg for å kjøre en kampanje mot landet og tilbød virkelighetsbeskrivelser som passet til kampanjebildet. Særlig gjaldt det fremmedarbeidernes situasjon. Igjen ble det ropt på boikott. Fotballforbundet frarådde det riktignok og valgte en dialoglinje i stedet. Men dialog forutsetter at man i utgangspunktet viser respekt for samtalepartneren og ikke starter med krav og fordømmelser.
Mesterskapet ble for øvrig en suksess i de flestes øyne, i Midtøsten og Afrika ikke minst. Den norske holdningen ble ikke forstått av alle, og ikke godt mottatt av de fleste.
Generelt er det noe kaldt og uforsonlig over det å kutte forbindelser, og ofte er det ikke rasjonelt heller, men det er blitt tidens tann. Kontakt og samarbeid kan virke bedre, men har lett for å bli mistenkeliggjort. Vi har all rett til å ytre oss, men mange vegrer seg for å gjøre det av frykt for å bli definert ut av det gode selskap.
Ved inngangen til et nytt år er fred i Ukraina det største ønsket. Vi kan søke en fred som lar folk bo der de kjenner seg mest hjemme, en fred i humanitetens navn. Eller vi kan ta utgangspunkt i folkerett og statlig suverenitet, som skal sikre orden og fordragelighet mellom statene, men som tidvis går på bekostning av minoriteters ve og vel. Tilnærmingsmåte til side: Alt må prøves for å gjøre den diplomatiske beredskapen best mulig.
Godt nytt år!