Det skjedde i de dager at koret jeg synger i begynte å planlegge årets julesanger. Da vi fikk notene til «Carol of the Bells» og så komponistens navn, Mykola Leontovych, begynte bjellene å ringe på mer enn en måte. Var ikke dette et ukrainsk navn? Men hvorfor er det en amerikaner, Peter J. Wilhousky, som har skrevet teksten? Hva er egentlig historien her?
«Carol of the Bells» er blant verdens mest spilte julesanger. Den hypnotiserende stemningen sangen inviterer til, har blitt brukt i filmer som «Harry Potter» og «Alene Hjemme». Du har garantert hør den.
Olav Trygvasson og Harald Hardråde må ha hørt denne sangen
Men historien om denne sangen, som opprinnelig heter «Schehdryk», stammer fra førkristen tid i landet vi i dag kjenner som Ukraina. Som et vårlig ritual, ble denne sunget for å velsigne gode avlinger, da svalene kom tilbake fra afrikansk varme. Sent på 1600-tallet fikk folkesangen et opprykk og ble en del av nyttårsritualet under tsar Peter den første, som ønsket å nærme seg Europa og flyttet nyttårsfeiringen sin nærmere vår egen. Med på lasset flyttet han vårsangen til januar. Dermed ble sangen sunget for å feire både nyttår og avlinger, av sanggrupper som gikk fra gård til gård, og gjerne sang den i avanserte harmonier.
Det er så man undrer seg: På 1000-tallet bodde Olav den hellige i Gardarike, slik dagens Ukraina beskrives i sagaene. Hans sønn Magnus ble oppdratt i Kiev, noe også unge Olav Trygvasson delvis ble, mens Harald Hardråde giftet seg med ukrainske Ellisiv. De må ha hørt denne sangen. Kanskje sunget den. Tok noen av disse med deg toner fra denne inn i våre egne folketoner?
Men den moderne komposisjonen vi kjenner igjen i «Carol of the Bells» begynner med kampen for et fritt Ukraina i 1917 og med komponisten selv, Leontovich. Han var aldri redd for konflikt med ulike styresmakter, gjerne gjennom å bruke kraften som finnes i korsang.
Leontovych ble født på Luciadagen i 1877 i landsbyen Monastyrok i Ukraina, og skulle opprinnelig som sin far, farfar og oldefar bli prest. Men den musikkglade familien satte sitt preg på han, og i stedet utdannet Leontovych seg innen musikk, og ble lærer, kordirigent, og komponist. I 1902 giftet han seg med Claudia, og fikk raskt to døtre. Dette hindret ikke småbarnsfaren i å støtte streiker og protester mot tsar Nikolas den andre i Donetsk 1905, gjennom å møte opp med koret sitt og synge ukrainske, polske, jødiske, armenske og russiske folkesanger for dem. Leontovych trodde at sang kunne løfte menneskers mot, men havnet snart i trøbbel for disse stuntene, og ble sendt tilbake til hjemprovinsen. Det var i denne perioden han komponerte sangen «Schehdryk», basert på den gamle vår- og nyttårssangen om svalene. Men verden fikk ikke høre den før premieren i 1916.
Under Russlands ulike tsarer måtte Ukraina undertrykke språk, musikk, kunst og kultur. Etter den russiske revolusjonen i 1917 lovet Lenin republikken mer selvbestemmelse, og ukrainsk kultur eksploderte. Men det var også noe annet som eksploderte, nemlig en borgerkrig som skulle vare i 5 år, da en lang rekke aktører gikk til krig mot bolsjevikene og hverandre for makt over land og folk.
I dette kaoset var Ukrainas president, Symon Petliura, under press. Bolsjevikene nektet ukrainerne selvstendigheten de ønsket. Men nå, i 1919, visste Petliura at det skulle være et viktig møte i Paris der verdens ledere skulle samles for å tegne opp Europas grenser etter første verdenskrig. Dette var hans store sjanse til å tale Ukrainas sak! Men hvordan? Jo, tenkte Petliura, vi sender ut våre beste sangere i et kor som viser verden hvilken moden kulturnasjon vi her. Petliura kontaktet Leontovych.
De neste tre årene turnerte koret hans i 45 byer i 10 europeiske land for å synge ut støtte til Ukrainas selvstendighetskamp.
Koret var en stor suksess. Blant annet sang de sangen som i dag er Ukrainas nasjonalsang, men den store hiten som fikk publikum til å gå amok og be om mer var: «Schehdryk».
I 1922 reiste koret til USA med samme agenda; støtte til et fritt Ukraina. De fikk strålende kritikker, men slet med at de stadig vekk ble ansett som et russisk kor, og med at folkedraktene ble beskrevet som «primitive bondedrakter fra den sørlige delen av Russland». Koret turnerte til 1924, gjennom 36 stater og 155 byer. De sang i Carnegie Hall, og spilte noen av sangene inn på plate. «Schehdyryk»-innspillingen fra 1922, som også ble en hit i USA, kan du finne på internett i dag.
[ Eirik Hoff Lysholm: Å skyte en julegran! ]
Leontovych selv fikk aldri nyte USA-suksessen. Høsten 1919 ble Kiev en kort periode overtatt av Hvitegardistene som jaget byens intelligentsia, og han måtte flykte til Tulchyn med familien. Der startet han byens første musikkskole, etter at den han jobbet på ble stengt ned av bolsjevikene. Natt til 23. januar 1921, mens han besøkte sine foreldre i anledning nyttår, ble Leontovych drept av en mann som hatt bedt om husvære for natten. Lenge var den offisielle historien av drapsmannen var en landeveisrøver, men i dag antar man at han etter all sannsynlighet var en undercover rødegardist.
I 1936 skulle den amerikanske kordirigenten og komponisten Peter J. Wilhousky, fra New York, finne en sang til ungdomskoret sitt. Han husket vagt en ukrainsk folkesang han for mange år siden hadde hørt i Carnegie Hall. Wilhousky hadde selv ukrainske røtter, fra den delen av landet som hadde blitt Tsjekkoslovakia. Siden koret hans ikke kunne synge på ukrainsk, ville han lage en engelsk tekst, og i 1973 fortalte han selv i et brev til en ukrainsk avis at han syntes han hørte bjeller i musikken, og at det var derfor han valgte å skrive en tekst om dem.
I dag oppfordres kor og folk verden over til å synge «Carol of the Bells» til støtte for Ukrainas frigjøringskamp. Kraften i en sang kan være sterk, kanskje sterkere enn vi tror.
Syng ut denne julen, og la oss sammen ringe bjellene for folk i Ukraina.
Som det står i sangteksten fra 1936:
Oh how they pound.
Raising the sound.
O’er hill and dale.
Telling their tale.
[ Lars West Johnsen: Jonas Gahr Støres nyttårsforsett må være å få SV inn i regjering ]