Kommentar

Til minne om mer enn en mann

«God fredag»-spalten: Jeg leste om min gamle kveldsredaktørs dødsfall på Facebook, fjesboka. Det fikk meg til å føle på vemod for journalistikkens ansiktsløse mestere.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Noe av det som har vært forskjellen på en stor abonnementsavis og en liten, har ofte vært dødsannonsene og minneordene over dem som har dødd. De fleste av dem står som regel bare i den store avisen. Derfor lider den lille, for alle vil jo vite hvem som dør. Sånn har styrkeforholdet mellom abonnementsaviser nærmest vært styrt av døden. Om man historisk hadde spurt abonnentene til Arbeiderbladet (dagens Dagsavisen), Rogalands Avis, Fremtiden eller Demokraten om hva de har savnet mest med avisen sin, ville mange ha svart dødsannonser og minneord.

I dag er imidlertid medieutviklingen i ferd med å fjerne behovet for avisenes dødsannonser. Folk dør på Facebook før det når avisen, og de fleste av oss klarer å holde oversikt bedre enn vi gjorde før. Derfor gikk det bare noen timer fra et dødsfall sist helg til jeg kunne lese det på Facebook. Det fikk meg til å reflektere over journalistikkens utvikling, førstesider og algoritmer da jeg leste Facebook-meldingen om at VGs mangeårige kveldsredaktør Jan-Erik Lauré er gått ut av tiden sju år etter at han ble pensjonist. Jeg ble jeg fylt av vemod. Ikke bare på grunn av livets gang og et dødsfall som kom for tidlig, men også av det som Janik representerte.

Jan-Erik Lauré, «Janik» blant alle i VG, var en legende for alle som har jobbet i Norges største avis. Janik var mannen med Norges mest tabloide fingerspissfølelse. Han nøt hele avishusets respekt, men utenfor Akersgata var han like usynlig som han var allestedsnærværende inne i VG-huset. Janik var salgsrekordenes kveldsredaktør og presseetikkens balansemester, men han lot journalistikken skinne og journalistene få æren utad.

Janik var salgsrekordenes kveldsredaktør og presseetikkens balansemester.

—  

I fire og et halvt år jobbet jeg i Verdens Gang. Som journalist opplevde jeg vår sagnomsuste redaksjonssjef mer som en myte og som en journalistisk retningssnor enn som en faktisk person. Det var Janik som satte standarden for det vi strakk oss etter. Så jobbet jeg på desken, og fikk der oppleve legenden på nært hold. Det var moro og krevende, tøffe tilbakemeldinger og varm humor.

I motsetning til de fleste som i dag preger mediene og setter dagsorden like mye som det Jan-Erik Lauré en gang gjorde, hadde Janik intet behov for å tre fram i rampelyset selv.

—  

Mens algoritmene fylte min Facebook-vegg med gamle kollegers varme ord om Janik, fikk det meg til å tenke at han paradoksalt nok var en influenser for mange av oss som fikk gleden av å jobbe med ham. Men i motsetning til de fleste som i dag preger mediene og setter dagsorden like mye som det Jan-Erik Lauré en gang gjorde, hadde Janik intet behov for å tre fram i rampelyset selv. Hvil i fred.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen