Kompisene mine så bare etter fotballresultatene i lokalavisene, men jeg begynte tidlig å lese spalten «Fotnoter» av Gudmund Andreassen på side 2 i nå nedlagte Nordlandsposten i Bodø. Alle i byen visste hvem Gudmund var. Bondesønnen hadde jobbet i avisen siden han var 22 år og vært sjefredaktør en periode på 70- og begynnelsen av 80-tallet. For meg var han den kloke avisskribenten som fikk meg til å lese tekster med mening lenge før jeg oppdaget Knut Hamsun, Dag Solstad og Jens Bjørneboe.
Av og til når jeg klikker på bastante meninger fra en av dagens samfunnsdebattanter eller bloggere, får jeg samme følelse som etter å ha gått skrubbsulten inn på fastfoodrestaurant. Etterpå er jeg tilsynelatende mett, men full av anger og en litt rar tomhetsfølelse som snart endres til ny sult. Gudmunds kommentarer var som alt annet enn fastfood, de var som mormors beste husmannskost. Man ble mett og glad, og ville ha mer dagen etter. Gudmund ropte aldri, men på en lun og fin måte, gjerne med litt humor, snakket han til oss lesere om ting som førte til ettertanke.
I påsken gikk Gudmund bort. 87 år gammel la han fra seg kommentarpennen for godt. Jeg leste det i byens gjenværende avis, et resultat av den avisfusjonen som for noen år siden markerte at de nye medietider hadde inntatt min hjemby. Det var imidlertid i den redaksjonen han hadde brukt mesteparten av livet i at jeg møtte Gudmund personlig omtrent samtidig som jeg ble myndig. Etter et langt presseliv hadde Gudmund en stille autoritet, en slags aura, som bare er noen få forunt. Det hendte at jeg fikk muligheten til å skrive på samme plass som læremesteren de gangene han ikke kunne levere «Fotnoter». Jeg var så stolt at jeg holdt på å sprekke.
Hver gang jeg setter på trykk min «God Fredag»-hilsen til leserne av Dagsavisen, Rogalands Avis, Fremtiden og Østfold, har jeg Gudmund og inspirasjonen fra ham i tankene. Ord på denne plass skrives ikke for hastige klikk, men for at jeg ydmykt skal forsøke å fortelle noen hverdagshistorier som av og til kan oppleves nyttige for folk. I samme ånd som «Fotnoter».
FOTNOTE: Jeg fortalte min mor at jeg hadde tenkt å skrive en tekst om Gudmund. Da viste det seg at hun fortsatt har en perm med et dusin over 25 år gamle «Fotnoter». Hun kikket senest på dem for noen uker siden. Det er vel det som må kunne kalles den rake motsetning av flyktige klikk. God fredag!