Det som har skapt mest høylytt debatt rundt statsbudsjettet er innføring av grunnrenteskatt på havbruk, den såkalte lakseskatten. Grunnrente er et begrep i økonomisk teori som ble innført av den såkalte markedsøkonomiens far, Adam Smith. I «Wealth of Nations», publisert i 1776, beskrev han hvordan grunneiere av landområder fikk en ekstraordinær høy avkastning som ikke var proporsjonal til investeringene. Siden har begrepet blitt brukt om skattlegging av verdier knyttet opp mot bruk eller utvikling av naturressurser, der det ikke er gründerens egeninnsats alene som skaper verdien.
Alle er enige om at vi trenger skatt for å finansiere alt vi er enige om at staten skal drive med, og litt til. Fra forsvar og beredskap til helsehjelp og et sosialt sikkerhetsnett. Utformingen av skattene og avgiftene er selvsagt avgjørende. De må fremme, ikke hemme verdiskaping, virke utjevnende og slå rettferdig ut.
Jeg ble ikke politisk aktiv som 16-åring fra Groruddalen for å kjempe for lavere skatt for laksearvinger
Det manglet ikke på næringer som før valget var glade for utsiktene til en mer aktiv næringspolitikk. Jeg tror ikke de forventet krav om kvinner i styrene til 300.000 små og mellomstore selskaper over hele landet, økt utbytteskatt, økt arbeidsgiveravgift for sårt tiltrengte, høyt utdanna arbeidstakere og økt formuesskatt for norske eiere. Det kan de jo reflektere litt over selv.
Solberg-regjeringen utredet grunnrenteskatt for havbruksnæringa, som er en næring som bruker av fellesskapets ressurser for å produsere milliardverdier. Da satte næringen i gang et stormløp mot de politiske partiene for å få utredningen lagt i skuffen. Det ble den. Det var ingen som den gang sa at, jo men vi vil veldig, veldig gjerne betale mer skatt, så la oss ta en dialog på hvordan den best kan innrettes for å ikke hemme verdiskaping og sørge for en rimelig inntektsfordeling mellom stat og lokalt. Det var bare nei.
Den gang mistet regjeringen handlingsrommet til å gjøre en skatteveksling, men innførte i stedet produksjonsskatt og auksjoner for oppdrettsløyver. Så næringen har rett i at den betaler langt mer enn bare selskapsskatten. Men nå skjer akkurat det jeg fryktet. I stedet for en fornuftig innføring av en rimelig grunnrenteskatt, legges skattene på toppen av hverandre. Formuesskatten har økt, utbytteskatten har økt, produksjonsavgiften er beholdt og selskapene har allerede betalt prisen for auksjonene. Så hvordan føler de dette går?
«Forretningsmenns interesser kan ofte være forskjellig fra, og til og med motsatt av, fellesskapets interesser. Derfor bør aldri deres forslag til nye lover eller reguleringer bli vedtatt uten grundig og kritisk overveielse. Dette er mennesker som generelt har en egen interesse av å lure eller til og med undertrykke fellesskapet».
Ordene kommer verken fra Bjørnar Moxnes eller Audun Lysbakken. De stammer fra nevnte Adam Smith. Han var en like sterk kritiker av statlig inngripen som han var av kapitalister. Særlig når særinteresser fikk politisk beskyttelse gjennom offentlige reguleringer som hindret fri konkurranse eller særskilte privilegier på fellesskapets bekostning. En næringsvennlig politikk handler ikke bare om å lytte til næringslivets interesser, men å handle i fellesskapets beste.
Disse trenger ikke være motsetninger. Men at noen gjerne vil ha lavere skatt, statlige subsidier, unntak fra reguleringer eller særreguleringer som beskytter dem selv, burde ikke overraske. Særlig vi på høyresida, særlig vi som er opptatt av en velfungerende, velregulert markedsøkonomi, burde være kritiske til særinteresser. Da undergraver vi de samme markedsmekanismene som jeg mener nettopp tjener fellesskapet, et fellesskap som består av både arbeidstakere, næringsliv, det sivile samfunn og velferdsstaten.
[ Kjell Werner: Husk baksiden av Høyres medalje ]
Noen har en gang sagt at noe sånt som at det ikke er Gud han har et problem med, men bakkemannskapet hennes. Jeg har litt samme forhold til kapitalister. Jeg ble ikke politisk aktiv som 16-åring fra Groruddalen for å kjempe for lavere skatt for laksearvinger som flasher sin nye Aston Martin på Instagram eller for norske milliardærer som sender snippene sine til rens i London. Det til tross for at jeg misliker ordet rikinger, og ikke har noe problem med at folk faktisk er rike.
Så lenge rikdommen har oppstått i et godt regulert marked, på like betingelser og med anstendige lønns- og arbeidsforhold, så har jeg ikke noe problem med at noen har råd til en Aston Martin eller sender snippene sine til London. Det jeg derimot har et problem med er når politikere og kapitalister finner sammen om lover og reguleringer, skatter og avgifter, som beskytter særinteresser mot konkurranse og gir privilegier til de allerede privilegerte.
Det er kanskje markedsøkonomiens dårligste venner som egentlig er markedsøkonomiens verste fiende, og ikke kommunister og sosialister. De som vil ha privilegier, beskyttelse og «konkurransedyktige rammevilkår» på bekostning av fellesskapets interesser. Fellesskapets interesser i denne sammenheng er god konkurranse, likebehandling og gode rammevilkår.
Dersom en bedrift får privilegier som nærmest gir dem en monopolsituasjon, vil det over tid føre til dyrere priser og dårligere produkter og tjenester. Dersom en bransje får lavere skatt, må andre betale mer. Dersom noen får statlige subsidier, er det andre som må overføre mer av sitt overskudd til staten. Dersom skatter og avgifter er dårlig innrettet, får vi skjevheter i økonomien som skaper store forskjeller og er systemisk urettferdig. Det fører til en politisk og økonomisk polarisering ingen av oss er tjent med.