Mahsa Amini var kurder. Da hun ble arrestert av det iranske moralpolitiet og døde i fengsel, var kurderne i nordvest blant de første som reagerte. De hadde andre motiver i tillegg, for liksom sine etniske brødre i Tyrkia, Irak og Syria kjemper de for selvstyre. Folk i det nordlige Teheran var også tidlig ute, for der er liberale holdninger utbredt.
En video viste en ung kvinne som løsnet hodeplagget, hev seg rundt så håret flagret og kastet hijaben på bålet. Det var en symboltung appell om frigjøring. Snart sluttet menn og kvinner, unge og gamle, rike og fattige på tvers av Irans mange etnisiteter seg til i protest mot myndighetenes innblanding i dagligliv og privatliv. Når moralpolitiet sjekker om pardans og folkedans foregår i det skjulte, om klesdrakten sitter for løst eller om alkoholholdige drikkevarer konsumeres, treffer det en nerve hos folk. De er inderlig lei formynderiet. Retten til å bestemme over eget liv er grunnleggende, ikke bare i feminismen. I det siste har den konservative regjeringen strammet til og forsterket misnøyen.
Tidligere demonstrasjonsbølger har dreid seg om økonomi. I 2019 gjaldt det prisøkningene på bensin og elektrisitet. De siste par årene har økonomien bedret seg litt med drahjelp fra tjenestesektoren og høye oljepriser, men hverdagen er fortsatt tøff. Landbruket lider av vannmangel og industrien av høye elpriser. Biden har videreført Trumps sanksjoner, og forhandlingene om gjeninnføring av atomavtalen står i stampe. Det ventes ingen fortgang før mellomvalgene i USA.
[ Dagsavisen mener: Vi testes nå, Norge ]
Nå som tidligere har folk ropt «død over diktatoren». Noen vil endre politikken og da må øverste leder Ali Khamenei vekk, for han er uløselig knyttet til de kulturelle tvangstrøyene og revolusjonsgardens hardhendte håndhevelse av forbudene. Andre vil fjerne den islamske republikken, dvs. regimeskifte. Misnøyen har spisset seg til, for nå er hele det politiske toppsjiktet konservativt.
I det iranske politisk systemet er det en håndfull maktsentre: Øverste leder, presidenten, nasjonalforsamlingen, Vokterrådet, rettssystemet og revolusjonsgarden. Tidligere har de vært styrt av folk med ulik politisk farge – noen konservative, noen moderate og noen reformorienterte – som har konkurrert om posisjoner og innflytelse, fram og tilbake. Noen ganger i liberal retning, andre ganger i konservativ osv., innen en ramme hvor grensene for det tillatte voktes av Revolusjonsgarden. Men etter valgene i fjor er det konservativ ledelse på alle hauger. Derfor reflekterer regimet mindre av det rører seg i befolkningen. Sagt på en annen måte sitter makta skjevere i forhold til det iranske samfunnet enn den har pleid å gjøre. Ved fjorårets valg antydet også øverste leder at silingen av valgbare kandidater kanskje hadde gått for langt.
[ Trine Østereng: Ein bråkete men god budsjettlekkasje ]
Den konservative ensretting av myndighetsorganene har sammenheng med den tilspissede konflikten med USA og Israel og det ekstreme sanksjonspresset landet er utsatt for. All erfaring viser at de konservative skor seg på fiendtlige omgivelser.
Demonstrasjonene har sin klangbunn i tidligere konflikter og opptøyer. Liksom i Kurdistan har de tatt tidligere konflikter og protester opp i seg. Noen effektiv akkumulering av misnøye er det likevel ikke, for nå som før har demonstrasjonene vært spontane, lederløse og uorganiserte. Det er ingen som samler trådene til en motkraft som myndighetene kan forholde seg til og eventuelt forhandle med.
Så lenge opposisjonen er fragmentert har makta lett spill. Gnisten Mahsa Amini tente brenner fortsatt, men formodentlig tar den slutt på omtrent samme måte som tidligere. Når myndighetene kjenner seg trygge vil øverste leder Ali Khamenei holde en tale og si at nok er nok, hvorpå Basij – Revolusjonsgardens avdeling for kontroll med opptøyer – får i oppdrag å sette punktum. Da kan det bli mer vold.
[ Jo Moen Bredeveien: Hva med litt partipisk? ]
Garden ble opprettet av republikkens grunnlegger, Ayatollah Khomeini, ved et hell i uhellet. Uhellet var Saddam Husseins felttog mot Iran; hellet at krigen gjorde det mulig å opprette en elitestyrke med egen marine, hær og flyvåpen på til sammen 150.000 mann underlagt øverste leder. Under den arabiske våren hadde Egypts folkevalgte president Mohammed Morsi ingen slik styrke å støtte seg på, og ble et lett bytte for hæren og rettsapparatet.
Fins det lys i enden av tunnelen for våre verdier, for menneskerettigheter og demokrati? Det dystre svaret er nei, det gjør ikke det, for maktspillet går fram og tilbake innenfor den rammen revolusjonen definerer og Garden vokter, og det går ingen tunnel ut av rammen. Iranerne er fanget i sitt eget system.
Det mindre nedslående, men ikke så ambisiøse svaret er jo, det har vært bedre før og det kan bli bedre heretter. Iran har tross alt en grad av ytringsfrihet som er sjelden vare i Midtøsten, og landet har tilløp til demokrati gjennom valg av president og nasjonalforsamling. Det er ikke så mye verdt nå, men har potensial til noe bedre.
Norge kan bidra ved å støtte iranernes ønske om menneskelige friheter og rettigheter, slik stortingspresident Gharahkhani har gjort, og ved å fremme økonomisk og kulturelt samkvem og føre dialog med landet. Krigstrusler, sanksjoner og boikott gjør vondt verre.
