To år har gått siden 59 tidligere ledere for 22 paraplystater – allierte land som ikke har egne atomvåpen – publiserte et skriv der de anbefalte sine land å slutte seg til Forbudstraktaten mot atomvåpen. Gjennomgangstonen var den humanitære tilnærmingen til atomvåpenspørsmålet, men underskriverne – som omfattet to tidligere generalsekretærer i Nato – var åpenbart innforstått og komfortable med de forsvarspolitiske konsekvensene av sine tilrådinger.
Å borre i premissene og de underliggende resonnementene, synes både unødvendig og utidig.
Den norske regjeringen er ikke der, og ikke våre nye allierte heller. Sverige og Finland har riktignok signalisert at de kan tenke seg å kopiere den norske atom- og basepolitikken. Verken USA eller de europeiske atommaktene har noe ønske om å stasjonere atomvåpen i Norden, så den er grei. Basepolitikken, derimot, har lenge vært i bevegelse her til lands og kan by på problemer for de andre. Men når det gjelder Forbudstraktaten, som atommaktene misliker så dypt, holder de nordiske landene seg på avstand som observatører, omtrent som Tyskland og Nederland.
Det de 59 ikke sa, men formodentlig mener, er at forsvarspolitiske analyser fører til samme konklusjon som den humanitære tilnærmingen. For det gjør de. Her er noen stikkord:
Europa-kartet er radikalt forandret. Hadde det kommet til krig mellom Nato og Warszawapakten på 1980-tallet kunne USA brukt atomvåpen mot landene i øst og sovjetiske stridskrefter der. Ikke mot sovjetisk territorium, for da ville gjengjeldelse mot USA følge. Men når østeuropeerne nå er med i Nato, har den bruksmåten falt bort.
[ DEBATT: Rygge flyplass blir ikke noen NATO-base. Den blir ett hundre prosent amerikansk ]
I dag er det aktuelle spørsmålet hvordan man best møter et russisk angrep på et Nato-land. Vil ikke atomvåpnene være nyttige for å slå tilbake et slikt angrep? De amerikanske atomvåpnene i Europa er underlagt en ordning hvor USA kontrollerer våpnene og de europeiske vertslandene avleveringsmidlene (flyene). Etter boka må begge medvirke hvis våpnene skal brukes, men for et land som Tyskland vil det være særdeles vanskelig å autorisere bruk av atomvåpen i nærområdene.
Nato-øvelser kaster lys over problematikken. Simuleringene begynner gjerne med at Russland sprenger noen få bomber over et Nato-land. Noen ganger reagerer man med å bombe Belarus, Russlands eneste gjenværende allierte i Europa, andre ganger svarer man med konvensjonelle våpen. De har høy presisjon og stor ødeleggelseskraft nå til dags og Nato er konvensjonelt overlegent, så de vektlegges mer og mer. Under den kalde krigen var det motsatt: Da trengte man atomvåpen for å stå imot en antatt sterkere konvensjonell motstander.
En annen lærdom fra øvelsene er at hvis man først begynner å bruke atomvåpen er fortsettelsen opptrapping inntil alt som skal forsvares er ødelagt. Folk med god tilgang til erfaringene som er høstet sier det alltid har endt slik. Ett forbehold må tas: Øvelser er øvelser og virkelighetens verden kan være annerledes.
Hva er lærdommene fra Ukraina? De russiske stridskreftene viste seg svakere enn de fleste hadde trodd. Ser vi på ressurstilgangen burde vi egentlig ikke vært overrasket, for den ligger på nivå med mellomstore stater og det gjør det russiske nasjonalproduktet også, men nå får vi det demonstrert. Natos konvensjonelle overlegenhet er dørgende. Raslingen med atomvåpen har heller ikke hjulpet russerne.
Alt dette er argumenter som står på egne bein og forutsetter ikke samarbeid og velvilje fra andre. Det er en fordel, som blant annet betyr at vi kan og bør styre unna atomfrie soner, for slike soner forutsetter en medvirkning fra atommaktene som ikke kan påregnes nå til dags. En kritisk masse er nødvendig – enkeltland makter det neppe – men samkjøringen kan ta mange andre former, alt fra likelydende selvpålagte restriksjoner via felleserklæringer til traktatfesting gjennom medlemskap i Forbudstraktaten.
Blir ikke strategisk analyse for komplisert for folk flest? Alva Myrdal og Inga Thorson, som frontet den sosialdemokratiske kvinnebevegelsens kamp mot svenske atomvåpen på 1960-tallet, gjorde en nyttig erfaring. Da de debatterte strategi med militære ledere i radio og fjernsyn og etter hvert følte de trakk det lengste strået, opplevde de gjennombrudd for sin sak. Det var ikke det at folk skjønte alle de kompliserte militære og tekniske argumentene, men de hadde veldig fine øyne og ører for hvem som vant debatten.
I dag står argumentenes styrke mot den iboende kraften i «business as usual». Den etablerte liturgien hamres inn. Nato er en kjernefysisk allianse, de amerikanske atomvåpnene i Europa er limet i alliansen. Hele tiden må det rustes opp, nå gjelder det å stå sammen, dette er ikke tiden for nye utspill som svekker samholdet. Det er ingen tvil om hvem som har overtaket. Det holder å gjenta overskriftene. Å borre i premissene og de underliggende resonnementene, synes både unødvendig og utidig.
[ Lars West Johnsen: Trumps tropper på vei mot makt ]
Begrunnelsen for satsing på forsvar uten atomvåpen må derfor forberedes med tanke på en annen verden bortenfor Ukraina.
Meningsmålingene viser overveldende motstand mot atomvåpen og tilsvarende støtte til Nato. Derfor spør mange om en slik omlegging vil rokke ved alliansen og det norske medlemskapet. Svaret er høyst sannsynlig ingen av delene. Nato har alltid vært en mosaikk av posisjoner. Noen har atomvåpen, andre har andres atomvåpen på sitt territorium, noen har sagt nei til stasjonering av atomvåpen i fredstid, og de Gaulle tok Frankrike ut av Nato uten at alliansen falt sammen av den grunn. Om et antall paraplystater forlater kjernevåpenstrategien vil USA fortsatt ønske å ha dem med i alliansen.
