En av de bedre nyhetene i forrige uke kom fra den lille plenen bak statsministerens bolig i Parkveien i Oslo. Der holdt Jonas Gahr Støre sin sommerlige pressekonferanse. På spørsmål om utviklingen i frihandelsforhandlingene med Kina, svarte han: «Det er ikke stor fremdrift i forhandlingene …»
Han tilføyde at regjeringens sikkerhetsvurderinger i dag er «på et helt annet nivå» enn for fem eller ti år siden. «Det må reflektere forholdet til alle land».
Ordvalget tyder på at Norge ikke lenger arbeider med samme glød for en frihandelsavtale med Kina. De stygge meldingene fra diktaturet i øst er blitt for mange, og i Ukraina fortsetter Russland sin nådeløse krig med Kinas åpenlyse forståelse. På toppen av det hele fortsetter kinesiske hackere å angripe institusjoner og selskaper over hele verden, også i Norge. Støre viste da også til de åpne vurderingene fra norske sikkerhetstjenester, som år for år har utpekt Kina og Russland som våre alvorligste sikkerhetstrusler.
Lille Norge fortsetter å by seg fram for et Kina som blir stadig mer uspiselig
Frihandelsforhandlingene ble innledet i 2008 mens Jens Stoltenberg var statsminister. Samme år imponerte Beijing med å holde de mest fargesprakende – og dyreste – olympiske leker noensinne. Etterpå ville «alle» til Østens oppadstigende rike, for vi kunne ikke overleve uten å få en bit av verdens største marked. Visstnok.
Ingen spurte om hva vi levde av før Kina åpnet seg for verden. Det var heller ingen tok seg bryet med å analysere Kinas politiske system og den fare det representerer. Slikt er nemlig vanskelig, til og med ubehagelig. For noen i Arbeiderpartiet var det kanskje nok at Kina tross alt var «sosialistisk», og at de kinesiske lederne viste stor interesse for Norge som sosialdemokratisk velferdsstat.
Kanskje tenkte også Jens Stoltenberg slik inntil han havnet på en større arena og fikk sjansen til å følge Kina på en annen måte. Underveis lærte han at Kina ikke lar seg godsnakke med, og at landet tar seg stadig mer til rette. Som han formulerte det i en alvorstale til Nordisk råd i fjor høst: «Det er noe vi ikke har opplevd på mange hundre år at den sterkeste, største makten i verden ikke tror på våre verdier. Og det er den verden vi beveger oss mot etter hvert som Kina vokser fram».
Stoltenberg oppfordret de nordiske land til å forsvare de verdiene vi har kjempet for og som vi fortsatt tror på. Men hvordan skal vi gjøre det?
Det opplagte svaret er at en frihandelsavtale med Kina er et dårlig virkemiddel. For bak ethvert ønske om frihandel, ligger et dypere ønske om mer samkvem, ikke mindre. Tanken er at begge parter skal få adgang til hverandres markeder uten toll og andre hindringer. Men Kina er ikke hvilket som helst land. Landet styres av et regime som fengsler sine hjemlige kritikere og raser mot sine utenlandske. Det er et diktatur som til stadighet tyr til trusler og økonomisk utpressing for å nå sine mål. Fra 2010 til 2016 var det Norge som led, nå er det Litauen, Australia og flere andre.
Det sier seg selv at en frihandelsavtale vil gjøre Norge mer sårbart for kinesisk utpressing. Selv om vår samhandel med Kina ennå er beskjeden, vil frihandelsavtale vil skape langt flere bindinger. På sikt kan de bli så mange at det blir umulig for oss å tale Beijing midt imot – når situasjonen krever det. Allerede i dag er vi nokså vage. Så hva da om ti, femten eller tjue år?
Vi må verne oss mot land som ikke vil oss vel. Det gjør vi best ved å begrense vår eksponering overfor Kina og forsterke vårt samarbeid med demokratiske land i og utenfor Europa, økonomisk som politisk. Samtidig skal vi videreføre de delene av Kina-samarbeidet som er av global betydning, som helse og miljø. Kort sagt, vi må finne ut hva som er viktig og uviktig i våre relasjoner med regimet i Beijing.
I sagaen om Norges frieri overfor Kina har det vært mye å le og gråte av, fra de første naive festtaler til den famøse fellesuttalelsen i 2016, den som brakte oss ut av Asias kaldeste fryseboks. «I love China», erklærte fiskeriminister Per Sandberg da han året etter entret talerstolen på en utendørsscene i Beijing. Sandberg lo, og kineserne skrattet enda høyere – tenk at en langveisfarende minister kunne gå så lett på Kina-kroken.
To år senere dukket landbruksminister Olaug Bollestad (KrF) opp i den forjettede by med en drøm om å selge melk, ost og svin til 1,4 milliarder kinesere. «Kina er et gedigent land så vi klarer ikke å dekke deres behov, men vi kan bidra med det vi kan», sa hun til NRK. I kofferten hadde hun ifølge Nationen «en solid bunke med søknader».
Kineserne var ikke særlig interessert i de norske svinene, og hvordan gikk det med søknadene? Ikke særlig bra, for Bollestad ble ikke tatt på alvor. Derfor gjør Norge denne sommeren en ny kraftanstrengelse for å dytte norske svin og meieriprodukter på kineserne, denne gang med landbruksminister Sandra Borch (Sp) i manesjen.
Bakgrunnen for fremstøtet er Jonas Gahr Støres telefonsamtale med Li Keqiang, sin kinesiske kollega, i slutten av april. Samtalen var visstnok så positiv at den skapte et «momentum» som regjeringen gjerne vil utnytte, fremgår det av e-poster som Dagbladet har fått tak i.
Det norske initiativet har ingenting med frihandelsforhandlingene å gjøre. Likevel forteller de at lille Norge fortsetter å by seg fram for et Kina som blir stadig mer uspiselig. Mest av alt røper det en norsk naivitet på grensen til det utillatelige. I en verden rammet av miljøkrise er det heller ingen god idé å sende enda flere fly fra Gardermoen til Beijing fullastet med norsk svinekjøtt.
Les flere kommentarer av Torbjørn Færøvik
Norge mangler en konsistent Kina-politikk. Mye av forklaringen er at våre ledende politiske partier har vegret seg for å definere Kinas politiske system og rolle i verden. Resultatet er at kortsiktige økonomiske interesser har fått veie tyngre enn seriøse politiske overveielser. Halen av norske næringslivsledere som har fulgt med på de norske signingsferdene til Kina, har alltid vært lang. Dette uheldige samrøret har ikke fått den oppmerksomhet det fortjener. Næringslivet må aldri få lov til å legge premissene for norsk utenrikspolitikk.
Utfallet av regjeringens nyorientering av forholdet til Kina vil i stor grad avhenge av de beslutninger som tas i Brussel. Også i EU og NATO har det kinesiske diktaturet lenge vært et undervurdert fenomen. Nye signaler er ventet de kommende ukene og månedene. NATO-møtet i Madrid vil gi oss en ny pekepinn. Derfor velger Jonas Gahr Støre å sitte på gjerdet. Inntil videre.