LO-kongressen 2022 er over. Den har avslørt noen organisatoriske utfordringer for gigantforeningen, som har satt seg som mål å nå en million medlemmer.
Kontinuitet, kontinuitet, kontinuitet, understreket valgkomiteens leder Mette Nord, fra det mektige Fagforbundet, da hun torsdag la fram sin innstilling til ny LO-ledelse. Det er mange hensyn å ta. Balansen mellom privat og offentlig sektor, forbund og kjønn må finnes. For en organisasjon som nettopp har opplevd kontinuitetsbrudd på verst tenkelige vis da LO-leder Hans Christian Gabrielsen brått ble revet bort i fjor, er stabilitet å foretrekke. Peggy Hessen Følsvik fortsetter som leder for Landsorganisasjonen fram til 2025, kom på plass tidligere i uka. Det har aldri vært tvil om at hun, en populær og sympatisk leder, er veien videre.
Alle vil ha Peggy. Men dette er også et problem. Onde tunger kan med rette hevde at man kan plassere medlemmer fra den øvrige LO-ledelsen i enhver avisredaksjon uten at noen vil dra kjensel på dem. LO er i dag for avhengig av ett ansikt utad. Den øvrige ledelsen er for anonym. I en stadig raskere spinnende mediekultur, må man ha sterke profiler. Folk å identifisere seg med. En av fem unge leser ikke nyheter. Kampen om oppmerksomheten er brutal, men avgjørende. Særlig viktig er det når man kjemper den gode sak.
[ Lars West Johnsen: Men hva skjer når LO selv er kapitalisten? ]
Hessen Følsvik blir 62 år i november. Det samme blir hennes ny andre nestleder Steinar Krogstad. Det er ingen alder i vår tid. Men LOs ledelse er blitt betydelig eldre siden Gabrielsen tok over i 2017. Da var det en snittalder hos de utvalgte åtte på topp i LO på 49 år. Nå er snittet 55 år. Det understreker inntrykket av en alderstegen organisasjon som har utsatt framtidsvalgene til kongressen i 2025.
Kontrasten ble utsøkt eksemplifisert under LO-kongressens festmiddag torsdag kveld.
Unødvendig utdatert blir også debatten under en kongress der forslagsfristen var 1. november 2020. Altså tilpasset at toppmøtet skulle gå som planlagt koronavåren 2021. Den ble nødvendigvis utsatt, men det ble ikke tidsfristen LO-grasrota hadde for å komme med sine innspill. Kanskje var det for å sikre forutsigbarhet, kontroll og stabilitet, men et politisk verksted som baserer seg på en nesten helt annen virkelighet enn den gjeldende, blir haltende. 1. november 2020 var Donald Trump stadig president i USA. Erna Solberg var statsminister. Krigen i Ukraina en utenkelighet. Strømmen var råbillig. Inflasjonen lav. Med fasit i hånd, var det en stor tabbe ikke å utsette fristen for innspill til veien videre for LO. Potensielt avgjørende debatter ble derfor aldri tatt.
[ Magnus Forsberg: Dette var åpenbart dråpen som fikk klassekampbegeret til å renne over. ]
Valgkomiteleder Nord kunne derimot, foran en full sal i Folkets Hus, juble for det hun mente var en historisk sammensatt ledelse. Endelig med et flertall kvinner. Det er godt å kunne skrive historie. Problemet med bildet, var at det ikke er sant. Dette var ingen seier å selge inn til kongressen. Kvinnene hadde flertallet i LO-ledelsen allerede i 1997 og vært jevntallige eller i flertall siden. Det hun burde jublet for, var å kunne utnevne den første i LO-ledelsen med innvandrerbakgrunn. Men på lista var det ingen, ei heller i år. Det er ikke alltid kontinuitet er det beste.
Den nye nestlederen Sissel M. Skoghaug har riktignok samisk minoritetsbakgrunn, men det er ikke noe sunnhetstegn at LO i 2022 ennå ikke har funnet kandidater til ledelsen med innvandrerbakgrunn. Hver femte nordmann har røttene sine andre steder enn i Norge. Det reflekteres verken i LOs ledelse eller i det mektige sekretariatet. I 2015 var det bare én ikke-europeer blant 273 forbundsstyremedlemmer. Mangfoldet reflekteres heller ikke i Jonas Gahr Støres regjering. Langt der ifra. Fagbevegelsen og Arbeiderpartiet, landets to største og mektigste politiske miljøer, speiler ikke landets demografi.
[ Hege Ulstein: Om rundt regnet 18 måneder får vi svaret på om abortgrensen utvides til 18 uker. ]
Samtidig er LO og Peggy Hessen Følsviks mål å bli større. Veien dit er via unge folk i tjenesteytende sektor. Å stake ut kursen med en helhvit og nå seks år eldre ledelse, kommuniserer derfor dårlig med de gruppene, den nye arbeiderklassen, LO faktisk trenger å engasjere for å beholde sin styrke. Kontrasten ble utsøkt eksemplifisert under LO-kongressens festmiddag torsdag kveld. Mørkhudet ungdom serverte godt voksne, og i all hovedsak, hvite kvinner og menn. Staben ble ydmykt trampeklappet for som takk av salen, men altså ikke gode nok for verv.
Vi skjønner alle utfordringene, og at det er vanskelig. Språket, kulturforståelsen, innsikten i det norsk systemet. Det er langt opp. Og det fins ingen snarvei, man ansettes som kjent ikke i tillitsverv. Men skal mangfoldet i samfunnet også innta LO, må det dyrkes fram et eksempel på at det faktisk er mulig å nå toppen. Selv om man starter på bunnen.