Kommentar

Velkommen hjem igjen!

APEROPET: Endelig kan vi igjen synge Vålerengas vakre navn i eget hjem på Østblokka, der ingen kan stoppe oss Vål`engasupporters.

Nå heter denne delen av tribunen Østblokka og det skal skapes nytt liv der denne sesongen.
Nå heter denne delen av tribunen Østblokka og det skal skapes nytt liv der denne sesongen.
Publisert Sist oppdatert
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er noe usedvanlig deilig over å ha sitt eget hjem. En vidunderlig følelse som dessverre er altfor fersk for oss som legger hjertet, sjela, og flere av våre mest verdsatte kroppsdeler i vår kjærlighet til Vålerenga. Østblokka – tidligere kjent som Supportertribunen – er vår slagmark, der våre regler gjelder. Vi er like sterke tilhengere av ideen om at lyd og trøkk fra tribunen kan påvirke spillets gang, som vi er av Oslos Stolthet. Innad i Vålerengas styrer og stell forstår man at klubben bør legge til rette for at supporternes frie lek får spillerom, og det gjør det enda bedre. På søndag åpner endelig portene til Østblokka igjen, og bringer med seg nye anledninger for denne fantastiske utfoldelsen av supporternes viktigste oppgave.

Jeg er generelt ikke i posisjon til å gjøre Vålerenga bedre enn det laget vi til enhver tid har. Mine sporadiske turer til mitt lokale treningsstudio – noen ganger går jeg til og med inn – har faktisk ikke innvirkning på resultatene klubben med verdens vakreste drakter tar med seg når man skal oppsummere en uke. Selv om jeg, som en av de som løper over banen før kamp med et flagg på størrelse med en minibuss, har vært på gressmatta før stort sett alle hjemmekamper siden sesongen 2000, kan jeg ikke skryte på meg at svetten jeg har lagt igjen på banen har ført til mer presise pasninger eller skudd under kampenes forløp. Hvis det har gjort noe, så har det kanskje bare forsterket forventningspresset på gutta vi stoler på skal gi oss scoringer, seiersbrøl, gull og grønne skoger. Det og en strekk eller to, fordi noen av spillerne sikkert har sklidd på svetta mi.

Mine medsupportere er sjeldent nærmere spillermatta enn når de befinner seg på første rad på tribunen, og har dermed enda mindre mulighet til å påvirke pasningspresisjonen eller hvor harde taklingene bør være. Likevel stiller vi supportere med forventningspress til oss selv før hver kamp, og ofte blir kampene like utmattende for krigerne på tribunen som for utøverne på banen – tror vi i alle fall. Vi er en del av laget vi også, bare mye dårligere betalt.

Nei, åpningen i Molde gikk ikke som vi håpet, men så er heller ikke Røkke og Gjelstens leiesoldater noen pushover i Eliteserien. En sesongstart på bortebane mot et lag som har etablert et slagkraftig kjøpelag over flere sesonger, er vanskelig for et lag i oppbyggingsfasen. Jeg hadde håpet vi så noe sterkere ut offensivt mot et av de forespeilet bedre lagene, men vi bør ikke henge for langt med huene heller. For Molde puttet bare ett mål takket være glimrende keeperspill og god innsats. Og er det noe vi virkelig kan være stolte av etter turen til Røkkeløkka, er det innsatsen og livet de tilreisende supporterne fra Oslo sto for.

Tenk på det. Det var stemninga de som hadde anledning til å dra 600 km over fjord, fjell og daler klarte å skape. Hva slags liv klarer da en tribune med mangegangeren flere supportere å skape, på en tribune som er bygget for å gi gode arbeidsvilkår for ivrige supportere?

Vålerenga har fortsatt potensialet til å slå hardt fra seg, så la oss oppleve sportslig suksess denne sesongen. Søndagen som kommer er en perfekt anledning til å vise fram det potensialet. Og vi skal pushe dem fram. Når gutta varmer opp på gresset og finpusser målteften, skal vi tribuneryttere stille kvinne- og mannsterke opp på Østblokka for å lage et lurveleven og en stemning ingen i Norge kan matche. Velkommen til sesongens første hjemmekamp. Nå skal det synges!

Supporterkollektivet www.aperopet.no skriver i Dagsavisen hver fredag


Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Powered by Labrador CMS