Kommentar

Skammen på Oslo øst

Matkøen utenfor Fattighuset er et iskaldt bilde på samfunnet vi har bygd.

Fattighuset
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det har nesten rukket å bli en moderne klisjé. Bildet «Kampen for tilværelsen» av Christian Krohg viser kvinner og barn i en vinterkald Oslo-gate som strekker hendene etter brødet som deles ut fra et vindu. Bildet viser den nakne nøden, Norge slik landet var på slutten av 1800-tallet. Før den sosialdemokratiske epoken og velstandsøkning. Før oljeeventyret og rikdom.

Nå er vi der igjen. Norge går så det riktig smeller etter. Du som leser dette er statistisk sett ganske velbeslått, eller du lever i det minste et liv der du ikke bekymrer deg for om du har råd til mat. Det gjelder ikke alle som bor i landet vårt. Krohg kunne, og her kommer den moderne klisjeen, for jeg er slett ikke den første til å påpeke dette, ha malt bildet igjen i dag. Motivet ville vært påfallende likt. Desperasjonen, nøden. Ydmykelsen i det matte blikket.

En velferdsstat som lar dette skje, er ikke sjenerøs. Den er hard og utilstrekkelig

Det er ikke bare brød som deles ut til trengende i Norge i 2022. Det står palle på palle med julebrus på fortauet utenfor fattighuset på Grønland øst i Oslo. Det er bleier og yoghurt og ris. Oliven og krydder og olje. Næringsrik og sunn mat, og noe som kan glede både barnslige og voksne smaksløker.

Køen er lang. Mange har stått her siden klokka sju på morgenen, i den kalde vårlufta. Nå lir det mot ettermiddag og det er litt varme i solstrålene. «Neste gruppe», roper mannen som deler ut yoghurt. «Next group!», gjentar han. Det er nordnorsk, dårlig norsk og ingen norsk. De turkise posene fra Clas Ohlsson fylles med basisvarer gjør det mulig å leve et liv som kan minne om ditt enda en uke.

En kvinne legger maten i en diskret tøypose, og paret i femtiårene fyller opp rullekofferten. Noen bytter matvarer med naboen og ler og snakker ubesværet. Andre slår blikket ned og kommer seg av gårde så raskt som mulig. Dette er også Norge. Børsfest, elbiler og boligpriser til himmels, ja visst. Og nød og fattigdom.

Det er knapt barn i køen. Men den nakne fattigdommen i et veldig rikt land rammer mange av de minste. Helt ferske tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at 115.000 barn «tilhører en husholdning med vedvarende lav inntekt», som det heter på statistisk. De lever i fattigdom, og ofte i skam, som det heter på norsk. Det er ett av ti barn i Norge, det. To til tre barn i en vanlig skoleklasse. Mange av dem kommer fra familier med utenlandsk bakgrunn. Seks av ti barn i lavinntektshusholdninger har innvandrerbakgrunn. Det stemmer godt med menneskene som venter på livsnødvendigheter utenfor Fattighuset en onsdag i slutten av mars.

I boka «Vi, dei fattige» beskriver Maria Lavik, journalist i Vårt Land, tilværelsen som fattig i Norge. Det er tungt, på så mange vis. «Å vera ekspert på å vera fattig tek både overskot og tid. Elena må kartlegga dei tilboda som finst, reisa til og frå, stå i kø. Det er ikkje alltid så lett å finna overskot i ein kvardag med ei aktiv dotter, ein tung vaskejobb og eit liv på ein liten eittroms».

Elena i avsnittet over tjener rundt 260.000 kroner i året. Hun jobber som renholder i 60 prosent stilling, og er alenemor. Blant enslige forsørgere som er i jobb i Norge, lever 11 prosent under fattigdomsgrensa. Det står en og annen «Elena» i køen denne onsdagen.

Avisa Klassekampen har de siste ukene skrevet om køen utenfor Fattighuset. 66 mennesker har fortalt sin historie til avisa. 15 av dem er i arbeidslivet. De er såkalte «working poors», som ikke tjener nok til å betjene kostnadene for å leve. Som Elena. Kanskje er det hun som slår blikket ned når du møter henne på bussen der hun frakter maten fra Fattighuset hjem. Hun som føler at du vet hvor hun har vært, som om det vises på hele skikkelsen at dette er en fattig blant alle oss rike.

10 av de 66 Klassekampen har snakket med, er pensjonister. 11 av dem lever på trygd. Pengene de får fra velferdsstaten strekker ikke til. Leieprisene, også for kommunale leiligheter, øker mer enn minstesatsen for uføre og minstepensjonister. Dermed spiser prisveksten opp offentlige ordninger som ikke var sjenerøse i utgangspunktet. Nå venter dyrtid. Alt blir dyrere, for oss alle. Og enda mer for den som sliter fra før.

Vi har en velferdsstat som ikke fanger opp alle som trenger den. Maskene i sikkerhetsnettet er for grove. Det er ikke snakk om gnagende sult, for der velferdsstaten feiler, står en sisteskanse som Fattighuset. Men det er ikke godt nok. Vi aksepterer at ett av ti barn lever liv som ikke hører hjemme i bildet vårt av Norge.

Maria Lavik beskriver det slik: «Fattigdom er dei mørke og rotete husværa me møtest i, lukta av mugg, pærebrusen som me drikk som lunsj. Fattigdom er alle dei historiene som klistrar seg fast og er vonde å skrubba vekk. Historier om mobbing og overgrep, ofte fortalde i tilfeldige sidesetningar. Det er barn som høyrer foreldre koma med detaljerte forteljingar om vald og sjølvmord. Barnevernet som ofte lurer der i bakgrunnen. Grenseløyse». I Norge, i sosialdemokratiet. I vår tid.

I alt snakket om arbeidslinje og for mye velferdsstat og kravene om å stå opp om morgenen, blir disse menneskene borte. En velferdsstat som lar dette skje, er ikke sjenerøs. Den er hard og utilstrekkelig, og knapt verdt sitt navn.

Det var ikke dette samfunnet vi skulle bygge. I det norske sosialdemokratiet skulle ingen behøve å stå med lua i hånda. Nå gjør mange det. Vi må prøve en gang til, bygge sammen på nytt. For vi kan ikke leve med skammen på Oslo øst.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen