Nylig ledet jeg en debatt i regi av Oslo Kvinnesaksforening om kvinner i fengsler. Vi skulle snakke rundt overskriften «Sonet ferdig – hva så?». For som samfunnet vet: En vellykket tilbakeføring gir store gevinster for kvinnene og samfunnet. Men funker dette nå for tida? Svaret er selvsagt nei, det var jo derfor vi var der.
Det må da finnes andre måter som kvinner kan sone på?
Det har vært en del skriverier i det siste om kvinnefengsler. Til og med «Nytt på nytt» vitset om det for noen uker siden. Det burde engasjere. Jeg stilte derfor opp fordi jeg tenkte i mitt stille sinn at disse kvinnene bryr vi oss aldri om. Jeg vet ikke engang hvor mange det er som sitter inne. Det viser seg at dette er en av de store utfordringene. Det er for få kvinner i norske fengsler. 8. mars i år var det registrert 173 som sonet. Nesten komisk. I mitt eget yrke er vi også for få kvinner. Nå er ikke kriminell et yrke, kanskje, men ikke alle som soner er hardbarka kriminelle heller. Det er en bukett av forskjellige skjebner som trenger mange ulike oppfølginger og mange forskjellige måter å komme seg på rett kjøl igjen. Kloke hoder møtte opp til debatt, selv om vi ikke kan kalle det en debatt. Mer en samtale mellom en håndfull mennesker som alle var enige: Kvinner har noen særskilte utfordringer som innsatte. Vi skulle jo snakke om tiden «etter soningen». Det klarte vi − nesten.
[ Dagsavisen mener: Landets største og mektigste bank kan ikke framstå som en maktarrogant versting. ]
Dette er en kvinnesak, men alle føler det er en glemt sak. For det viser seg at problemet er sammensatt. For det første er det for få kvinnefengsler i Norge, og det er mye blanda kjønn i soningen. Det er ikke vanlig i resten av verden, men altfor vanlig i Norge. Siden vi allerede er et lite land, skaper det problemer. Du risikerer å møte andre innsatte som du tidligere kan ha hatt ubehagelige, til og med forferdelige opplevelser med utenfor murene. Voldsdømte kvinner kan også være utsatt for vold. Kvinnelige innsatte opplever ekstremt mye seksuell trakassering. Det fører til at de foretrekker å sitte alene på cella framfor å være i fellesrom med andre innsatte av det motsatte kjønn. Som igjen kan føre til isolasjon, psykiske plager, selvskading og rus. En evig dum spiral som burde være enkel å løse.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/2ZLXVVSDJJCNFFEXTTVYNCCNSE.jpg)
I norske fengsler er det et stort tilbud til kvinnene med søm og strikking. Ikke alle digger å legge opp masker på pinner nummer 9 eller sy toalettmapper og handlenett. Du kan ha flaks og havne på en avdeling som tilbyr tegnekurs. Du kan også få tilbud om ulike utdanningstilbud, men dette er ofte ikke yrker som passer for kvinner som soner. Noen ganger soner du ikke lenge nok til å klare å fullføre en utdannelse, alle er ikke Veronika Orderud. Eller du blir forflyttet til et annet fengsel der de tilbyr helt andre ting enn det du startet på i det forrige fengselet. Det varierer også fra de ulike høy- eller lavsikkerhetsavdelingene du sitter på.
Hvorfor skal du bry deg om dette? At en eller annen rusavhengig person som stadig vekk flyr inn og ut av soning, skal få såpass mye spalteplass. Jo, fordi ingen prøver å løse problemet så de er nå fanget i den evige dansen som er: Vi trenger nytt kvinnefengsel, hvor skal det ligge, alle vil ha det, ingen får det, Bredtvedt bør bygges ut, Bergen har en tomt der de kan bygge nytt, hva med dem i Nord-Norge? Sånn går dagene, timene og minuttene, som kjennes sinnssykt lange for dem som sitter inne, og ikke en kjeft bryr seg om dem. «Hvorfor skal vi sone verre bare fordi vi er færre?» var en 8. mars-parole for noen år siden. Så riktig sagt. For du mister ofte de gode tilbudene hvis du kommer til en bedre avdeling. Absurd nok. Jo lettere soning, jo dårligere tilbud. Dette fortalte innsatte selv i debatten.
[ Hun var 27 år og hadde startet soningen av en livstidsdom – alene blant 30 menn ]
Det er dårlig organisering og manglende vilje. Slik jeg forsto det, er det mange ansatte som internt i fengselet står på og er fortvilet over dette. Noen av dem satt i panelet. Vi i Norge har en av verdens beste fengselsbetjentutdannelser. Og poenget er, ble det sagt, at vi ikke må sette svake grupper opp mot hverandre. Det er ikke en konkurranse om at kvinner skal få det bedre i fengsler enn menn. Menn sliter også masse i norske fengsler. Ikke alle liker å smi eller snekre. Så der står kvinner og menn likt. Det er mye sorg og savn rundt frihetsberøvelse uansett kjønn. Men det er forskjellene vi må fokusere på. For kvinner har det hakket verre i fengsel. Det sa fengselssjefene og direktørene som satt i panelet.
Menn og kvinner har ulike behov. Og siden kvinnene er så få, er de dobbelt straffet, som det ble sagt i debatten. Det er mer stigma rundt det å sone som kvinne. Kvinner bør ha dusj på cella si. Kvinner har traumer, utagerer og selvskader seg på andre måter enn menn. Og nærhetsprinsippet, altså retten til å sone nært sitt eget hjemsted, er mye vanskeligere å overholde for de få kvinnene som soner. Kvinner har ofte barn, som de har rett til å møte. Ikke bare på zoom. Kvinner har mer overgrepserfaring. Rus kan vi si er et felles likestilt problem, men rusmestringsenheten i Bergen fengsel for eksempel, er KUN for menn.
Debattdeltakerne etterlyste mer press på politikerne og mer forskning. Politikerne var der. Ikke hun som burde vært der, kompanirekrutt 36 Mehl, men Ap og SV var der. De var også enige i at tilbudene er hårreisende dårlige. Helsetjenestene er for dårlige, planen om å bli kastet tilbake til lokalsamfunnet uten en ordentlig tilbakeføringsplan også for dårlig. Noen fengsler er bra, men har likevel dårlig infrastruktur. Det ble også nevnt manglende kondomer på besøksrom og ikke samme pornografiske tilbud til kvinner som til mannlige innsatte. Som om kvinner ikke har seksualitet, selv om de soner.
[ Hun ligger an til å bli historisk som tidenes første svarte kvinnelige høyesterettsdommer i USA. ]
Målet mitt som debattleder, var å få løst saken denne kvelden, siden det var så mange fine folk som møtte opp. Etterlatt inntrykk er at det er som å diskutere hvor et nytt sykehus skal ligge. En evig byråkratisk og politisk debatt der den som trenger hjelpen ikke blir hørt og dermed blir taperen. Er det penger det står på, bør det gå an å tenke innenfor de økonomiske rammene vi har, kanskje? Det må da finnes andre måter som kvinner kan sone på? Hvis man ikke er villig til å lage gode nok fengselssystemer, må vi se på om vi bør diskriminere på en annen måte, altså ha lavere terskel ved samfunnsstraff og fotlenke når det kommer til kvinner!
Eller rett og slett oppfølging av et team med mennesker som aldri gir dem opp eller svikter dem, og som gidder å lytte. Samfunnet taper når 173 kvinner sitter og ser i veggen og blir mer og mer psykisk nedbrutt. Vi må få til fengsler med mer menneskelig skikk – ikke mer sy og strikk.