Kommentar

Astroworld-festivalen: De døde var i alderen 14 til 27. Det er for vondt til å fatte

Tragedien på Astroworld-festivalen i Texas minner oss om at risikoen for ulykker ved svært store konserter alltid er til stede. Det er uansett aldri gøy når trengselen blir for stor.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Åtte mennesker omkom under konserten med Travis Scott på hans egen Astroworld-festival i Houston, Texas fredag. De døde var i alderen 14 til 27. Det er for vondt til å fatte. Og det tok meg tilbake til tragedien i Roskilde i 2000, da ni unge gutter mistet livet under en konsert med Pearl Jam.

Til å begynne med fikk Pearl Jam skylda for dødsfallene i Roskilde, men dette ble snart beklaget av det lokale politiet. Det var hevdet at gruppa hadde oppfordret til utagerende oppførsel, selv om de ikke hadde sagt eller gjort noe som ikke er en del av ritualene på rockekonserter. Noen gir allerede Travis Scott ansvaret for det som skjedde i Houston, på grunn av hans programmessige utbrudd for å oppildne fansen. Mange hevder at Travis Scott flere ganger før har forsvart uansvarlig oppførsel fra publikum på konserter. Sånt vil helst gå bra, men noen ganger kan sammenfallet av uheldige omstendigheter bli tragisk.

Her gikk det for langt. Fra Houston har vi sett bilder av gjerder som ble revet ned, og publikum uten billetter som stormet inn på arenaen. Man visste ikke lenger hvor mange som var til stede. Arrangementet var kommet ut av kontroll, før det egentlig hadde begynt.

Det kan også se ut som konserten aldri ble stanset. Travis Scott pauset showet ved et par anledninger da han så at noen hadde problemer ute i massene, men ellers ble det business som vanlig fra scenen. Konserten begynte kl. 21, lokal tid. Den første faretruende trengselen ble rapportert kl. 21.15. Klokka var 21.40 var det klart at noe alvorlig var i ferd med å skje. I stedet for å gi seg der kom artisten Drake på scenen rundt kl. 22, et like stort navn som Travis Scott selv, med enda mer trengsel framover blant dem som ennå ikke hadde fått med seg hva som foregikk i andre deler publikum. På scenen gikk konserten sin gang som planlagt, i over en halvtime etter at katastrofen var et faktum.

Konserten med Pearl Jam i Roskilde ble omsider stoppet, og sangeren Eddie Vedder forsøkte å få folk til å trekke bakover. Den alminnelige oppfatningen er at folk ble klemt sammen i trengselen opp mot scenen. Men de ni omkom alle innenfor et lite område av festivalplassen, hundre meter fra scenen. Jeg kjenner folk som sto like ved siden av, og ikke ante hva som foregikk. Fortsatt er det uklart hvordan dette foregikk i Houston. Sto de omtrent på samme sted, eller var de åtte spredt over hele plassen? Kanskje igjen et sammenfall av uheldige omstendigheter? Risikoen kan uansett begrenses.

En av de viktigste lærdommene fra Roskilde er å få orden på kommandolinjene. Senere har de hatt vakter stående på hver side av scenen, med én jobb, å holde øye med publikum, med autoritet til å gripe inn hvis ting kommer ut av kontroll. Konserter må kunne stoppes umiddelbart hvis noe er i ferd med å gå alvorlig galt. Dette skjedde ikke i Houston.

Dødsfallene i Roskilde førte til helt nye systemer for å dele inn publikum, som siden er blitt vanlig på de fleste store festivalene. I Roskilde er det sluser foran scenen. De er strengt kontrollerte. På de største konsertene står de ivrigste står i kø en halv dag for å sikre seg en plass i den fremste innhegningen.

Den forbedrede sikkerheten har forplantet seg til andre store festivaler. Det handler også om elementære ting som tilgang til gratis vann, og gjerne kjøle ned de som står tettest foran scenen med en lett dusj når været er varmt. Storskjermer skal være på plass for å sørge for at de som står bakerst også ser hva som foregår. Det er forbudt med crowdsurfing. Det er ikke engang lov å sitte på skuldrene til andre for å få bedre utsikt.

Ni unge menn omkom i trengselen under konserten med Pearl Jam på Roskilde Festival i 2000

Jeg husker ennå hvor ubehagelig det føltes fire år senere, da Pharrell Williams under en Roskilde-konsert med gruppa N*E*R*D* oppfordret folk til å bryte regelverket, og gjøre som de hadde lyst til. Det er alltid mer fristende å være ung og opprørsk enn å gjøre som de voksne sier.

Man ser mye rart rundt seg på store konserter. Å oppfatte hva som virkelig er farlig er et fag som man ikke skal undervurdere. Jeg har mange ganger sittet på konserter i Oslo Spektrum, og sett sterkt medtatte ungdommer bli lempet over gjerdene av sikkerhetsvaktene, for å komme til hektene igjen sammen med helsepersonell ved siden av scenen, uten at de har vært i alvorlig fare. Tallet på hvor mange vakter som var til stede i Houston, og hvor stort helsepersonell, spriker foreløpig. Uansett var de tydeligvis for få.

På fotballkamper i England ble det på 90-tallet forbudt med ståplasser i de øverste divisjonene, etter Hillsborough-tragedien der 97 mistet livet. Sitteplassene har utvilsomt lagt en demper på stemningen på tribunene, og kapasiteten på arenaene ble halvert. Et svært inngripende, men nødvendig tiltak. Fast tilviste sitteplasser på utendørsfestivaler har ikke vært foreslått. Vi forsøkte det riktignok den siste pandemisommeren, med svært mye lavere publikumstall, og det var ikke like gøy.

Men enda mindre gøy er det når vi blir for mange. Vi har i senere år sett en økende fascinasjon for stadig større konserter. Vi hører om artister som er for store for å spille i Oslo, som ikke synes 40.000 mennesker på Ullevaal stadion eller Valle Hovin er mange nok for at det skal lønne seg for dem. Dem og deres publikum om det, men jeg må bare gjenta en gammel personlig mening om det ikke kan være en offentlig oppgave å legge til rette for dårlige konsertopplevelser. Når publikumstallet kommer over 20.000 er utbyttet uansett magert for de som står bakerst. Hvis dette publikummet tredobles blir det noen ganger farlig.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen