20 år siden tragedien under konserten med Pearl Jam i Roskilde

En fredag kveld på Roskilde Festival er vanligvis så god som man kan ønske seg i livet. Slik lå det an til å bli denne kvelden i 2000 også, selv om tunge skyer hvilte over festivalområdet, og regnet hadde begynte å dryppe. En av hovedattraksjonene på festivalen dette året var Pearl Jam. Et band som på denne tida hadde en egen evne til å få publikum i oppglødd ekstase.

Gruppa hadde spilt i Oslo kvelden i forveien. De var ferdig dekket for Dagsavisens team, som i stedet satt på presseområdet bak hovedscenen og slappet av etter en lang dag med en rekke andre gode opplevelser. Bare 100 meter unna utspilte det seg en tragedie. Vi merket kanskje at konserten stoppet opp, men tenkte ikke mye over dette før det gradvis spredde seg en uro i området vårt også. Vi hørte stadig flere sirener, og skjønte at noe spesielt hadde skjedd.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Jeg kommer aldri til å glemme disse mørke, vindfulle og regntunge timene etter midnatt, med en fullt belyst, men tom hovedscene, sirenene fra utrykningskjøretøyene, og tusenvis av forvirrede tilskuere som ble stadig mer oppmerksomme på at noe forferdelig hadde skjedd. Etterpå har vi sett bildene fra storskjermen, med sangeren Eddie Vedder, som fortvilt ber alle om å ta tre steg tilbake, og bryter sammen når han innser hva som egentlig foregår.

Jeg husker ennå den fjerne lyden av gruppa The The, som spilte på en scene på den andre siden av festivalområdet, for et publikum som ennå var lykkelig uvitende. Det sto nå tusenvis av intetanende mennesker foran den samme hovedscenen ulykken hadde skjedd, og trodde de ventet på konserten med The Cure! I stedet kom festivalsjefen Leif Skov på scenen og fortalte at resten av kvelden var avlyst. Fire personer var omkommet. Tallet ble fordoblet utover natten. Etter fire dager til var det endelige tallet døde kommet opp i ni, alle menn, fra fem forskjellige land. En norsk publikummer ble feilaktig meldt omkommet, fordi bankkortet hans var funnet på en av de forulykkede.

Det har ikke vært lett å bli klok på hva som gikk så galt. Det ble fortalt om stor trengsel allerede før konserten startet, om ubehagelige opplevelser i en tett menneskemengde som bevegde seg ukontrollert fram og tilbake, men slike historier hadde vi hørt om i alle år, og noen ganger opplevd selv. Godt at det gikk bra, tenkte vi. Denne kvelden gikk det ikke bra lenger.

Undersøkelsene etterpå avdekket en rekke medvirkende omstendigheter. Glatt underlag, kanskje også lydforhold som fikk mange til å trekke lengre framover for å høre bedre. Dette ble bare spekulasjoner, dårlig underlag og dårlig lyd var ikke noe nytt i festivalsammenheng. Derimot er det mye som tyder på at kommandolinjene ikke var gode nok da man forsto at noe var i ferd med å gå galt. Og at man ikke hadde rustet seg for så store ulykker. Det hadde nok ingen andre festivaler heller.

En medvirkende faktor var også de såkalte bølgebryterne. Massive barrierer av jern som utgjorde mindre kvadrater foran scenen, med muligheter til å komme inn og ut i hvert hjørne, men ikke når folk presser på i begge retninger. Sånne har aldri vært å se igjen på festivaler siden.

Festivalen i 2000 fortsatte i to dager til. Dette var svært omdiskutert. «Danser på de dødes grav» meldte Dagbladet i en stor overskrift mandagen etter. Vi så ikke så mye dansing selv. De konsertene vi overvar bar sterkt preg av det som hadde skjedd. Artistene mintes de døde i løpet av sine konserter. Midt på festivalplassen vokste festivalgjestenes egen minnelund, med blomster, lys, uåpnede drikkevarer, festivaleffekter, og et stort, svart kors laget av tomme ølbokser. Bildet som vår fotograf Paal Audestad tok søndag ettermiddag er for meg blitt symbolet på den følelsesladede stemningen.

For dem som var igjen, og det var nok de fleste, ble dette samværet en bedre måte å bearbeide hendelsene på enn å reise hjem og fortvile alene. Noen festlig festival ble det ikke snakk om, jeg har aldri sett så mange alvorlige ansikter på ett sted, men det virket som de fleste fant fortsettelsen meningsfylt på sin egen måte. Fjernt fra begivenhetenes sentrum satt likevel krisepsykologer og fordømte festivalledelsens vanskelige avgjørelse.

Tragedien fikk store konsekvenser for Roskilde spesielt, og festivaler generelt. Overvåkingen av publikum foran scenen kom opp på et «top security»-nivå. «Crowdsurfing» ble forbudt, heller ikke å sitte på skuldrene til andre er godtatt lenger. Et nytt slusesystem kom på plass. En velorganisert system, som gjør at mange nå står i kø halve festivaldagen for å komme trygt og godt foran når favorittartistene spiller. På mange store enkeltkonserter er dette blitt en forretningsmodell. Der kan man kjøpe de beste plassene på forhånd, til betydelige pristillegg.

I Roskilde ble det satt opp ni minnesteiner for de omkomne, ikke så langt fra hovedscenen, med hver sin bjørk plantet ved siden av. Hendelsene preget fortsatt stemningen neste år. Spesielt opptredener av Neil Young og Patti Smith (som for anledningen sang Pearl Jams «Alive») bar preg av å være sterke renselsesprosesser.

Denne uka skulle det vært fullt liv og røre igjen for over 100.000 mennesker på Dyrskupladsen i Roskilde. For første gang er begivenheten avlyst, på grunn av smittevernet.

Jeg har vært på de fleste festivalene i Roskilde i de 20 årene som har gått siden ulykken. Med tida har tragedien kommet mer på avstand. De fleste som er på festivalen nå er ikke gamle nok til å huske omstendighetene i 2000, men hvert år går man forbi de ni minnesteinene, med bjørketrærne som er blitt store, og tenker på dem som ikke kom hjem igjen.