Ordet «rødgrønt» er bare en bokstav unna å bli til «rødgrøt». Tilsynelatende er det dette vi ser nå: Et salig kaos, der det ikke lenger finnes noe troverdig regjeringsalternativ på venstresiden. Ap vil samarbeide med SV og Sp. Men Sp foretrekker en regjering med bare Sp og Ap. SV er åpen for det meste, også MDG og/eller Rødt. Men de skal ha en uravstemning før de kan si endelig ja til en eventuell regjeringsplattform.
Kontrasten til 2005 kunne nesten ikke ha vært større. Da var det rødgrønne alternativet med SV, Sp og Ap avklart, avtalt, koordinert og bunnsolid. Kristin Halvorsen, Åslaug Haga og Jens Stoltenberg hadde pressekonferanser sammen, de hadde funnet ut av de vanskeligste konfliktsakene, de hadde en felles statsministerkandidat og en plan for hva de ville gjøre dersom de vant valget.
[ Utspillet om at Ap kan gå solo, er først og fremst et soloutspill ]
Fredag morgen ville ikke Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum en gang delta i debatt i politisk kvarter sammen med Jonas Gahr Støre og Audun Lysbakken. Mandag stiller han i statsministerduell mot Jonas Gahr Støre og Erna Solberg.
Det bør ikke komme som noen overraskelse, verken på politikere eller kommentatorer, at Senterpartiet foretrekker en regjering med Ap og Sp. Partiets landsmøte i juni vedtok en uttalelse som slår fast at «en Senterparti-/Ap-basert regjering er den beste plattformen for en regjering som ser hele Norge». Her er det to ting å merke seg: Det står basert, og det står beste. Det åpner for at Senterpartiet kan gå inn i en rødgrønn trepartiregjering uten at de kan anklages for eksplisitt løftebrudd. Selv om partiet er tydelige på hva de foretrekker, har ikke Senterpartiet stilt noe ultimatum. De vil se hva valgresultatet åpner for av ulike muligheter, og er svært bevisste på å ikke utelukke et SV-samarbeid fullstendig. I Senterpartiet er det også dem som ser fordeler med å ha SV på laget.
Da Oslo Ap og partileder Jonas Gahr Støre lanserte Aps vekstplan for Oslo fredag morgen, var det ett poeng som gikk igjen: By og land, hand i hand. Det var ingen tvil om at undertonen var klare meldinger til Senterpartiet. «Setter vi by opp mot land, så taper begge», sa Støre. «Hvis man vi ta hele landet i bruk, betyr det også byene. Det er tross alt der de fleste bor», sa Espen Barth-Eide. Senterpartiets angrep på byvekstavtalene ble kontant parert.
[ Redaktører har et særskilt ansvar for å gjengi kilder korrekt, også i sosiale medier ]
Det er en viss irritasjon over Senterpartiet i Ap nå. Ikke minst i Oslo, der Jan Bøhler, tidligere leder av Oslo Ap, sentralstyremedlem og stortingsrepresentant, har falt sine gamle partikamerater i ryggen og meldt overgang til Senterpartiet. Men irritasjonen er ikke større enn at Ap ser og forstår at også de er tjent med at Sp klarer å holde på velgerne de har lokket over fra borgerlig side. Senterpartiet liker på sin side ikke Aps forsøk på å presse dem inn i den rødgrønne folden. Det kan skremme bort disse velgerne igjen.
Mens de mannlige partilederne har snakket seg inn i konflikter ved inngangen til valgkampen, har de tre kvinnelige nestlederne - Kirsti Bergstø i SV, Hadia Tajik i Ap og Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim i Senterpartiet - uformelle møter med ujevne mellomrom. Disse treffene er ikke sanksjonert av partiledelsene, men de tre nestlederne har på denne måten skapt en kanal for åpen dialog mellom partiledelsen i Ap, SV og Sp. Snart dukker de visstnok opp i en felles reportasje i magasinet Tara. Det er verdt å merke seg - særlig for dem som nå snakker om kaos, og som avskriver det rødgrønne samarbeidet.
[ Lærdommar etter 22. juli-debatten ]
Det som er sant, er ofte litt kjedelig. Slik er det også i dette tilfellet: Dersom det blir regjeringsskifte, er det valgresultatet som avgjør hva slags rødgrønn regjering vi får. Arbeiderpartiet kan - som Høyre - aldri fullstendig utelukke en teoretisk mulighet for at de tar regjeringsansvar alene. Men det er ikke det de vil, og det er heller ikke sannsynlig. Dersom Ap blir så store at de får muskler til å styre alene, vil de også være så store at de har muskler til å være den reelle sjefen for det rødgrønne alternativet de aller helst vil ha.
Den største bekymringen på rødgrønn side nå - og særlig for Arbeiderpartiet - burde være at flertallet kan glippe. For fire år siden kollapset Ap i det Arendalsuka var i gang. Nå er det en drøy uke til Arendalsuka. For fire år siden kom KrF og Venstre så vidt over sperregrensen, mens MDG og Rødt kom under. Selv om alle målinger viser et motsatt bilde nå, kan det snu. KrFs velgere er få, men trofaste - og de møter opp på valgdagen. Venstre kommer til å få hjelp av taktiske Høyre-velgere og Høyres valgkampmaskineri. Rødt og MDG har på sin side mobilisert unge, urbane velgere. Det gjenstår å se hvor mange av dem som faktisk putter en valgseddel i urnen 13. september.
Ap er fornøyd med et katastroferesultat og klare til å juble for en krisemåling
— Hege Ulstein
Derfor må Jonas Gahr Støre og Ap gjøre jobben selv. Det klarte de ikke i 2017, og det var derfor det ikke ble regjeringsskifte. SV og Sp leverte gode resultater. Hvor tøff Støres motbakke egentlig er, har kommet litt i bakgrunnen. Men Ap er for tiden ganske godt fornøyd med at de har 24,3 prosent på snittet av målingene. Dette tallet - 24,3 - er på desimalen det samme som partiet fikk ved valget i 2001. Det var et politisk mareritt så mørkt og grusomt at Ap-folk fortsatt helst ikke vil snakke om det. Et annet tall forteller den samme historien: 27,4 ble Aps resultat for fire år siden. Det var så trist at flere sosialdemokrater tok til tårene. Skulle Ap oppleve å få 27,4 på en måling nå, vil det også skape tårer. Gledestårer.
Ved inngangen til denne valgkampen ligger Ap altså så dårlig an at de er fornøyd med et katastroferesultat og klare til å juble for en krisemåling. Likevel kan Jonas Gahr Støre bli statsminister for et regjeringsalternativ svært få tror på.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen