Tirsdag var det 80 år siden «Operasjon Barbarossa», Adolf Hitler og Nazi-Tysklands vanvittige angrep på Sovjetunionen. Politisk redaktør Lars West Johnsen skrev en klok kommentar, «Dagen da slutten begynte», om noe av det vi 80 år senere bør reflektere over rundt det vanvittige og utenkelige som en gang hendte.
[ Dagen da slutten begynte: Nazi-Tyskland beseglet sin skjebne ved å invadere det uendelige Sovjet ]
Samme dag publiserte Dagsavisen en sak med kraftig kritikk av manglende minnesmerker når vi nå nærmer oss tiårsmarkeringen etter 22. juli 2011. Minnestedet på Utøykaia ser fortsatt ut som en byggeplass, og det blir ingen offisiell åpning i sommer. «Det er ganske talende at staten ikke har et eneste permanent minnested på plass ti år etter 22. juli», uttalte daglig leder på Utøya, Jørgen Watne Frydnes, til NTB.
[ Utøya-sjefen om uferdig minnesmerke: – Helt håpløst ]
Selve striden og diskusjonen om minnesmerkene etter 22. juli skal jeg ikke gå inn på her. Men det slår meg at det ikke er selve minnesmerket som betyr noe, men hvordan det brukes og hva det vil bety for nye generasjoner. Selv fikk jeg en påminnelse om akkurat dette på en reise til Russland på slutten av 90-tallet. Jeg ble grepet av en form for andektig respekt allerede idet vi kom til «Mamayev Kurgan», høyden over Volgograd, tidligere Stalingrad. Akkurat der ble 2. verdenskrig avgjort. Totalt skal det ha dødd rundt to millioner mennesker i slaget om Stalingrad, som ble utkjempet inne i byens gater og oppe på den ganske lille høyden, et utsiktspunkt over byen, fra 23. august 1942 til tyskerne kapitulerte 2. februar 1943.
Fortsatt oppdages årlig døde soldater som gravlegges på kirkegården som omkranser «Mamayev Kurgan». Øverst er det reist en statue, kalt «Moderlandet kaller», av en kvinne med sverd. Statuen er på høyde med Frihetsgudinnen i New York, og utgjør et mektig syn. Inne i minnehallen står navnene på alle de døde. Navnerekken virker like uendelig som den evige flammen som brenner i midten av minnehallen og voktes av stramme soldater. Hele minnesmerket må ha kostet enorme summer, men det var ikke det som brant seg fast i mitt minne sammen med den evige flammen.
For meg var et ungt brudepar viktigere enn den mektige Moder Russland med sverd. Vi så et nygift par som hadde kommet rett fra kirken i brudekjole og dress. Foran den evige flammen ble de sittende lenge, snakket lavt og la til slutt igjen en blomsterbukett. Etterpå fikk jeg vite at dette er tradisjon for alle brudepar i Volgograd, i takknemlighet overfor dem som måtte gi sine liv i møte med nazistenes ondskap, og jeg får fortsatt klump i halsen av å tenke på det paret jeg fikk se og alt de symboliserte. God fredag!
