Kommentar

Hva skjedde med «jeg dreit meg ut?»

Hvis vi vil at influensere skal ta ansvar, burde vi kanskje fjerne kniven fra strupen deres.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Selma Moren

Debattansvarlig i Dagsavisen

For noen uker siden snubla jeg over en anonym Instagram-konto med nesten 30.000 følgere. Noen la ut bilder av kjendis-tvillingene Vita og Wanda Mashadi. Originale bilder, ved siden av redigerte versjoner. Øyne var gjort større, midjer smalere. På noen av bildene var de nesten ikke til å kjenne igjen.

Etter hvert som kontoen vokste, hev mediene seg på. Tvillingene svarte etter hvert på anklagene, men selvsagt ikke i et intervju. Sånt gjør ikke influensere, skal du vite. De svarte i egen podkast. Jo da, noen av bildene var redigerte. Men dette var en heksejakt. Og et angrep på dem.

Nå tenker du sikkert at jeg skal fordømme tvillingene. Skrive noe om at influensere har ansvar. Men jeg tror ikke det vil føre oss noe nærmere et svar på hvorfor vi redigerer oss, eller hva vi kan gjøre for å stanse det. Noen som kan bringe oss nærmere det, derimot, er Vita og Wanda selv. Men de vil ikke si noe om dette, de trekker seg tilbake. Hva hadde du gjort, om noen var i ferd med å stemple deg som det verste forbildet av dem alle?

Vi skal ikke slutte å kritisere influensere. Men måten det gjøres på nå, funker åpenbart ikke – fordi vi er ute etter en å skylde på. Vi skal ikke være snillere, vi skal være mer taktiske, så vi faktisk får en dialog.

For hva skjer når Vita og Wanda får mulighet til å si at dette er et personangrep fra en anonym person som vil knekke dem? Når de får mulighet til å kun svare på ryktene på egen plattform? Ingen ting. Dagbladet og VG slutter å skrive om det etter noen uker, og vi går videre med livene våre, i en like redigert verden som før.

En populær influenser når mange flere mennesker enn avisen du leser nå. Likevel er det en stor forskjell på journalistene som jobber her, og en tenåringsjente med dobla lesertall. Vi har regler å følge, og vi har en redaktør som har ansvar. Dermed også en uttalt bevissthet om at vi kan gjøre feil.

Men en influenser innrømmer nesten aldri feil. Selv om han eller hun har like mye, om ikke mye mer reell påvirkning enn oss journalister. For de er også «bare» et helt vanlig menneske i tjueåra ofte, som kanskje verken var forberedt eller ønsket å ha ansvar. Likevel er det, i enhver anledning, forbilder de blir målt som. Og de er jo alltid på jobb.

Det er heller ikke sånn at influensere føler seg mobba uten grunn. Folk elsker å hakke dem i småbiter. Rosablogger Caroline Berg Eriksen for eksempel, kan ikke holde et av barna sine på et bilde, uten at det er en jodel-tråd som diskuterer om hun er en dårlig mamma, for holder hun ikke det ene barnet oftere enn andre?

Vi skal kritisere, men vi trenger ikke legge all empati og logisk sans til side

I ute-etter-å-ta-deg-støyen forsvinner mange av de gode spørsmålene. Som: hvorfor ender noen opp med å redigere seg til det ugjenkjennelige?

Vi mennesker er sårbare. Det er ikke så vanskelig å forstå at noen med nesten nitti tusen følgere på Instagram, som er forventet å vise seg fram hele tida, ikke alltid orker å se seg selv fra alle vinkler. Hvis de føler seg elendig en dag, er det fortsatt jobben deres å dele et bilde av #dagensoutfit. De får sikkert kommentarer på hvordan de ser ut, om de har lagt på seg. Det er ikke så rart at tilbakemeldingene i totalsum kan være veldig ubehagelige.

Det kan vi jo forstå, samtidig som vi er kritiske til at unge jenter får et stadig mer uekte bilde av hvordan man burde se ut.

Dem vi kritiserer for å gi ungene våre usunne idealer, er vokst opp med de samme usunne idealene. Det er sammensatte strukturer som gjør at vi opererer oss, redigerer oss, tar tusenvis av selfies og hater kroppen vår. Hvis vi anerkjenner det, blir det kanskje lettere for Vita og Wanda å neste gang si de magiske ordene: Vi dreit oss ut.

Saken fortsetter under videoen

Problemet er bare at det ikke finnes noen kultur for det i offentligheten lenger. Du kan enten legge deg Petter Northug-flat eller ta en Espen Hilton og late som det var en politisk grunn til at du dro på sponsa ferie til menneskerettighetshatende Dubai, og «BENEKT, BENEKT, BENEKT». Men hvorfor er det ingen som innrømmer at det var fristende med gratis sydentur?

Vi må skape en kultur for at det er mulig å ta feil. Mulig å ta dårlige valg, uten å være «Norges farligste forbilde». Vi skal kritisere, men vi trenger ikke legge all empati og logisk sans til side. For hvis man kan få rom til å si høyt at «jeg hadde så dårlig forhold til egen kropp at jeg redigerte meg tynn», da kan man – og må man nesten – slutte med det og.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen