Kommentar

Oslostandarden

Familier som blir kastet ut, mennesker som deler bad med fremmede og barnefamilier som må bo med mennesker i aktiv rus eller psykiatri: Dette er Oslos store boligproblem.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Bente Rognan Gravklev

Oslo-redaktør i Dagsavisen

Du husker kanskje familien Amiri som fikk 10 minutter til å pakke sakene sine? Eller Tøyen-familien som ble kastet ut foran øynene på en hel norsk offentlighet? Eller hva med de to damene som deler bad med 17 menn?

Med jevne mellomrom kommer de groteske historiene fra Oslos kommunale boligsektor. Folk kastes ut fordi de av ulike grunner ikke lenger oppfyller retten til kommunal bolig, og levestandarden i mange av boligene er langt unna det de fleste av oss mener er greit.

I kjølvannet av disse sakene snakkes det gjerne løst om en tredje boligsektor, det kommer fine ord om ordninger som leie til eie, og kanskje Oslos ansvarlige politikere også peker på staten og bostøtta.

Men Oslo har sine egne planer også for å ta bedre grep om kommunale boliger. Sist uke kom byrådet med Boligbehovsplanen for 2021-2030. Disse planene kommer med jevne mellomrom, men nytt denne gangen er det lange perspektivet. Og byrådet kommer også med en lang liste av tiltak for å nå målene om at Oslo skal ha nok kommunale boliger for å dekke behovet i byen, at boligene skal være spredt i byen og ha tilstrekkelig variasjon, samt at beboerne skal oppleve at de “mestrer boforholdet” og får reell medvirkning.

Den typiske kommunale leilighet er en toroms i bydel Sagene

Etter å ha lest tallgrunnlaget for den nye planen er det tydelig at Oslo befinner seg ganske langt unna disse målene. Det er en stor mangel på kommunale boliger i Oslo. Og størst andel av boligene befinner seg i bydel Sagene, Gamle Oslo, Grünerløkka og utover i Groruddalen. De fleste av boligene er i kommunale bygg, og ikke fristilt i boligmarkedet.

Den typiske kommunale leilighet er en toroms i bydel Sagene i et kommunalt bygg, med andre kommunale leiligheter rundt. Mennesker med et stort spekter av utfordringer bor altså tett på hverandre. Det er alt annet enn ideelt.

Flere steder i byen har vi også de såkalte samlokaliserte boligene der det finnes bemannede boliger for folk som har et større hjelpebehov, vegg i vegg med andre kommunale leiligheter. Man setter mennesker med psykiske lidelser, aktiv rus sammen med boliger for mennesker med ulike funksjonsnedsettelser. Det er sikkert praktisk og kostnadseffektivt for kommunen å eie hele blokker med leiligheter og bruke dem sånn. Men det er verken bra for beboerne eller nærmiljøet rundt.

Det skapte overskrifter da Oslo bladde opp lommeboka på vidt gap for noen leiligheter på Frogner i fjor høst. Var det dette Oslo skulle bruke penger på i pandemitida, spurte blant andre FNB (Bompengepartiet) i Finansavisen.

Uansett hvilke tiltak Oslo-byrådet legger fram, koker boligproblemet ned til dette.

Det var kanskje mye penger, men behovet for å spre de kommunale boligene utover byen er stort. Derfor var det nok ikke så dumt å sikre seg eiendom på Frogner. Samtidig er det en utfordring at behovet for kommunal bolig blant folk i Frogner er langt mindre enn blant folk i for eksempel bydel Gamle Oslo. Og da det er bydelsvise tildelinger, kan det være vanskeligere å få kommunal bolig i de mest belastede bydelene. Det er ikke sjelden at folk som kvalifiserer til kommunal bolig får avslag, fordi det er kø. Og det er også derfor vi ser at familier som så vidt overskrider inntektsgrensa må raskt ut. Det står nemlig nye familier i kø.

Uansett hvilke tiltak Oslo-byrådet legger fram, koker boligproblemet ned til dette: Landets hovedstad har for mange som ikke får være del av boligmarkedet. Vi har størst andel vedvarende vanskeligstilte, ifølge regjeringens boligplan. Og ettervirkningene av pandemien kan bli et enda større behov for kommunale boliger enn før, spår byrådet i sin. Da hjelper det ikke at byrådet ønsker å se på kontraktene som ikke har tidsbegrensninger for å sikre god nok gjennomstrømming. For med dårlig betalingsevne, og relativt høy kommunal husleie, er det få som på magisk vis er i stand til å eie egen bolig etter tre til fem år.

Og som et ekstra surt kirsebær på toppen av denne vonde blandingen: Oslo skal trappe ned på antall institusjonsplasser for rusmisbrukere fra 2022. Det betyr at flere må over i egen bolig, som gjerne blir kommunal. Dette er noe som både Beboeropprøret, Leieboerforeningen og Norsk Forbund for Utviklingshemmede har advart mot. De vil ha trygge bomiljøer for alle, og trekker særlig fram barnefamiliene.

Byrådets svar på dette er rimelig diffust. Dette skal løses med godt samarbeid og gjennom: «Oslostandard for rusfaglig arbeid, Oslostandard for booppfølging og Oslostandard for bomiljøarbeid bidrar byrådet til å redusere risikoen for negative konsekvenser».

Hva er en Oslostandard, lurer du kanskje på? Tja. Det finnes Oslostandard for skolestart, for trygg trafikk for språkopplæring i barnehagen, og mye mer. Det er vel egentlig bare en liste over faktorer som oppsummerer hvordan Oslo skal ha det på ulike områder. I Boligbehovsplanen er Oslostandard for booppfølging og bomiljøarbeid på lista over tiltak som skal gjøre at kommunale beboere mestrer boligforholdet sitt bedre. Men Oslostandarden er et ord. Og Oslos Boligbehovsplan består av mange ord.

Spørsmålet er når det faktisk vil skje noe som monner for de vanskeligstilte i boligmarkedet. Et pilotprosjekt for leie til eie monner ikke. Det gjør heller ikke kartlegginger og nye strategier eller Oslostandarden. Det må faktisk skje noe mer konkret. For akkurat nå er Oslostandarden skikkelig dårlig.