Kommentar

Maktknuseren

Hans Nielsen Hauge provoserte makten så mye at det ble religionsfrihet i Norge.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Er det noen som fortjener omtale i en spalte som bærer navnet «Børs & katedral», så er det Hans Nielsen Hauge.

Tredje april er det 250 år siden predikanten og næringslivgründeren ble født.

Korona legger en demper på jubileet, men staten trår til. Kulturminister Abid Raja varslet nylig at det bevilges en støtte på 500.000 kroner til markeringer av Hauge-året. «Hauge var en imponerende foregangsmann for trosmangfold, organisasjonsfrihet, likestilling og privat næringsliv i Norge», uttalte Raja da tildelingen ble offentliggjort.

Statens forhold til Hans Nielsen Hauge var ikke like hjertelig da predikanten var på toppen ved starten av 1800-tallet. Han måtte oppleve flere runder med fengsel, og lille julaften 1814 – noen måneder etter at Eidsvoll-mennene hadde vedtatt en moderne grunnlov – ble Hauge stilt for retten i Christiania. Han ble dømt til å betale en bot på ett tusen riksdaler i sølv. «Forbrytelsen» var at han hadde forkynt Guds ord uten å ha teologisk embetseksamen.

Kampen mot konventikkelplakaten er noe av det han er blitt aller mest kjent for.

Det er ikke mye uenighet om Hauges betydning for det norske samfunnet.

—  

Hauge utfordret ikke bare presteskapet og kongemakten. Han ble også en trussel for det etablerte næringslivet. Når han reist rundt i Norge på taleferder, hadde han et dobbelt oppdrag. De han kom i kontakt med ble oppfordret til å starte nye bedrifter. Hensikten var at folk skulle ha mulighet til å kunne komme seg ut av fattigdommen. Det ene saltkokeriet etter det andre vokste opp i Hauges fotspor. Forretningsfolkene som hadde levd høyt på kongelige privilegier under eneveldet, så at eget næringsgrunnlag ble truet.

Maktapparatets behandling av Hauge skapte mye raseri blant folk. Kontroversene satte varige spor og bidro til at mye ble endret i Norge ut over 1800-tallet.

Francis Sejersted, professor i økonomisk historie, har sagt at «Haugevekkelsen var med på å danne forutsetningen for et fungerende demokrati i Norge». Forfatteren Alexander Kielland tok enda større ord i munnen: «Det er ikke Henrik Wergeland, men Hans Hauge, som har skabt det norske nittende Aarhundrede.». Historikeren Karsten Alnæs har slått fast at Hauge «er forløperen til mange av de frie organisasjonenes fremvekst i Norge».

Det er ikke mye uenighet om Hauges betydning for det norske samfunnet. «Hauge er den enkeltpersonen som har hatt størst innflytelse på norsk kirkeliv etter reformasjonen», fastslår Store norske leksikon.

At Hauge skulle bli en så sentral person i norsk historie, var ingen selvfølge.

De siste årene var han skygge av seg selv.

—  

Sett i ettertid kunne det ha gått riktig galt. Det er mange nok av eksempler på personer som har opplevd en sterk personlig omvendelse og som har dratt med seg tilhengerne inn i et destruktivt religiøst fellesskap. Koplingen mellom det religiøse og økonomiske ville også det blitt advart mot i dag. Hauges prosjekt kunne ha endt med total fallitt.

Økonomiske mageplask ble det også noen av. Oppmuntret av sin fremgang på andre næringsområder, engasjerte han seg også i shipping. Til tross for klare råd fra venner, kjøpte han den fallerte skonnerten Christane Margaretha. Det ble et pengesluk uten like.

Hans egenrådighet er noe av det Hauge-kjenneren Truls Liland påpeker i en kronikk i Vårt Land. Alt Hauge stod for var ikke til etterfølgelse: «Han tapte store penger på dårlige kjøp, kjørte seg selv hardt og sov for lite», fastslår Liland

Personlig rovdrift og Hauges lange kamp mot overformynderiet satte sine spor.

De siste årene var han skygge av seg selv. På denne datoen, 29. mars 1824, døde han 53 år gammel på Bredtvedt i Oslo. Gravplassen ble på Gamle Aker kirkegård, ikke på hjemstedet Rolvsøy der han fikk sin omvendelse femte april 1796.

Mer fra: Kommentar