Siden «Gud vil det!»

Det var skamfullt for Donald Trump, det var særdeles ubehagelig for visepresident Mike Pence, og det var ikke minst skammelig for de troende kristne som deltok i stormingen av Capitol Hill. Mange har betegnet hendelsen som uvirkelig. Enda mer uvirkelig var det å se bannerne med kristne paroler blant opprørerne. «Jesus saves» var ett av budskapene.

Voldelige Proud Boys og sinte kristne ble en vanhellig allianse som lot seg mobilisere av presidenten himself. Det var ikke et øyeblikks kollektiv psykose som ble skapt. De som har fulgt med i utviklingen av det amerikanske samfunnet de senere årene, kan ikke ha unngått å se at det lenge har ligget en åndelig retorikk bak. Vi har hørt det til stadighet fra de mest ihuga kristne Trump-tilhengerne: «Gud har en plan». De virker å være mange, og jeg er sikker på at mange av de troende ikke dro til Washington for lage kvalm. De hadde nok en tanke om at de handlet på ordre fra Vårherre selv og hans medsammensvorne Donald Trump.

Det er ikke første gang i historien at troende mennesker er blitt lokket inn i tvilsomme. Går vi nesten tusen år tilbake til den franske byen Clermont, finner vi en skamplett som i sitt alvor kan mer enn måle seg med det som skjedde i Washington DC siste uke. «Gud vil det!», ropte menneskemassene i 1095 da pave Urban II en høstdag oppildnet tilhørerne til å sette seg i bevegelse, ikke mot Capitol Hill, men mot Jerusalem. Paven lovet syndsforlatelse for dem som ville være med på ferden med våpen i hånd. Det utviklet seg til det vi kjenner som korstogene. Pavens retorikk fikk brutale følger for jøder og muslimer.

Les også: «At Biden grytidlig på selve valgdagen gikk til messe, var sikkert et velkalkulert trekk»

Vi glemmer lett, både vår fjerne og nære historie. At mange har vært skeptiske til troende mennesker, er en kjensgjerning, men at de skulle bli en stor, politisk risikofaktor i samfunnet, vil de fleste ikke tro.

Dette må vi også forholde oss til i Norge, og gjør lurt å dra oss tilbake fra Clermont og Washington og hjem til vår egen, åndelige andedam. Da er det også nødvendig å snakke om budskapet fra landets tros- og livssynsminister Kjell Ingolf Ropstad. Andre nyttårsdag skrev han en kronikk i Vårt Land i anledning av at Norge ved årsskiftet fikk en ny lov for norske trossamfunn. For KrF har det alltid vært viktig å markere seg som trossamfunnenes beste venner. Religionsfriheten i et samfunn er et stødig prinsipp å kjempe for, på lik linje med pressefriheten. Det er en viktig og nødvendig lov et i land som ønsker å være livssynsåpent.

Når Ropstad skriver om den «samfunnsskapende kraften i tros- og livssynssamfunnene», er det ikke vanskelig å være enig. Men det må kunne forventes av en ansvarlig statsråd at han ikke bare forholder seg til aktivasiden i dette regnskapet. Artikkelen har ikke et ord om de problematiske forholdene som kan oppstå i tette religiøse fellesskap. Ikke et ord om hvilke negative faktorer troendes høyrøstede retorikk kan få på politikk.

Les også: Hareide: – Det er veldig mye av 2018 jeg ville ha gjort annerledes

Det har ikke manglet på påminnelser om risikoen denne høsten. I august sendte NRK dokumentarserien om Knutby. Et par måneder senere kom NRK med programmer om Jehovas vitner, Christian Brunstad Church og Guds menighet. Jeg er ikke spesielt tabloid når jeg kaller det rystende beretninger.

Ikke minst har TV-skjermene vært fulle av det som har skjedd i USA dette usedvanlige halvåret. En norsk statsråd har på ingen måte ansvaret for opptøyene i USAs hovedstad og utviklingen blant en del amerikanske troende og dere tvilsomme kobling til politikk. Men skal vi ta på alvor at en tros- og livssynsminister har et overordnet politisk ansvar for å vurdere risikoen som religiøs aktivitet kan skape, er det forstemmende å observere at dette risikobildet virker å være helt fraværende i Ropstads budskap til folket.